Pakket og klart

Det er 1995 og desember. Tunge, våte snøfiller lander med et sukk på bakken, før de smelter og bidrar til den evigvåte og svarte førjulstiden. Det er akkurat så kaldt at man må ha vinterklær på seg. Inne i butikken ligger temperaturen på stødige tjueåtte grader, og det er bjelleklang og kø overalt.

- Og så vil jeg gjerne ha det pakket inn, sier jeg.

Jeg sier det uten spørsmålstegn, og det er ikke ment som en utfordring. Det er desember 1995, og helt vanlig at butikkene tilbyr seg å pakke inn det som skal være en gave.

Damen på cash og carry-avdelingen på Bohus, har slått inn alle varene mine på kassa. Jeg har handlet noen lysestaker, nissefigurer og annet fjas. Julemusikken smyger ned fra taket og bedøver oss som er der inne, slik at vi skal komme i riktig juleshoppingmodus. Jeg er ikke helt i modus ennå, og føler meg utilpass så det holder.

- Vi har pakkedisk der, sier hun og peker vennlig på pakkedisken som står like ved kassen.

- Så fint, sier jeg. Da kan du sikkert bruke den.

 

Jeg står like støtt. Køen bak meg humrer litt, men humringen går over til murring når de skjønner at jeg mener alvor. Kassadamen smiler overbærende, når hun prøver å forklare at de har for lite folk på jobb, til at de kan pakke inn for kundene. Jeg smiler like ekte tilbake, når jeg forklarer at jeg har forståelse for at jula kom overraskende på dem i år, og at jeg kanskje kan komme tilbake en dag da alle er på jobb. Hun ser rart på meg, noe jeg absolutt kan forstå. Så foreslår hun at hun kan pakke inn for meg, når hun har tatt unna den verste køen. Jeg synes det er et utmerket forslag. Rett bortenfor kassa ligger en liten kafé, og jeg setter meg der. Etter en kopp, og en halv avis, kommer hun bort til meg med posen med ferdig innpakkede gaver. Hun ser slett ikke helt blid ut. Jeg takker henne grundig for hjelpen, og roser henne for servicen. Da ser hun faktisk blidere ut, og ønsker meg en riktig god jul i det hun snur seg for å gå tilbake til kassen.

Det er slik jeg husker vendepunktet. Derfra og ut handlet det bare om butikkene, og hvordan kundene skulle tilpasse seg dem. Og dermed var kampen i gang. Kall meg gjerne barnslig, men én gang i året (eller tjue hvis man regner med bursdager) vil jeg at handelsnæringen skal yte service litt utenom det vanlige. Siden jeg bruker penger langt ut over grensene for det forsvarlige, synes jeg det er på sin plass at de som skal ha pengene mine kan strekke seg litt for å få tak i dem. Ved for eksempel å pakke inn for meg. Så jeg står fortsatt på mitt, og får det som regel som jeg vil.

Men jeg er ikke helt uten julehjerte. Så jeg bærer over med sekstenåringen, som har fått sin første juleferiejobb, og strever febrilsk med flortynt og billig julepapir, mens han prøver å pakke inn en ball med pigger. Jeg ler ikke åpenlyst av ham, men snur meg høflig bort, vel vitende om at dette må nok gjøres om igjen, når jeg kommer hjem – til kona.

Men desto større blir imponasjen, når man kommer til forretninger som er vant til høy standard, og høy pris. Hos gullsmeder for eksempel, har man åpenbart kun ansatt jenter med bachelorgrad i innpakking. Det er med dyp beundring jeg betrakter håndverket som da foregår foran meg. Jenta foran meg, spør ikke om hun skal pakke det inn en gang. Hun bare gjør det, siden hun forstår at ringen i størrelse bitteliten ikke er ment for meg. Så pakker hun det inn, så nennsomt at man skulle tro fingrene hennes var en forlengelse av kroppen. Hun kunne pakket inn et speilegg, uten å skade det. Hun holder gaven med en hånd, mens saksen løper gjennom papiret i et presist kutt. Med den tredje hånden bretter hun perfekt rundt kanten på objektet, mens hun kutter tape og bånd med tærne. Til slutt lander båndet i en perfekt dunge av kruseduller, midt oppe på pakken. Jeg står måpende og ser på, og det er like før jeg går på kne foran henne, med ringen i hånden. Innpakket.

