Matpakkeønsket

Jeg har akkurat lest fra Doktor Proktors Prompepulver, og sunget for eldstejenta mi. Jeg realitetsorienterer henne, og forsikrer at hun ikke vil fare til værs i natt heller, selv om hun promper. Ikke har hun spist prompepulver, og dessuten er det ikke sikkert at Bulle i boka finnes på ordentlig. Hun godtar denne forklaringen, og glipper med øynene.

Så spør hun om jeg vet «hva», og jeg sier at det gjør jeg ikke. Da forteller hun meg om matpakken sin. Den hun skal ha i morgen. Hun vil ha en liten boks druer, som er delt i to. Og så vil hun ha én brødskive med hvitost, som hun kan legge druene på. Og så vil hun ha én brødskive med kaviar, og da må hun ha en liten boks med fire agurkskiver som er skjært akkurat passe tynne, som hun kan legge på skivene. Dessuten vil hun gjerne ha med et salatblad, eller to, som hun kan legge under osten og salamiskiven, i fall det skulle dukke opp en slik også. Og er det for mye å be om at hun kan få en liten kniv, slik at hun kan dele skivene i to like store biter?

Jeg smiler med hele meg, og kikker ned på den fine lille jenta mi. Og så lurer jeg på hvilken verden hun kommer fra. Hun må da på et eller annet tidspunkt ha sett på når jeg lager matpakke:
1. Brød skjæres i skiver
2. Ost skjæres i skiver
3. Skive, ost, skive, ost, skive, ost i matboksen
4. Ferdig!
Og her ligger hun og fantaserer om at pappaen skal iverksette en matpakke med estetisk, aromatisk og kulinarisk klang. Noe hun kan glede seg til, vise fram og nyte i lange drag. Milde himmel!

Det har blitt konstruert matpakker av lignende karakter i hjemmet. Det har også blitt laget kunstferdige oppsatser av fletter og hårstrikk til jentene. Men ikke av meg. Så hvorfor spør hun meg om dette? Ligger det en slags forventning om at jeg skal vokse inn i rollen? Jeg blir nesten litt redd ved tanken på dette, så jeg blunker litt lurt til henne, og svarer som så ofte før: «Vi får se, hva vi får til». Og når jeg sier «vi», er det selvfølgelig for å ha ryggen fri. Jeg sa nemlig ikke «jeg».

Når jeg går ned trappa, tenker jeg at jeg må prøve å huske hva hun ba om, slik at jeg får overbragt ønsket til «avdeling for unødvendig garnityr og staffasje». Da vet jeg at ønsket blir gjenstand for interessert behandling, og i alle fall vurdert opp mot tilgang på råstoff, tid og overskudd. I tillegg skal man balansere godt på rettferdighetslinjen, slik at man unngår å bli stående til langt på formiddagen for å lete etter den perfekte fordelingen som alle barna synes er rettferdig. Den har vi lett etter før, og den er rett og slett ikke-eksisterende tidlig på morgenen.

Nå har det seg sånn, at denne kvelden har kona innvilget seg permisjon, for å lete etter en fjelltopp. Og siden dette er skjellig grunn til å befinne seg utenfor huset, kan ikke ønsket overbringes. Jeg tenker at jenta mi vil ha forståelse for dette, og at vanlige brødskiver med ustrukturert pålegg også metter. Men jeg tenker også at ønsket var usedvanlig vakkert, både ernæringsmessig og gastronomisk. Så hvorfor kan jeg ikke innfri dette, score noen voksenpoeng og pappapoeng? Så jeg går på kjøkkenet, biter tennene sammen og bretter opp ermene.

Og en vakker dag, blir jeg sikkert også tvunget til å ordne henne fint på håret. Stakkars jente.


(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 4. september 2013.)  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...