Strøm og øl

Jeg har begynt å slå av lyset. Ikke hele tiden, for ofte er det jo allerede avslått. Men jeg tar meg selv i å slå av lyset, når jeg forlater rommet. Særlig hvis jeg er sistemann ut av rommet. Denne egenskapen tilegnet jeg meg i Danmark. På ferie, i leid feriehus. I Danmark må man nemlig betale for strømmen. Og vannet. Men særlig for strømmen. Og derfor gjorde vi det til vane å bare bruke strøm når det var nødvendig. Eller når det var behagelig eller praktisk.

Jeg er jo klar over at man betaler for strømmen i Norge også. Men i Danmark er det på en helt annen måte. I Danmark er det laget en ordning som gjør at strømforbruket merkes mye bedre. Ordningen gjelder overalt, for alle, og kalles ”strømregning”. Og denne er laget på en slik måte at danskene blir motiverte til å spare på strømmen. Derfor varmer man ikke opp rom som ikke er i bruk. Man har ikke utelyset på hele natta, man har ikke varmekabler i oppkjørselen og på plena. Og man slår av lyset når man forlater rommet.


Og dersom man sparer et par kilowatt, så kan man kjøpe seg en iskald øl. I Danmark. Og så kan man varme seg på den. I Norge må vi spare omtrent 60 kilowatt for å få den samme gevinsten, noe som forteller mer om prisen på øl enn på strøm, men likevel.

Til vinteren, når strømprisene går opp her hjemme, settes hylekoret i gang igjen. Da blir det nærmest uutholdelig dyrt å bruke strøm. Det blir syting og klaging, det rasles med sabler og tabloidavisene flommer over av elendighetsbeskrivelser.

Og så får vi forklart at strømprisen øker fordi det regner for lite, vannet fryser og vi må importere dyr kraft fra Sverige. Men det er jo ikke helt sant: Strømmen blir litt mindre billig, fordi vi bruker vanvittige mengder av den! Vi holder fast på gamle vaner. Vi skal ha lyset på når det er mørkt og vi slår det ikke av før det blir vår. Det skal være varme i alle rom, vi skal ha fire frysere, to kjøleskap, 400 liter varmt vann og ladere i alle kontakter. Matrester skal kjøles ned et par dager, før vi kaster dem.

Og jeg tror at det blir sånn en stund til. Vi har nemlig råd til å betale for strømmen, selv når den koster nesten en krone for kilowatten. Vi klager og syter over prisen, men betaler det den koster. Fordi vi kan. Selv med norske ølpriser, får vi råd til å betale for strømmen, fordi den er fryktelig billig.

Unntaket er minstepensjonister, som blir fortalt av media, at de ikke har råd til strøm i år. De slår derfor av vifteovnen, siden de har vunnet kriger og lært dette med å spare. Så sitter de og fryser en stund under et hullete pledd, siden de har glemt å kjøpe vedovn. Når det rimer på innsiden av vinduet kommer en journalist fra lokalavisa og tar bilde, og spør om det ikke er forferdelig kaldt. Etterpå slås varmen på igjen og det merkes nesten ikke på strømregninga.

Smått om senn blir det vår og varmt, og vi tenker at oi-oi-oi så fin vinter vi hadde. Det var riktig nok kaldt en stund, men du verden så fint skiføre det var.  Vi glemmer strømkrisa og snakker heller om hvilke flagg vi skal tillate i 17.mai-toget, om hundebæsj og appelsinskall som ungdommen så respektløst slenger fra seg, om russefeiring egentlig skulle vært lov, og andre viktige ting.

Når vi går lei av å snakke, tapper vi varmt vann i bassengene til barna, setter opp paviljonger med varmeovn og drikker øl på terrassen på kveldene.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 19. september 2013.)   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...