Eventyrstund

- Hvem er det som tramper på min bro, buldrer jeg med min mørkeste stemme.
Minstejenta sitter på fanget mitt og lytter oppmerksomt når jeg forteller eventyr. Hun har store øyne og lever seg godt inn i historien. Det er mulig hun kjenner den igjen fra tidligere, men sier ikke noe om det.

- Det er den mellomste bukken Bruse, som skal til seters for å gjøre seg…
- Og en liten jente? Spør jenta på fanget mitt. Hun ser rett på meg med bønn i blikket.
- Nei, bare en geit, sier jeg. - En bukk som heter Mellomste Bukken Bruse. Den skal til seters for å spise gress sammen med brødrene sine, sier jeg overbevisende.

- Joda, den lille jenta er en liten prinsesse, sier hun bestemt. Jeg sukker tungt av påfunnet, og forteller henne så skånsomt som mulig at denne historien har ingen jente, og i hvert fall ingen prinsesse.

Jeg skynder meg å bli troll igjen, og forteller den stakkars bukken hva jeg skal gjøre med den. Den unnslipper ved å utlevere sin egen storebror, og trollet går fem på. Så hører vi at det kommer kraftige tramp på broen. Jeg tramper føttene i gulvet, mens jeg roper tramp-tramp-tramp…

- Jaaa, nååå kommer prinsessen, jubler minstejenta.
- Nei, det er den største geita, sier jeg. Storebroren til den forrige.
- Og prinsessen, sier hun.

Mens geitebukken og trollet diskuterer og kjemper oppe på broen, sitter jeg og venter spent på hvordan det skal gå med prinsessen. Etter hvert ser det ut til at bukken får et visst overtak, og klarer å dytte trollet over rekkverket, slik at den faller forsiktig ned i den vakre elven. Jeg ser på jenta mi.

- Nå hopper prinsessen ned i elven, sier hun.
- Jasså? spør jeg forundret.
- Hun skal slå ihjel trollet, så det slutter å skremme folk sånn, sier hun.
- Det var jo betryggende, sier jeg sarkastisk. Hun ser rart på meg, men fortsetter:
- Så henter hun brusebukkene og drar hjem til slottet sitt.

Jeg synes historien har fått en morsom vri, og konkluderer med at det var sikkert sånn det var før i tiden. Da folkeeventyrene var muntlige fortellinger som endret seg med skiftende sted og tid. Troll har jo siden tidenes morgen blitt tatt frem når barna skal skremmes til taushet, lydighet eller arbeid. Nå har altså min yngste datter egenhendig sendt en prinsesse ned i elva for å slå i hjel trollet. Trollene før i tiden var sikkert barskere enn dagens småtroll. Men så møtte de kanskje ikke besluttsomme treåringer med drapsinstinkt heller.

- Hva skjer til slutt da? spør jeg henne.
- Hun henter faren sin, så spiser de bukkene. Nam-nam.

Jeg ser overrasket på henne. Så forteller jeg enda en gang at prinsessen ikke var med på turen, at trollet forsvant i elva og at bukkene fortsatt går oppe på setra og langer innpå grønt, saftig gress.
- Sånn er det med den saken. Snipp-snapp og alt det der! Nå kan du gå og fortelle mamma om bukkene bruse, nærmest kommanderer jeg.

Jenta tusler fornøyd ut på kjøkkenet, der moren står. Så begynner hun:

- En gang var det en jente som skulle over en bro og bli prinsesse…


 (Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. februar 2015) 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...