Og akkurat da føler jeg at jeg har seiret. At kampen mot selvbetjent service er vunnet, og at aldri mer skal jeg gå ut av butikken som en taper.

Men det er før jeg betaler.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 22. desember 2015)  

Dørskilt for landet

Vi er rammet av to samtidige katastrofer. Den ene skyldes levekårsundersøkelser og gammelt selvskryt, og kan sikkert kalles en lykkekatastrofe. Det ulykkelige med denne er at den trekker til seg den andre katastrofen, altså en jevn strøm av flyktninger, hvor de aller fleste flykter fra noe, og sikkert også noen som flykter til noe.

Regjeringen har derfor, på vegne av oss, bestemt seg for å avbryte den første katastrofen. Vi skal snakke ned landet vårt. Vi skal fortelle at det slett ikke er så kult her i landet, at vi har litt av hvert å stri med, og at all denne velferden som alle snakker om ikke er så bra likevel. Regjeringspartiene skal med andre ord, drive valgkamp igjen.

Derfor har jeg tillatt meg å hjelpe til litt, slik at verden der ute skjønner hvilket helvete det er her hjemme. Det vil nok få de fleste flyktninger til å tenke seg grundig om. Og så deler jeg det her, før det trykkes på flygeblader og grensestolper:

Kjære flyktning. Du skal ikke tro at det er bare å komme hit. Du skal ikke tro at alt blir fryd og gammen, bare du kommer innenfor døra vår. Du skal helst ikke tro at det blir noe bedre. I hvert fall ikke så veldig. For nå må du tåle det, nå skal du få se hva vi sliter med her inne:

  • Vi har verdens høyeste skattetrykk, verdens høyeste bensinpris og verdens dyreste sprit og øl.  Vi har en mørkeblå regjering, iskalde vintre og regnfulle somre. Det blåser alltid motvind og det er svart hav. Vi er riktignok verdens rikeste land, men vi sliter med kommunal armod og handlingslammelse.
     
  • Langs de få farbare veiene vi har, finner vi bomveger, fartsgrenser, holkeføre, saltløsning og polakker på sommerdekk. Vi har syklister i kjørebanen, elg i veikanten og lokalsykehuset er uten akuttberedskap. Og piggfrie vinterdekk. For miljøets skyld. Dessuten må vi dele vegen med bobiler, campingvogner, rånere og folk på vei til Syden.
     
  • Vi har respektløse barn og unge, uten moral, med skolemelk og skolefrukt i skoler med dårlige lærere. Vi har heldøgns barnehage, døgnkirurgi, dagplasser og ventetid hos fastlegen. Det koster to hundre kroner å spasere gjennom baksetet på en drosje. Både sykehjem, fengsler og piloter er fulle, vi har kvinnelige sjefer, kvinnelige fotballspillere og homoseksuelle prester.
     
  • Det eneste vi har å kose oss med, er lutefisk, ferdigpizza, helgefyll og tran. Som vi ikke liker men later som vi tar. Vi skuler på hverandre, mens vi skremmes av andre. Som tyver, sykdommer og Dagbladet og VG. Vi gjør så godt vi kan, for å unngå dårlig selskap; alkoholikere, alenemødre, tiggere og ADHD.
     
  • Vi må lære nynorsk og blokkfløyte og lytte til norsk rap. Vi må dele med andre, vi må være snille og vi får ikke lov til å skyte noen. Vi får si det vi vil, men det får også Per Sandberg og dessuten må vi betale lisens, for å få fredagskveld og TV’en til å gå sakte.
     
  • Når vi skal handle må det gjøres på en helt vanlig hverdag, og i ferskvaredisken finnes salt og is og fint lite annet. Det er skrutopp på melka, du må pakke inn selv, og betale det hvite ut av øya. Hvis du har. Så drar vi hjem, forbi gjengrodde skoger, nedlagte småbruk og den vakreste natur vi kjenner. Til enebolig, nabolag, garasjer og eiendomsskatt.

