Dritt-Ivar

Ivar Aasen, din jævel, er du klar over hva du har gjort? Mye tyder på at du har føkka opp generasjoner med norsk lærelysten ungdom. Uten nynorsken ville vi hatt det så mye bedre. Det tenkte du nok ikke på da du kavet rundt i steinrøysa på jakt etter språkleg røynsle og nasjonal særheit.


For let’s face it: Nynorsk er vanskelig, rart og helt unyttig. I alle fall for sånne som er vokst opp utenfor nynorge, altså i hus med innlagt strøm, varmt vann og velfungerende wifi.
Så hvordan kan det ha seg at man bruker så mye tid på noe som man aldri har bruk for?
Hva er det med dette gammeldagse språket, som ingen prater, som gjør at elever skal bli plaget med dette i mange år?

Jeg vet ikke.

Det er jo ikke sånn, at man plutselig får bruk for nynorsk.

Og det tar tid fra andre ting. En time i uka i løpet av ungdomsskolen, som man kunne brukt til å lære andre ting.

Nei, la oss fjerne nynorsken fra skolen. Kanskje gjøre den frivillig, så kan alle de som liker nynorsk, velge dette selv. Og det blir nok mange.

Og med det samme vi er i gang, kan vi kanskje ta fatt på andre ting også.

Hvem har egentlig bruk for å kunne lage film? Unntatt de som skal lage film, og de lærer det sikkert uansett.

Hvem har egentlig bruk for geometri? Når kommer vi til å bruke geometri? Eller ligninger?

Og kassadama på Rimi er sikkert kjempelykkelig for at hun en gang lærte om jorderosjon, klimasoner og sur nedbør? Yeah right.

Og nordsjøarbeidere kan takke kunstlæreren sin for den nyttige kunnskapen om figurativ og nonfigurativ kunst, som anvendes ute på feltet.

Og hvordan skal man kunne røkte laks og kyr, uten kjennskap til sjangertrekk og et solid ordforråd i engelsk?

Nei, kanskje vi skulle fjerne alt dette som vi ikke får bruk for. All denne vanskelige, unyttige, ekle og irriterende kunnskapen som tres ned over hodet på ungdommen. Bruk heller tiden på nyttige ting i skolen. Ting som man virkelig kan få bruk for. For eksempel ting som man kan fra før, og som man ikke trenger å jobbe for.  Ting som ikke byr på motstand, krav om innsats og utvikling.

Vi kunne hatt en timeplan full av nyttige saker i stedet. Saker som ungdom er opptatt av, som de liker og behersker og som de tror de skal drive med resten av livet: «Musikk uten basslyd», «kontantkortøkonomi», pokemonjakt, gaming, chatting, chilling, snapping, blogging, clogging, sagging, ying og yang. Det hadde vel vært noe det

Da hadde man fått tilpasset den Norske Skole til virkeligheten, om ikke fremtiden. Men sånn er det vel i dag også: Tenk at man går ti år på skolen, uten å ha lært å fylle ut et skjema fra NAV.

Zombiesommer

Det er noe veldig feil med bildet foran meg.

Jeg har stjålet meg til litt alenetid, og sitter på en fortausrestaurant sammen med en iskald folköl og mine egne tanker. Jeg har akkurat levert bilen til reparasjon og solen er fortsatt på tur oppover på himmelen. Jeg nyter hvordan gågaten i Sollefteå sakte våkner til liv. Utenfor klesbutikkene rulles stativer ut på fortauet, noen gateselgere rigger bodene sine. En tigger kroker seg godt sammen, og forbereder seg på å se trist ut i noen timer. Det er en deilig dag, i slutten av juli, og varmen har slått inn for fullt i mitt idylliske feriesverige. Alt er som det skal være.

