Hardt og vart fra damene

"It's now or never"
Damekoret MesDames tolker sanger av Elvis,
konsert i Meløy kulturhus, 16. april 2016.
Arr: Magne Hansen

Da Elvis la ned mikrofonen den 16. august 1977, oppdaget jeg Elvis, og siden har jeg hatt et sterkt forhold til han, og musikken hans. Jeg har blitt glad i nesten alle sangene, og har dessverre også sett mange av filmene. Og det er jeg ikke alene om. Elvis startet rock’n’roll, han startet ungdomskulturen og han startet generasjonskløften som senere ble til opprør, bevegelse og kjøpekraft. Elvis var og er «kongen», og sånt kødder man ikke med.

Jeg er derfor alltid skeptisk når noen skal «kødde med kongen». Det ender oftest med respektløs etterligning og ufrivillig parodiering. Særlig har jeg latt meg provosere av verdens største flokk med imitatorer og wanna-be-elviser som har poppet opp med ujevne mellomrom. Den ene stort sett dårligere enn den forrige. Og elendigheten kulminerte med en jålebukk fra Sørlandet, som endte opp med å synge for døve ører på lokale aldershjem.

Så gjett om jeg er skeptisk, når et damekor fra Meløy, skal fremføre det beste og kjæreste fra selve «Kongen». Jeg setter meg godt til rette, og registrerer at det er smekk fullt i kinosalen. Folk elsker visst Elvis, tenker jeg. Eller elsker de MesDames? Lyset dempes og scenen åpnes. Det blir helt stille i salen, jeg trekker pusten dypt, og håper på det beste: «It’s now or never», tenker jeg!

Damene er oppstilt i hele scenens bredde, i elegant 50-tallsstil og knipser oss velkommen til Elvis’ verden. «Sixteen Tons» har jeg hørt utallige ganger, men MesDames viser at den også fungerer i damekor. Fløyelsmykt lokkes publikum inn i damenes univers, og vi skal ikke slippe ut før om en og en halv time.

Når de like etter følger opp med en nydelig, tilbakelent versjon av «Blue Moon», føler jeg at solist Solveig Pedersen bærer meg varsomt inn i MesDames’ Elvis-verden. Jeg er hjelpeløst bergtatt og nå driter jeg i Elvis; det er MesDames som teller! Etter dette er jeg helt med, og bare nyter. Magne Hansens arrangement og et godt samspilt band gjør at lydbildet fylles opp, men det er alltid damene som er det bærende element. I tillegg pyntes forestillingen opp med innlånte dansere ved et par anledninger, som swinger seg foran koret.

Nesten alt sitter som et skudd. Jeg registrerer noen sure toner og litt famling med teksten et par ganger, men det gjør meg ingen ting. Jeg er så generelt imponert, og har det så bra nå, at jeg kan tilgi det aller meste. Når koret fremfører «Can’t help falling i n love», innbiller jeg meg sågar at jeg kan høre Elvis selv, et sted der langt inne i sangen.

Det slår meg etter hvert, at det som trollbinder meg er korets evne til å variere og overraske. De gjør låtene til sine egne, og selv om enkelte låter lider under fraværet av maskulin råhet, tar de det igjen med sjarme og innlevelse.  Det blir derfor aldri flatt og kjedelig. Når Wanja Krogh klemmer og synger til sin Teddy Bear, er det både lekent, morsomt og fantastisk vakkert. Da sitter det nok ganske mange teddybears i salen, som sukker lykkelig tilbake til Wanja. Hun får også æren av å være kveldens eneste Elvis-imitator. I hår og antrekk kjøpt på Donald Trumps garderobeutsalg, gir hun en herlig parodi på kongen, mens hun gir oss en fabelaktig, forførende og morsom live-versjon av «Are You Lonesome Tonight».

Alt i alt blir dette en forestilling med mange høydepunkter. Jeg har nevnt noen, og må trekke fram to til: «In the Ghetto», med Vivian Aakre Strøm som solist, er en oppvisning i veksling mellom å synge vàrt og hardt, mens Wanja Krogh og Beate Iren Tømmerberg gir meg et helt nytt syn på «Suspicious Minds». En sang som er vanskelig å synge, både fordi tempoet varierer så mye og fordi den fort kan oppleves monoton.  Sammen med koret løfter de sangen dit den hører hjemme: Blant de aller beste. Og de får det til å virke så enkelt.

Avslutningsvis kommer Elvis selv med i konserten. Han innleder «You Never Walk Alone», før koret slutter seg til. Etter hvert tar koret over hele showet. Elvis er borte. Tilbake står 25 fabelaktige damer, et godt band, en dyktig dirigent og 300 klappende og fornøyde tilhørere. Jeg skammer meg litt over min egen forutinntatte skepsis, og gleder meg over å ha tatt så grundig feil. MesDames har gitt meg Elvis på nytt, på sin måte. Og Meløy må ha hoppet i hvert fall ti plasser opp på kommunebarometeret.

