Et juledikt

Jula sluker oss,
som feite lam.
Så står vi ribbet
tilbake.
Nok en gang!

Fire oppgaver til jul.



Nå er det sannelig i gang igjen. Handelsstanden har ristet av seg halloween-juggelet, og ringer jula inn. Butikkene som i september bare hadde én hylle med julegodter, eser utover med gull i rødt og glitter og stas, inntil hele lokalet ser ut som innsiden av en indisk skolebuss. Det er ikke så mye Jesus, siden han ofte tar fokus bort fra julebutikkens egentlige budskap: ”Kjøp det du trenger nå! Ikke vent til jul”.

For min egen del har jeg alltid hatt et avslappet forhold til jula. Jula kommer, og jeg tar i mot den. Hun jeg er gift med, er min rake motsetning. Hun har planlagt jula siden debrifingen etter forrige jul. Etter hvert som barna har blitt tenkende vesener, har hun klart å gjøre dem til julianere også, og jeg er derfor den eneste i familien med en velregulert psyke i denne tiden. Jeg har derfor pålagt meg selv å ta ansvar for fire viktige ting, slik at familien forstår at jeg også er viktig for å få jula til å gå rundt. 

Oppgave 1. Jeg har hørt at det skal være konjakk i fattigmann, og jeg sørger derfor for å handle inn konjakk til husholdningen allerede i oktober. Jeg gjør det samme i november, før jeg etter hvert finner ut at det ikke skal bakes fattigmann, og går over til å handle akevitt. 

Oppgave 2. Selv om jeg gjennom året har funnet ut nøyaktig hva hun trenger, eller ønsker seg, er jeg helt blank i desember. Jeg går gjennom det som finnes av butikker, de siste dagene før jul, for å finne det helt spesielle, som hun fortjener. Jeg blir aldri helt fornøyd med resultatet. Men det blir hun. Alle de andre gavene under treet, har jeg bare sporadisk kjennskap til. 

Oppgave 3. Det er min jobb å lage pinner til pinnekjøttgryta. Dette er ikke en oppgave jeg tar lett på. Jeg skal finne ferske bjørkepinner i skogen og kappe dem i passende lengder noen dager før julaften. På selve julaften smir jeg av barken, og gjør dem gryteklare. Det er en behagelig og koselig tradisjon, som gir anledning til å komme seg ut i dagslys. I tillegg får jeg hvilt ører og øyne litt, før det store slaget.

Oppgave 4. Jeg har vokst opp med tilgang på egen skog, hvor vi høstet både bær, ved og juletre. Juletreet hentet vi under høyspentlinja, siden det likevel ikke kunne bli tømmer av det. Juletreet bar preg av å være det treet som var minst skjevt det året, men vi klarte alltid å overbevise hverandre om at det var mye finere enn det i fjor. Da jula ble satt under konas administrasjon ble det nye tider. Første året var hun høflig overbærende med et tre som var like bredt som det var høyt. Året etter ga hun klar beskjed om hvordan et juletre skulle se ut, og jeg listet meg stille forbi høyspenten, og over til plantefeltet.

Men forrige jul kom det store skiftet. Kona skulle tilbringe jula fødende på sykehuset, og jeg og barna dro til svigers. For å unngå å komme hjem til en haug med brune nåler og en naken stamme på nyttårsaften, begikk jeg den store synden: Jeg kjøpte plasttre. Helt rett, rundt, høyt, tett og med riktige proporsjoner.

Jeg trodde vi kunne bruke treet igjen i år. Det var så vidt jeg gadd å ta julepynten av, før jeg pakket det ned i januar. Så sikker var jeg på treet. Men nei. Det er noe galt med dette også. Jeg tror det er for bredt. Eller var det for høyt? Jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg har tross alt andre ting å tenke på. Jeg har tre oppgaver, som jeg skal ta meg av. Bare tre. Ikke fire.

(Publisert i Nationen 11. 12. 2012)

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...