Så kjære flyktning, tar du sjansen på dette? Tåler du dette? For det er dette vi har, det er sånt vi sliter med. Hver eneste dag, nesten. Det eneste vi mangler er krig. Sånn ordentlig krig. Der søsken blir skutt og barna dør i bombeangrep. Der besteforeldre gråter, og byer brenner. Det har vi ikke.
Så om du er villig til å forlate det du har, og dele på våre problemer – ja, da skal du bare komme.

Men tørk av føttene først, er du snill.


(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. november 2015)  

Bare ni år…

Jeg beklager eventuelle feil i denne teksten. Jeg beklager min forenklede retorikk, og min tilforlatelige innfallsvinkel. Den skyldes nok, i all hovedsak, manglende skolegang. Jeg er blant dem som måtte klare meg med ni års grunnskole. Ikke forvent all verden av sånne.

Av disse ni årene var det mange som ikke var fullstendige også. I første klasse gikk jeg på skole bare annenhver dag. Tre dager i uka, tror jeg det var. Senere fikk vi bare én fridag i uka, for deretter å skrumpe inn til ingenting. Så det er ikke rart jeg husker mye fritid. Vi var ferdige på skolen klokka to hver dag, og etter dette hadde vi stort sett fri. Jeg gjorde lekser innimellom, og ved store anledninger forberedte jeg meg til prøver. I ungdomskolen, vel å merke.

Men ellers hadde vi fri. Og da spilte vi fotball, helt til mørket gjorde det umulig å se ballen. Det ble noen slitsomme sommerhalvår.

Men det er selvfølgelig ikke bare den manglende mengden grunnskole som har gjort meg til den jeg er. Det skal også nevnes at de aller fleste av våre lærere, hadde bare tre års lærerutdanning. Bare TRE år! Hvor god kan man bli med bare tre års lærerutdanning, liksom? Jeg blir nesten litt lei meg, når jeg tenker på hva jeg kunne lært, hvis læreren min i tredje klasse hadde gjort en liten ekstra innsats, og tatt hovedfag i norsk. Eller i o-fag. Jeg husker ham som en flink norsklærer. Han satte R’er og V’er på riktig sted, og fikk meg til å sette skråstreken i Ø’ene riktig vei. I tillegg hadde vi mange diktater, som gjorde at jeg lærte å skrive «professor» med enkel f og dobbel s. Men hva om han hadde hatt hovedfag? Eller i det minste mellomfag? Gjerne med fordypning i middelalderlitteratur? Hva kunne jeg ikke lært da?

Det verste var likevel valgfagene. På ungdomskolen hadde vi bortimot en hel dag med valgfag i uka. Og denne dagen brukte mange av oss til fint lite. Vi høvlet og snekret og lagde barskap, nattbord og kniver. Noen lærte seg å skrive på maskin, og noen lærte seg å jobbe i en bedrift. Dette tok naturligvis fokuset bort fra de virkelige fagene, og gjorde oss både avslappet og lykkelige. Heldigvis har dette blitt borte nå, slik at elevene har blitt mer effektive og prestasjonsorienterte.

Så det er i grunnen ikke rart at ting har blitt som de har blitt. Vi som gikk på skole i sytti- og åttiåra har ikke drevet det til noe særlig etterpå… Vi har gått for mange år på videregående, studert både det ene og det andre, vinglet i valgene, fått studielån, byttet jobber, bosted og ektefeller. Og så har vi fått makt og meninger. Selv om vi har blitt blant verdens mest produktive voksne, de mest omstillingsdyktige arbeidstakerne og de best utdannede og lojale ekspertene, har vi blitt de mest misfornøyde av alle.

Som en anorektisk ungjente står vår generasjon og ser inn i speilet, og det eneste vi ser er problemer.

Det er ikke annet å vente. Når slike som meg, altså uten full barnehage, med bare niårig grunnskole – med sparsomt utdannede lærere, skal bestemme over neste generasjon... Ja, da må det komme mye rart. Vi vet ikke helt hva problemet er, men vi reparerer som bare faen, og håper det går greit. Denne gangen også. Vi fjerner lek og tøys og annet uproduktivt fjas fra skolen. Vi krever mer av våre barn enn vi noen gang ble avkrevd selv, og vi trygler lærerne om å bli enda mer utdannet, fordi vi tror det gjør dem flinkere. Vi har bare ni års grunnskole, inkludert valgfag. Så det er ikke rart vi ikke skjønner bedre.

