Ferie. Ferie?

Endelig har den tiden kommet igjen. Denne herlige tiden, da man kan legge føttene på bordet og nyte en kopp kaffe om morgenen, uten stress og mas. Endelig senker stillheten seg og man får tid til noen egne tanker, uten å låse seg inn på do.

Jeg har, med lett hjerte, ordnet bilen for en ny årstid. Barnestoler og seter er rigget for formålet, og gjort klare. DVD-spillere, tegneblokker, sugerør og tomflasker er tatt ut, og nå er vi endelig klare. Nå skal barna i skole og barnehage, hver eneste hverdag. Vi voksne skal på jobb, gjerne ti minutter før tiden, slik at vi kan legge føttene høyt. Og nyte en kopp kaffe uten mas og stress.

Så drar vi oss gjennom arbeidsdagen, dens utfordringer og rutiner, før vi til slutt skal hente barna i barnehagen igjen. Men først drøyer vi ti minutter, og koser oss med en kaffekopp og litt småprat med andre i samme båt.

Det er ikke slik at vi ikke liker barna, eller det å være sammen med dem. Av og til er det faktisk det hyggeligste man gjør. Men fire hundre mil i en varm bil, lange fergeturer og mye lediggang gjør mye med en familie. På godt og vondt, men kanskje mest vondt. Vi har blitt preget av surmulingen, kranglingen, sand i bilen, våkenetter på grunn av solbrenthet, skrikingen fra den minste, den utrettelige masingen, utakknemligheten, og løpingen i butikker.

Men heldigvis er vi satt sammen på den måten, at det er det gode vi husker. På lang sikt, når vi får årets ferie litt på avstand, vil vi huske Legoland, vannsklier, stranden, vindmøllene, isen, sola, bassenget, ølet, de seine kveldene, latteren og nye bekjentskaper. Og det er når de gode minnene tas fram, at vi begynner å planlegge neste ferie. Heldigvis.

Nå er altså denne ferien over. Nå starter den virkelige virkeligheten igjen, der vi skal delta i samfunnsbygging og innfri krav fra omgivelsene. Vi må reetablere rutiner, hjemmelogistikk og døgnrytme. Både leggetid, tv-tid, leksetid og leketid, skal justeres til passe porsjoner for hvert enkelt familiemedlem. Det blir morgenstell med strømpebukser, regnjakker, sko, støvler og bleier. Brødskiver i og utenfor bokser, termoser, grillpinner, pølser og sitteunderlag. Og en vedkubbe. Yttergangen hjemme hos oss kaller vi ”helvetes-slusa”. Og når alle seks har klart å presse seg noenlunde helskinnet gjennom denne, sendes den eldste av gårde på sykkel mens jeg stapper resten inn i bilen. Så fordeles hele banden utover bygda, der de skal tilbringe dagen.

Ettermiddagen fylles opp av våte regnklær, lekser, bokpapir, fotballtrening, strutteskjørt, korsang, bursdager, barne-tv, møter, dugnader og alt annet jeg har glemt i løpet av en lang ferie. Men det er kjent, og faktisk litt kjærkomment. I alle fall akkurat nå etter ferien.

Og hver dag skal jeg på jobb, unntatt hvis jeg må være sammen med syke barn. Man får gjerne noen sånne, like etter skolestart. Men ellers skal jeg på jobb. Hver dag. Sammen med opplagte og blide kolleger skal jeg undervise glade og takknemlige ungdommer. Fortsatt mette på ferie, og lettet over endelig å treffe likesinnede.

Inntil det går over. Om en uke eller to. Da begynner vi alle å strekke på halsen, for å se om høstferien nærmer seg. Og ikke minst juleferien. Og allerede da begynner vi å glede oss til neste års sommerferie.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 20. august 2013.) 

1 kommentar:

  1. Haha, jeg måtte trekke på smilebåndet flere ganger, jeg kjenner meg igjen. Bra skrevet :)

    SvarSlett

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...