Men så kommer et skateboard rullende sakte nedover gaten. Det går rett fram, og oppå brettet står en ganske ustø eldre mann. Han har hvitt, tjafsete hår, som tyter fram under en alt for stor caps. En falmete joggebukse slenger seg rundt tynne bein, og en vid t-skjorte sier at han har skatet helt fra New York. På føttene har han noe som ligner ubrukte og usnørte converse og i hånden holder han en mobiltelefon. Han sparker kraftløst i asfalten, og skateboardet lirker seg sakte videre. Når han kommer nærmere ser jeg at mannen slett ikke er gammel. Han er bare en ungdom, men tydelig fremmed i denne verden. Og ansiktsfargen og de tomme øynene forteller med all tydelighet at han har vært død en stund.

Jeg reagerer som jeg alltid gjør når jeg møter en ekte zombie. Eller i alle fall slik jeg har lært på film at man skal gjøre: Jeg ser meg rundt etter et krusifiks, en bibel og en hellig dolk fra 1600-tallet som jeg kan stikke rett i hjertet på slampen. Men det eneste jeg finner er en serviett og et halvfullt glass med öl. Jeg tror ikke servietten kan utrette særlig skade, og liket ser ikke ut til å være gammel nok for en ølskvett. Det hvite ansiktet stanser rett foran meg, og øynene blir til to svarte streker i det han, med noe anstrengelse, løfter mobilen opp foran seg.
- Zombien tar faen meg bilde av meg, tenker jeg. Det får da være grenser for frekkhet. Jeg er litt ubekvem med å posere for den likbleike slampen, men mobiliserer en viss forståelse for at folkeskikken forsvant den dagen han døde. Det finnes selvsagt ingen sosiale konvensjoner man må forholde seg til, når man har blitt zombie.

Jeg prøver å unngå å glane for åpenlyst på den malplasserte fremtoningen foran meg, og ser til en annen kant. Og da ser jeg den andre zombien. Like bleik som den første, like utilpass i verden og like formålsløst til stede. Eneste forskjell var at denne var noe yngre, og lå foroverlent på en alt for stor damesykkel. Med mobilen i hånden. Den idylliske, svenske småbyen var med andre ord i ferd med å bli invadert.

Den første zombien pirker skoene i bakken, og beveger seg bort fra meg. Jeg puster lettet ut, før jeg oppdager at han som henger over sykkelstyret, plutselig bukserer det uvante kjøretøyet inn foran bordet mitt. Også denne fyren er utstyrt med den samme mangelen på ansiktsfarge, folkeskikk og livlighet. Han er helt tom i blikket, men ser faktisk ganske målrettet ut. Han løfter telefonen, og med den andre hånden trykker han på skjermen. Han smiler - mest til seg selv - men akkurat i det jeg reiser meg for å flykte fra «de dødes by» snakker han sannelig til meg.

- Du har en Dratini bredvid dig, smiler han.
- Hæ?, svarer jeg, og ser sikkert like smart ut som han er. Jeg ser rundt meg, og kan ikke se noe som ligner på en Dratini. Det er like før jeg ber guttungen drati… da han snakker til meg igjen:
- Jag tog den, triumferer han. Han legger seg over styret på sykkelen og triller rolig videre ned gaten, fortsatt stirrende i mobilskjermen. Jeg rister på hodet, men kjenner at jeg faktisk er litt lettet over at han fjernet Dratinien, som visstnok stod ved siden av meg. Hva det nå enn var…

Når jeg forlater sentrum, er jeg fortsatt litt usikker på hva som har skjedd. Det er fortsatt formiddag, det er fortsatt sol, og alt ser ganske vanlig ut. Men på tur tilbake til campingplassen ser jeg flere likbleike ansikter som myser mot det ukjente skarpe lyset. Med mobiltelefon foran seg. Som om de har krøpet fram fra kjellere, huler og andre mørke rom. De har åpenbart vært skjermet fra sollys, sosial omgang og normal oppdragelse i lang tid. De beveger seg ut i virkeligheten med ustø skritt, men med mobilen har de fortsatt kontakt med «moderskipet». I hvert fall i den grad de kan ha kontakt med noe som helst.

Godt tilbake i campingstolen får jeg forklart det hele av min sønn og noen av hans kompiser. Jeg har vært vitne til en ny bevegelse, som visstnok også har hjemsøkt moderlandet. En bevegelse som har tvunget barn og ungdom ut av stolen, bort fra gutterommet og ut i virkeligheten for å spille spill på mobilen.