Deling - på nettet og i livet

Svigerfar var en hardt arbeidende mann, og kunne virkelig kunsten å se ting i perspektiv. Derfor var han en lykkelig mann. Han samlet på «milepæler» som konfirmasjoner, bryllup, fødsler til barn og barnebarn og opplevelser av små og store øyeblikk sammen med alle han satte pris på. Og det var de aller fleste.

Men for å kunne nyte øyeblikkene og opplevelsene, måtte han dele dem med noen. Og ikke hvem som helst. Jeg var sammen med min svigerfar på en reise en gang for mange år siden. På denne reisen fikk vi sett unike ting, både triste og storslåtte, og han knipset bilder og skrev ned ting han opplevde. Selv om turen i seg selv var helt utmerket, merket jeg på ham at ikke alt var som det skulle være.

Det var ikke før en del senere at jeg oppdaget hvorfor. Når han satt hjemme i stua, sammen med kona, min svigermor, og fortalte andre om det han hadde opplevd. Han la ut om middagen på michelin-restauranten, om katedralen som lå tre hundre meter under bakken, om det flate landskapet, de hyggelige folkene, de rene fortauene og de hyggelige ungdommene. Han glødet, mens han fortalte. Og svigermor nikket. Da gikk det plutselig opp for meg, at det han fortalte hadde han opplevd enda en gang når han kom hjem. Når han kunne dele opplevelsene med sin kjære, kunne han ta de inn over seg. Og først da ble de til virkelige minner.

Og det er i grunn ganske elementært: Opplevelse blir sterkere når de deles.  Og der ligger vel mye av grunnen til at vi omfavner sosiale medier som Facebook, Instagram og andre.

Da min nest yngste datter debuterte på fotballbanen, sto jeg på sidelinjen. Jeg var stolt som en hane der jeg heiet fram jenta mi og hennes lag. I en sammensveiset klynge stormet de etter ballen og absolutt alle prøvde å sparke ballen samtidig, i en eller annen retning. Jeg tok fram telefonen og fikk knipset et helt greit bilde av henne, der hun smilte stolt til meg. Så delte jeg det: «Endelig er sesongen i gang», skrev jeg, og tilføyde «#stoltpappa #barnefotball».

Mens jeg skrev meldingen til Facebook hørte jeg andre ivrige foreldre som heiet på sine døtre, og laget. De ropte ivrig og engasjert, og plutselig klappet de. Jeg løftet blikket, og så min egen datter komme stormende fra motstanderens mål. Hun strålte, hun lo, hun løp uten å røre bakken, hun var en vinner og hun hadde scoret sitt aller første mål. Og nå løp hun rett mot meg, for å dele dette store øyeblikket med meg. Jeg satte meg på kne og tok i mot henne med åpne armer. Hun hoppet av glede, mens hun ropte «jeg scoret, jeg scoret, så du det?». Jeg svelget tungt og sa at hun var veldig flink, og hun løp tilbake til laget og stilte seg i klynge igjen.

Jeg skammet meg som en hund. Jeg holdt fortsatt telefonen i hånden, men lot være å trykke «Send». Datteren min hadde scoret sitt første mål, noensinne. Og jeg hadde ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke dele opplevelsen med henne, fordi jeg var for opptatt med å dele mine tanker med resten av verden. Jeg lot telefonen gli ned i lomma, sukket over min egen idioti og konsentrerte meg om det viktigste i verden: Å dele små og store opplevelser sammen med de viktigste personene som finnes.

(Publisert i Nationen og "Folk flest"/Framtia 2015)

Dyr språkopplæring

Jeg er ikke så veldig lettlurt. Det er i alle fall det jeg lurer meg selv til å tro, sånn i det daglige. Og så prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg må handle deretter. Men når to stykker rotter seg sammen og over tid overtaler meg til å tro at de har løsningen på mine problemer… Ja da kan jeg gå i fella. For noen år siden ble jeg utsatt for et slikt komplott. Den ene lurendreieren var en bruktbilselger, på alle måter. Den andre var meg selv. Begge var relativt desperate.

