Bondearven vi alle deler

”Vi er alle bønder…”, sa læreren min, som hadde innvandret fra Tromsø, og knapt hadde sett en ku. Akkurat da jeg rakk opp hånden for å protestere, la han til ”… eller vi har foreldre som er det”. Jeg tok hånden ned igjen, og tenkte på fjøset til farmor og farfar, som var helt uten dyr, men fullt av ved og campingvogner. Men mest av alt var fjøset fylt opp med lukt og fornemmelse av det som hadde vært. Fire båser for ku, en grisebinge med plass for to, hønsebur for tjue høner og en inngjerding for fem sauer. I tillegg lå det fortsatt høy i høysiloen, som vi hoppet i og gravde oss ned i. Nå var dette fjøset i hovedsak ment for å romme ”matauke”. Verken farmor og farfar eller oldemor og oldefar har noen gang levd av gården alene. Men de levde for gården. Oldefar var skomaker og arbeider, og småbruker. Farfar var telegrafmontør, og småbruker. I praksis betød dette at oldemor, og farmor var småbrukere mens mennene arbeidet andre plasser.

Også mormor og morfar hadde gård. De hadde til og med kyr på båsen om vinteren, og ute på marka om sommeren. Dessuten hadde de laks. Morfar var seig og sindig, og jobbet sakte og hele tiden med gårdsarbeid eller laksnota. Han etterlot seg gule sneiper og kjørte Volvo T31 med en tom kraftforsekk i stålsetet. Mormor jobbet på gammelheimen og kjørte boble som hang sammen ved hjelp av grønt tau. Også der i gården ble gårdsdrifta etter hvert en attåtnæring.

Så jeg føler meg absolutt hjemme i ”bondearven”. Jeg har hesjet, lagt silo, hyppet poteter og melket for hånd ved en anledning. Så jeg er takknemlig for alt jeg fikk oppleve som ung turist i småbrukertradisjonen. Mine første betalte sommerjobber var også innen næringa, enten med skogplanting eller på store potetåkre.

Men det er ikke derfor jeg synes bonden er viktig for fremtiden.

Jeg frykter en fremtid der vi tar til takke med industrimat med tvilsom smak og opprinnelse. Der ingen spør hva maten gjør med oss, eller hva som er i den. For jeg tror vi kan venne oss til det meste. Vi har blitt vant til så mye, og finner oss i det, uten betenkning.

Av utenkelige ting i min barndom, har vi blant annet blitt vant til herrefrisører med timebestilling, sykler uten skjermer, hotellrom uten dusjhette, kaffe servert i glass, halvlitere på fire desiliter, fruktsaft uten frukt, butikker uten service, bygdefester uten hjemmebrent, leger uten grenser og alt mulig annet. Og plutselig tenker vi ikke over det lengre. Vi tror det er slik det skal være.

Og dette kan skje med mat også. Plutselig sitter vi der og tror at løvbiff er biff, at pulvermat er å lage fra bunnen av, at boksemat smaker godt og at middag kan lages på ti minutter. Allerede nå finnes det mange som tar til takke med dyr hel- eller halvfabrikata, som smaker papir og murpuss. Men ennå har vi muligheten til å tilby alternativer. Folk kan vekkes med et godt lammelår, hjemmebakt brød, kjøttpølser eller en velrettet knoke.

Derfor er jeg så glad for at noen har lyst, ståpåvilje og interesse for å lage god og trygg mat til oss.  Slike som investerer for fremtiden og jobber to hundre prosent, for åtti prosent lønn. De som, gjennom hogst og beiting, hindrer landskapet fra å gro igjen. Det er helt nødvendig, og beundringsverdig. Og da kan mine barn oppleve virkeligheten også. Som turister, i småbrukertradisjonen.

(Publisert i Nationen, 29. mai 2013)