Jeg kan fortsatt se for meg de to zombiene som angrep meg, og er sikker på at de var minst like redde som meg. For dem må jeg har sett underlig ut, nesten livaktig, og sikkert malplassert ved siden av deres Dratini og andre pokemons.

Godt nyttår

Ja, for det er nå det nye året starter. I alle fall i vår familie. Vår gjerning er sterkt knyttet opp til skolens og barnehagens skjeve rytme. Derfor begynner vi det nye året i slutten av august. Og ikke i januar. I januar kaster vi ut juletreet og de siste gjestene, vasker av oss ribbefettet og tar med oss en ny kalender fra Prix. Og så er det bare å stange seg videre i vintermørket.
Det er nå vi står i begynnelsen av et nytt år. Vi tar fatt på 2016/2017 nå, og legger det gamle året bak oss. Takk for det gamle, forresten.

Og det er i grunnen best å starte et nytt år nå, på denne tiden. I januar føles det bare rart å starte på ny frisk, mens man fortsatt har sure oppstøt etter fjorten middager på elleve dager. Musklene verker etter to timer snømåking, og hodet henger som et pungtert sommerdekk på skuldrene. Da blir det ikke mye ”godt nyttår”.

Nei,  da er det bedre å ha en to måneders nyttårsfeiring, hvor man har badet i havet, seilt litt, vært en tur i syden, to uker på hytta, campet i Sverige, kost seg i Legoland, solt seg på terassen, grillet i hagen, festet med naboer, klagd på været, spist is og løst kryssord. Da er man endelig klar til å ta fatt igjen. Da er det virkelig ”Godt nyttår”!

Og i år blir alt veldig nytt på mange måter. Kona og tre av barna har byttet skole, siden deres egen skole skal rives, før den bygges opp igjen. Det er litt skummelt, men siden barna er så fornøyde, later vi voksne også som at vi tror det går greit. Og vi vet at det er barna som får rett, sånn egentlig, til tross for at de ikke lenger får lov til å sykle til skolen, men må ta buss. I all slags vær.

Minsta har blitt «klok kanin» i barnehagen. Det betyr ikke, som jeg først trodde, økt satsing på et ekstremt sunt kosthold med tyggemotstand. «Kloke kaniner» er de aller eldste og klokeste barna, og de vil nå få kjedelige leker som krever konsentrasjon, og evne til å tenke mer enn én tanke om gangen. De skal nemlig forberedes på skolegangen, noe jeg synes er veldig rart siden jeg fortsatt mener hun er rimelig nyfødt og fersk i verden.

Men i følge minsta selv, er hun klar for verden nå. Hun er nesten voksen, og hun krever de samme rettigheter som alle andre. Hun har med andre ord blitt umulig å legge om kvelden og umulig å vekke om morgenen.  Bare i helgene er alt som før, når hun stiller seg bredbent i soveromsdøra og roper at hun vil se på TV. Da er klokka kvart over fem, og hun har tatt lørdagen inn over seg.

Jeg derimot, skal fortsette der jeg slapp. Samme jobb, samme sted og samme folk rundt meg. Og nå setter alt annet i gang igjen også; med sin velkjente rytme kommer fotballtreninger og kamper, korpsøvelser, bursdager, andeslipp, møter, forkjølelser, smøring av ski og sykkelkjeder, ull innerst, lusepanikk, votter, ut-midt-på-natta-for-å-sikre-løse-gjenstander, snømåking, og i det hele tatt alt annet som til sammen blir et anker i virkeligheten. De kjedelige og hyggelige tingene man kjenner igjen fra år til år, og gjør oss i stand til å se på forandringer med nysgjerrighet og glede. I stedet for med frykt og forargelse.

Så da er det bare å krumme nakken, og gå på et nytt år. Med håp om at ting ordner seg litt etter hvert: At Trumpen i USA går på en smell, at regjeringen ødelegger minst mulig her hjemme og at jeg rekker å ta ned trampolinen før høststormen gjør det for meg.