Jeg hadde et desperat behov for en bil som kunne romme mange personer, og den bagasjen disse har med seg. Han hadde et desperat behov for å bli kvitt en stor fransk plastbil. Vi møttes på halvveien, og da jeg kjørte sørover over Saltfjellet, tror jeg han lå og veltet seg i latter mens han skøyt champagnekorker rundt seg.

Bilen dekket de behovene jeg hadde, og i tillegg var den utstyrt med det ypperste av fransk teknologi fra begynnelsen av 2000-tallet. Den hadde elektriske vindusheiser, automatgir, kjørecomputer, fjernkontroll til stereoen (i fall man skulle sitte i baksetet å kjøre?), sentrallås, alarm, skinnseter, feilmeldingsvarsler, termometer, justerbare sidespeil, kruskontroll og koppholder. Alt opplevdes som luksus etter å ha kjørt en gammel Toyota Hiace i mange år. Og jeg må innrømme at jeg beundret franskmennene for at de turte å ta i bruk ny teknologi, så snart denne var tilgjengelig. Selv om jeg etter hvert inderlig ønsket at de hadde latt være. Eller i det minste ventet til teknologien var utprøvd. Dessuten hadde den nye bilen min instruksjonsbok. På nederlandsk selvfølgelig.

Dermed lå alt til rette for å lære nye språk. I løpet av min tid med bilen tilegnet jeg meg et solid forråd av fransk bannskap, og jeg ble rimelig stø på å lese nederlandsk. I tillegg fikk jeg hyppige møter med folk som snakket et annet språk jeg ikke skjønte. Bilmekanikersk.

For jeg må innrømme at min evne til å skru bil, er enda dårligere enn evnen til å kjøpe bil. Og da stiller man ikke godt rustet i konversasjon med bilmekanikere. Når de snakker om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser nikker jeg bare tilbake. Og smiler høflig. Jeg har nemlig ingen grunn til å anta at de spøker, selv om det er det jeg håper de gjør. I det daglige liv har jeg ikke hatt problemer med dette, siden jeg har hatt begrenset omgang med slike. Å pleie sosial omgang med en bilmekaniker i arbeidstiden, koster mer enn å tilbringe tid med tvilsomme damer med overdreven sminke. Selv om disse damene sikkert også kan snakke om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser, vil jeg ikke trekke ytterligere sammenligninger.


Men med min nygamle, grønne og franske bil fikk jeg etter hvert rikelig anledning til å omgås fagfolk i skitne klær. Altså bilmekanikere. Og etter hvert som jeg kom på fornavn med dem, ble samtalene mer og mer dystre. Når de skulle fortelle meg hva som var feil, trakk de meg til sides, og med alvorlig stemme og triste øyne kunne de fortelle meg at grensekardangen antakelig var så slitt at det kanskje ikke var lang tid igjen. Jeg hikstet tilbake og kjente hvordan lommeboka snørte seg sammen.
- Dere får gjøre det som er nødvendig, hvisket jeg tilbake.
Og det gjorde de.

Etter fem år var bilen endelig nedbetalt. Da var også det meste av den opprinnelige bilen byttet, reparert og forbannet med franske gloser. Verksmesteren og to av mekanikerne på det lokale verkstedet hadde bygd seg hytte og kjøpt seg seilbåter. De la julebordet i 2013 til Dubai og det varte i fjorten dager. Selv hadde jeg jobbet så mye overtid det siste året, at barna begynte å kalle meg onkel. Bilen hadde tilbrakt mer tid sammen med velbeslåtte mekanikere enn med meg, og til slutt tok jeg en enkel avgjørelse: Det var den eller meg. Mitt forhold til lunefull fransk teknologi og nederlandsk faglitteratur måtte opphøre. Jeg ringte bergingsbil, og fikk dem til å hente bilen, som hadde stått tre måneder på verksted, med brev- og besøksforbud.  Tiden var kommet, og bilen skulle stedes til hvile. Sørgehøytiden ble avsluttet ved bergingsbilen, og minnestunden ble kort og verdig.

