Zombiesommer

Det er noe veldig feil med bildet foran meg.

Jeg har stjålet meg til litt alenetid, og sitter på en fortausrestaurant sammen med en iskald folköl og mine egne tanker. Jeg har akkurat levert bilen til reparasjon og solen er fortsatt på tur oppover på himmelen. Jeg nyter hvordan gågaten i Sollefteå sakte våkner til liv. Utenfor klesbutikkene rulles stativer ut på fortauet, noen gateselgere rigger bodene sine. En tigger kroker seg godt sammen, og forbereder seg på å se trist ut i noen timer. Det er en deilig dag, i slutten av juli, og varmen har slått inn for fullt i mitt idylliske feriesverige. Alt er som det skal være.

Men så kommer et skateboard rullende sakte nedover gaten. Det går rett fram, og oppå brettet står en ganske ustø eldre mann. Han har hvitt, tjafsete hår, som tyter fram under en alt for stor caps. En falmete joggebukse slenger seg rundt tynne bein, og en vid t-skjorte sier at han har skatet helt fra New York. På føttene har han noe som ligner ubrukte og usnørte converse og i hånden holder han en mobiltelefon. Han sparker kraftløst i asfalten, og skateboardet lirker seg sakte videre. Når han kommer nærmere ser jeg at mannen slett ikke er gammel. Han er bare en ungdom, men tydelig fremmed i denne verden. Og ansiktsfargen og de tomme øynene forteller med all tydelighet at han har vært død en stund.

Jeg reagerer som jeg alltid gjør når jeg møter en ekte zombie. Eller i alle fall slik jeg har lært på film at man skal gjøre: Jeg ser meg rundt etter et krusifiks, en bibel og en hellig dolk fra 1600-tallet som jeg kan stikke rett i hjertet på slampen. Men det eneste jeg finner er en serviett og et halvfullt glass med öl. Jeg tror ikke servietten kan utrette særlig skade, og liket ser ikke ut til å være gammel nok for en ølskvett. Det hvite ansiktet stanser rett foran meg, og øynene blir til to svarte streker i det han, med noe anstrengelse, løfter mobilen opp foran seg.
- Zombien tar faen meg bilde av meg, tenker jeg. Det får da være grenser for frekkhet. Jeg er litt ubekvem med å posere for den likbleike slampen, men mobiliserer en viss forståelse for at folkeskikken forsvant den dagen han døde. Det finnes selvsagt ingen sosiale konvensjoner man må forholde seg til, når man har blitt zombie.

Jeg prøver å unngå å glane for åpenlyst på den malplasserte fremtoningen foran meg, og ser til en annen kant. Og da ser jeg den andre zombien. Like bleik som den første, like utilpass i verden og like formålsløst til stede. Eneste forskjell var at denne var noe yngre, og lå foroverlent på en alt for stor damesykkel. Med mobilen i hånden. Den idylliske, svenske småbyen var med andre ord i ferd med å bli invadert.

Den første zombien pirker skoene i bakken, og beveger seg bort fra meg. Jeg puster lettet ut, før jeg oppdager at han som henger over sykkelstyret, plutselig bukserer det uvante kjøretøyet inn foran bordet mitt. Også denne fyren er utstyrt med den samme mangelen på ansiktsfarge, folkeskikk og livlighet. Han er helt tom i blikket, men ser faktisk ganske målrettet ut. Han løfter telefonen, og med den andre hånden trykker han på skjermen. Han smiler - mest til seg selv - men akkurat i det jeg reiser meg for å flykte fra «de dødes by» snakker han sannelig til meg.

- Du har en Dratini bredvid dig, smiler han.
- Hæ?, svarer jeg, og ser sikkert like smart ut som han er. Jeg ser rundt meg, og kan ikke se noe som ligner på en Dratini. Det er like før jeg ber guttungen drati… da han snakker til meg igjen:
- Jag tog den, triumferer han. Han legger seg over styret på sykkelen og triller rolig videre ned gaten, fortsatt stirrende i mobilskjermen. Jeg rister på hodet, men kjenner at jeg faktisk er litt lettet over at han fjernet Dratinien, som visstnok stod ved siden av meg. Hva det nå enn var…

Når jeg forlater sentrum, er jeg fortsatt litt usikker på hva som har skjedd. Det er fortsatt formiddag, det er fortsatt sol, og alt ser ganske vanlig ut. Men på tur tilbake til campingplassen ser jeg flere likbleike ansikter som myser mot det ukjente skarpe lyset. Med mobiltelefon foran seg. Som om de har krøpet fram fra kjellere, huler og andre mørke rom. De har åpenbart vært skjermet fra sollys, sosial omgang og normal oppdragelse i lang tid. De beveger seg ut i virkeligheten med ustø skritt, men med mobilen har de fortsatt kontakt med «moderskipet». I hvert fall i den grad de kan ha kontakt med noe som helst.

Godt tilbake i campingstolen får jeg forklart det hele av min sønn og noen av hans kompiser. Jeg har vært vitne til en ny bevegelse, som visstnok også har hjemsøkt moderlandet. En bevegelse som har tvunget barn og ungdom ut av stolen, bort fra gutterommet og ut i virkeligheten for å spille spill på mobilen.

Jeg kan fortsatt se for meg de to zombiene som angrep meg, og er sikker på at de var minst like redde som meg. For dem må jeg har sett underlig ut, nesten livaktig, og sikkert malplassert ved siden av deres Dratini og andre pokemons.

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...