Konsertanmeldelse for Framtia 16. april 2016

Deilig med is i vårsola

Det er så utrolig deilig og endelig kunne se sola igjen. Den er så fin der den prøver å dra seg over fjelltoppene, stange gjennom skylaget og piske mitt blåhvite ansikt med varme stråler. Det svir så godt i huden, når jeg kjenner at det endelig begynner å strømme blod gjennom kinn og pannebrask. Jeg myser lykkelig mot den gule kula, og løfter hodet mot himmelen. Det burde jeg ikke gjort.

For under meg ligger vinteren som et blått belegg ennå. To meter med puddersnø er hardpakket ned til ti centimeter blå stålis. Og med det samme jeg drar blikket opp fra bakken, er jeg utenfor all form for kontroll. Jeg kjenner at jeg glir litt med den ene skoen, sikkert ikke mer enn et par centimeter. Jeg justerer litt med å flytte på den andre foten, og da kjenner jeg det. Underlaget trekker seg unna meg, og blir på en måte borte.

Jeg faller ikke ned. Jeg faller oppover, slik at kroppen ligger i perfekt vater, en kroppslengde unna bakken, før jeg deiser ned. Jeg lander som en vedsekk, og kjenner hvordan knoklene gir etter for det harde underlaget, etter hvert som kroppen smøres utover og går i ett med vinteren. Jeg mister alt jeg har; briller, mobilen, småpenger, pusten og stoltheten forlater en slagen mann, og det siste jeg tenker er: «Herregud, håper ingen ser meg nå».

Så kommer smerten. Og det er først da jeg oppdager at jeg fortsatt lever. Lungene, som åpenbart kollapset i møte med bakken, utvider seg sakte og urytmisk, mens jeg prøver å gjenvinne oksygenopptaket. Jeg hikster og sikler, og lurer på om jeg virkelig ropte de ordene som jager gjennom hodet. Et ekko av all kjent bannskap og fordømmelse tyter ut gjennom alle åpninger, og jeg prøver så godt jeg kan og ikke gråte, i tilfelle noen skulle komme. Jeg er tross alt mann, selv om jeg føler meg som en hjelpeløs sjøstjerne akkurat nå.

Jeg samler sammen lemmer og muskler så godt som det lar seg gjøre. Underarmen knirker og knærne protesterer, og jeg vurderer om det er mulig å åle seg tilbake til huset, ved hjelp av tennene. Jeg puster tungt og smertefullt i det jeg, samler alt av krefter, og reiser meg opp. Jeg beveger meg som en zombie, og skjønner at de tre meterne til trappa kommer til å fortone seg som et birkebeinerløp.

Men jeg føler meg langt i fra som noen birkebeiner, i det jeg klorer meg fast til det første trinnet i trappa. Med stivfrosne fingre og grenseløs selvmedlidenhet karrer jeg til meg kosten, som typisk nok ligger i nærheten. Jeg mobiliserer det siste jeg har av treffsikkerhet, og styrer enden av kosteskaftet inn på ringeknappen. Jeg ringer på døra. Hjemme hos meg selv.

Etter tjue minutter, eller tjue sekunder, åpnes døra av min nest yngste datter. Hun ser forskrekket på liket av sin far som ligger i trappa og ynker seg. Jeg skjønner tegninga og later som om alt er normalt:
- Pappa har bare mistet noe, kan du hente mamma? NÅ!» stønner jeg, med tilgjort rolig stemme.
Hun lar seg imidlertid ikke lure og brøler inn i huset:
- Maaaaammmmmmaaaaa! Du må komme på trappa. Pappa er lam!

Ikke lenge etter kommer redningen. Min kjære kone kommer til unnsetning, slik at hun kan se på, mens jeg bukserer den forslåtte kroppen innover i huset. Hun snur seg høflig bort når hun ler, og omsorgen oser av henne. Jeg tenker at dersom dette havner på instagram, så flytter jeg.

En halv time senere sitter jeg i godstolen og har varetelling. Resultatet viser null knekte bein, sju gryende blåflekker og et hovent kne, og en havarert selvfølelse. Jeg priser meg lykkelig for at jeg fortsatt kan gå, og forbanner den nordnorske glarholka, den lumske sola og min åpenbart lave smerteterskel. Så priser jeg meg lykkelig over at fallet ikke skjedde i selve trappa. Totalt uvitende om at nettopp denne skal kveste resten av meg, neste dag.


Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...