Nå har jeg gjenvunnet pappatittelen, verdigheten og selvrespekten. I en japansk stålkasse, kjører jeg rundt, og savner ikke annet enn skinnsetene fra den gamle bilen. Verkstedet har permittert tre ansatte, og den ene bergingsbilen er solgt. Det er godt å vite at man har bidratt til vekst og utvikling i næringslivet i en periode, og at man har lært noe nytt. Jeg kan ennå banne på fransk og lese manualer på nederlandsk. Men jeg snakker fortsatt ikke bilmekanikersk.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 27. mai 2015)  

Underlig våryr

Jeg har ventet så lenge på dette. I hvert fall siden seinhøsten en gang. Men nå kan jeg endelig myse mot sola igjen, og la den varme et vinterblekt ansikt mens jeg kjenner hvordan mørket og det trange døgnet sakte åpner seg igjen. Jeg skuer ut på den nakne altanen der snøen er borte, og inne i hodet mitt tar jeg fram bilder av stoler, bord, iskrem, glass med iskald brus og sånt og enkle gode dager. Kona smiler hun også, inntil de lave solstrålene treffer stuevinduet på en måte som avslører hvert spor av salt og skitt, før de trenger gjennom glasset og løfter støvet fram fra alle hulrom i huset. Det er nok at den minste ungen rusler forsiktig over gulvet, så gir det kraftige assosiasjoner til en bøffelflokk på vill flukt over en tørr prærie. Med Ventolin og Jif gir vi både barn og hus den aller mest nødvendige førstehjelpen. Mens vi spyler, støvsuger og tørker begynner vi å glede oss igjen. Alt tyder nemlig på at det, til tross for hva vi trodde i november, blir sommer i år også.

Og med dette våkner dyret i oss…

Vi begynner å kjenne trangen til å bo trangt. Og kummerlig. Å tråkke på hverandre, lagre klær i poser og hauger, lage treretters middag i én kasserolle, brenne tallerkener og bestikk på bål etterpå og bære vann og oppvask rundt omkring. For ikke å snakke om å sove i en seng full av skjellsand og kjeks, og våkne grytidlig av at den minste ungen ligger oppå ansiktet ditt - med en åttekilos bleie som så vidt henger fast rundt hoftene. Og så blir selvfølgelig dassen full, og far må ut på «the walk of shame». Med tjue kilo bæsj og tiss i hånden, treffer jeg likesinnede med et enkelt nikk. Det er nesten som når man går på ski i marka. Selv fremmede mennesker smiler litt sjenert, og nikker til deg. Det er et herlig liv. Vi er nemlig campere.


Jeg har tidligere nevnt av kona er uvanlig glad i jul og det som minner om jula. Hun har nisser, engler, røkelse og myrra samme hvor man snur seg fra oktober til et stykke ut i januar. Campinglivet har samme effekten på henne. Når man bor i campingvogn finnes det nemlig ingen regler for hvor mye juggel, lys og underlig pynt man kan omgi seg med. Det dreier seg om lyslenker, stearinlys, pyntefat, mygglykter, markeringslys og dioder. Det er duker og antisklimatter med og uten frynser, figurer og papirballer og kruseduller og gardiner og puter og jeg vet ikke hva… Jeg har prøvd å nevne at vogna har begrenset lasteevne, noe som bare medførte en fin og inspirerende tale om at man strengt tatt ikke trenger å ha kjøleskapet fullt av øl, når vi flytter oss fra ett sted til et annet. Det kan man kjøpe når man kommer fram. Varmt, vel og merke. Så jeg holder stort sett kjeft og lar meg rive med.

For ikke å komme helt ut av rytmen, har vi selvfølgelig brukt vogna jevnt gjennom hele vinteren også. Det er omtrent som om sommeren, bortsett fra at alt er mye verre. Føttene er kaldere, blodet er tynnere og vannet er tykkere. Det er enten for kaldt eller alt for varmt, og alle DVD-er har vi sett hundre ganger før. Det bitte lille badet er stappfullt av våte kjeledresser med sand i alle lommer, og det lukter bålrøyk og sot av alt vi eier. Likevel koser vi oss. På tur finner barna ut at trær, bekker og bakker kan brukes til å ha det gøy. Og de kan være sammen i over et kvarter uten alvorlig slossing. Dette står i skarp kontrast til hjemmehelger, hvor de får blodtrykksfall og panikk når vi slår av tv-en.

