Skiheltene


Jeg har stått utenfor det gode nasjonale selskapet i mange år. Men endelig har jeg kjøpt meg nye ski igjen. De gamle skiene har fylt tretten. De var slett ikke utslitt, men jeg minnes vagt at den ene bindingen var litt ødelagt etter den andre skituren. Og jeg minnes at jeg satte dem i et hjørne et eller annet sted. Og siden har jeg ikke sett dem. Og ikke har jeg lett etter dem heller.

Men nå har jeg altså kjøpt meg ski. Jeg har nemlig blitt inspirert til å ta i bruk muskler, hjerte og lunger til å bevege meg ut i kald og frisk natur. Jeg har hatt gode forbilder, som har vist at dette er morsomt, utfordrende og kanskje litt sosialt.

Jeg kjøpte selvfølgelig ikke full pakke med en gang. Det skulle tatt seg ut. Jeg ser ikke helt for meg at jeg skulle stått bøyd over en arbeidsbenk med blåselampe og fullt kjemisett, bare fordi det kommer en ny type snø dalende fra oven. Det ville garantert endt med katastrofe, for både ski, garasje og resten av nabolaget. Jeg praktiserer som kjemilærer av og til, og har erfaring med nestenulykker.

Så jeg nøyde meg med smørefrie ski, staver og sko. Jeg tenkte det var lurest, siden jeg ikke er helt trygg i nedoverbakker. Det er mange år siden jeg øvde på å svinge med sånne rett-fram-ski. Skiene følger sporet, inntil de stopper av seg selv. Eller treffer noe. Så når jeg kommer nedover bakken, med armene rett ut til siden, med staver overalt, åpen munn og dødsangst i blikket, vil hviningen fra rillene på de smørefrie skiene få alle i min vei til å hoppe til sides. Og når jeg går oppoverbakke sitter skiene som støpt til underlaget, og bortover går det nesten like fort som når jeg går uten ski.

Jeg går imidlertid glipp av teorien, og praten om skismøring. Burde jeg smurt med rødt, hvitt, blått eller gult? Jeg vet ikke, og jeg har heldigvis blitt så voksen at jeg tør å innrømme det. Jeg hadde egentlig gitt opp skigleden også, men så fikk jeg denne inspirasjonen da.

Inspirasjonen kom ikke over natta. Den har seget inn over meg i løpet av noen år. Jeg har sett skiløpere som har tatt medaljer og pokaler i ett kjør, og som har hatt enorm glede at dette. I tillegg har jeg sett gleden av å trene, eller bare kose seg på skiene, og etter hvert har det slått meg at jeg ikke lenger bare kan være tilskuer til dette. Jeg må delta. Så nå står jeg der, på skistadion, på mine nye ski som lager lyd, med staver og varme sko, og koser meg i lokal, nasjonal skiglede sammen med mine store idoler og forbilder.

Selv om mine skiidoler har egen sjåfør, eget smøreteam og sponsor er jeg ikke misunnelig. Jeg er stolt over det de presterer, og vet at det ligger mye glede bak. Og av og til kommer idolene mine bort til meg og slår av en liten prat, før de forsvinner i snøføyka igjen. Og så tar jeg en liten runde nede på selve skistadion, litt tilforlatelig og ser fram til den store turen. En langsom tur på fjellet, sammen med mine idoler. Med kakao på termosen, tørre sokker i sekken og sjokolade. Og når vi kommer dit vi skal, altså hvor som helst, lager jeg et supert bål. Og når mine idoler kommer bort til meg, bøyer jeg meg ned og tørker snørr av nesa deres og sier: ”Ta en runde til, så tar vi en pølse og en kopp kakao”.

Og etterpå går vi ned igjen. Vi pakker ski og staver i takboksen og setter oss inn i den kalde bilen. Mens det dugger på vinduene, ser jeg drøssevis av røde kinn i sladrespeilet. Den minste heltinnen sovner mens varmen stiger i bilen, mens de andre gleder seg til å komme inn foran ovnen og varme seg mens de venter på middag. Jeg sitter bak rattet, og i stillhet takker jeg for inspirasjonen de ga meg. At de løftet meg ut i snøen igjen, og tok meg med på dette.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 28. januar 2015) 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...