Så nå gleder vi oss over hver soldag. Det er flotte dager i seg selv, men gir oss også signal om at snart er det klart for tur. Snart skal vi dra vogna hjem, tømme den, ordne den og vaske den. Så skal vi rigge både den og bilen for langtur igjen. Når vi har pakket ferdig, er vogna tung som et middels rekkehus. Bilen ynker seg litt før den tar seg sammen og vi snegler oss avgårde mot nærmeste grenseovergang.  Vi gleder oss. Det gjør nok ikke svenskene.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 29. april 2015)  

Idrett og dop


Jeg er sterk tilhenger av idrett. Jeg synes det er morsomt å se på når barn, og voksne, prøver å bli skikkelig flinke til noe, og konkurrerer med andre som prøver å bli skikkelig flinke i det samme. Jeg velger side, og heier på mitt lag, min utøver eller min deltaker. Hvem jeg heier på avgjøres ofte av hvilken relasjon jeg har til vedkommende. Det kan være en i familien, en jeg kjenner, en som har gitt ett positivt inntrykk gjennom media, eller bare en som kommer fra samme land eller landsdel som meg.

Jeg skal ikke påberope meg å vite mye om idrett generelt. Jeg er ingen ekspert, og har knapt nok vært en dyktig utøver i noe som helst. Likevel slår det meg, at mange av de mest populære idretter sannsynligvis har en opprinnelse i hverdagslige gjøremål. 

Jeg tror all form for løping, med og uten staver og ski, kommer fra behovet for å forflytte seg langt eller fort. All form for hopping og kasting kommer fra behovet for å flykte eller drepe, og all form for akrobatikk kommer fra behovet for å imponere det motsatte kjønn, altså kvinnene.

Men så har man noen idretter, som åpenbart kommer fra andre, litt mindre dagligdagse hendelser. Jeg tenker blant annet på idretter der poenget er å skade et annet menneske, slik som boksing, karate og ishockey. Eller idretter hvor man skal skade seg selv, men helst ikke dø, slik som fallskjermhopping, stup og bedriftsfotball.  Noen øvelser må rett og slett ha kommet opp som en reaksjon på kjedsomhet. Det er altså moderne idretter, siden man kjedet seg mindre før i tiden. Før i tiden var man alt for opptatt med å forflytte seg, flykte eller drepe noe, til å kunne finne på rare idretter.

Og de som kjedet seg, og ikke orket å lage nye idretter, samlet seg heller på et egnet sted for å drikke seg fulle. Uten at dette hjalp noe særlig. For når man hadde drukket lenge og vel, og passert et hvert snev av godt humør, seksualdrift og god moral, stod man igjen med en ting: Konkurranseinstinktet. Blottlagt for fornuft og HMS-tanker laget man altså nye idretter, egnet for tilstanden man befant seg i.

Noen idretter er tydeligvis oppfunnet under kraftig påvirkning av øl og peanøtter. Det satt nok langt inne for det etablerte idrettsveldet å anerkjenne disse idrettene, men lysten på å kontrollere og regulere aktiviteten, gjør at de blir tatt inn i varmen. For en stund siden leste jeg at verdensmesteren i strandbryting ble fratatt sin tittel, på grunn av doping. Og det er litt rart, for når voksne menn barker sammen til slagsmål på stranda, så er jo det som regel nettopp på grunn av doping, eller rus. Hadde det ikke vært for seine kvelder på puben, og en plutselig mangel på noe å prate om, ville vi vel ikke hatt darts heller? For ikke å snakke om pardans, bowling, quiz og håndbak. Alt sammen et resultat av at folk stimler sammen rundt en tappekran, blir fulle og glade for så å se seg om etter noe å gjøre. 

I min ungdomstid var jeg delaktig i, eller undrende tilskuer til mange nye idretter. Alle ble oppfunnet i desperat kjedsomhet, men de var fullstendig uten utviklingspotensial. De ville vært veldig ulovlige eller rett og slett farlige. Litt som utfor og skihopping altså. Men hvis de hadde fått utvikle seg, ville de fått navn som bilpansertubing, sjåførbytting, treskosliding, spontanhaiking, kantskrens og sandbrett. Men vi drev selvfølgelig også med strandbryting, svømming, stuping, (des)orientering, kappgang, trial og mange andre morsomme ting. Men vi visste ikke at det var idrett. Og når vi skjønte det, var toget gått, og vi hadde vokst fra ugjerningene.

 (Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. mars 2015)  

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...