Hyttebyggere

Vi var notoriske hyttebyggere da vi var små. Vi sprang rundt i skogen, med ball, sprettert og speiderkniv, og når vi fant noen trær som stod i passende forhold til hverandre, så tenkte vi på hytte. Å bygge hytte i skogen var noe vi alltid holdt på med. Delvis fordi vi aldri ble ferdige med hytta, men også fordi vi alltid fant en bedre plass, halvveis i prosjektet.

Men en sjelden gang lyktes vi. Hytta tok form, og sammen med den formet vi drømmer om hva den skulle brukes til. Vi dannet et fellesskap, basert på egne regler, møbler, verdifulle skatter og store hemmeligheter. Vi laget passord for å gå inn, ut og ved siden av hytta, og ikke minst laget vi regler for hvem som IKKE fikk være med. For eksempel jenter. Det var vel like greit å ekskludere disse, siden de likevel holdt seg langt unna. Og så skulle vi møtes til avtalt tid, og bare være der. Men mest av alt skulle vi bygge ut. Det skulle bli større, bedre og finere. Finere enn alle andres hytter.

Og når dette begynte å bli en realitet, kom nervøsiteten og frykten. Frykten for at livsverket skulle bli ødelagt. Vi var ikke så redde for stormer, flommer og skogbrann, siden vi ikke hadde tenkt så mye på sånt… Vi hadde dessuten brukt nitomms spiker, nylontau og kolossale mengder gul- og grønnstripet isolasjonsteip i byggingen. Så konstruksjonen ble regnet som bunnsolid. Men noen kunne finne hytta, enten helt tilfeldig eller ved at noen av oss sladret. Vi laget derfor flere feller og kamuflasje, og begynte å mistenke hverandre for å være mulige angivere. Vi visste nemlig at vi hadde det bedre enn alle andre, og dette måtte vi holde kjeft om. Dermed basta.

Etter en stund trengte vi flere folk. Flere til å bygge, skaffe verdifulle skatter og til å forsvare hemmeligheten. Og til slutt var det så mange om å holde på hemmeligheten, at den ble uinteressant, og de fleste hadde allerede funnet seg nye prosjekter, sammen eller på hver sin kant.

Tre uker med planlegging og hemmelig samarbeid, ble til tomme skall, som i beste fall kunne inspirere yngre barn, dersom de snublet over samme sted noen år etterpå. Slik ble hyttene forlatt og gitt tilbake til skogen, og ble stående som et minne om tre ukers hardt og dedikert barnearbeid.

Selv vokste vi opp, og vi vokste med oppgavene. Hemmelighetene ble færre, men viktigere å holde på, og samlingsplassene ble etter hvert mer urbane.

Men hyttebyggerdriften ligger der fortsatt. Vi bygger hytter, platter, terrasser og hus… og det viktigste er ikke å bli helt ferdig. Det viktigste er at det kan bli bedre, større og finere. Og skulle man slumpe til å bli ferdig med et prosjekt, må man iverksette et nytt, så snart som mulig.

Med en viss bekymring, har jeg fått inntrykk av at hyttebyggingen i skogen ser ut til å ha avtatt veldig. Nå er det riktig nok sjelden jeg er i skogen og sjekker ståa, men jeg har hatt en klar fornemmelse av at mine barn ikke bygger noe som helst i skogen. Ikke andre steder heller, for den saks skyld. Og det synes jeg de skulle ha gjort. Jeg tror at barn har godt av å skape noe. Om ikke annet, som en motvekt til alt det de klarer å ødelegge ellers.

Men så viser det seg selvfølgelig at jeg har tatt feil. Min sønn har, i all hemmelighet, bygd en kolossal hytte. Sammen med venner har han laget en hytte med flere rom, hager og et solid forsvarsverk rundt. Det hele er gjort med ulikt verktøy som han har funnet, vunnet eller lånt, og hytta er selvfølgelig plassert på den beste plassen i verden: På internett!

På internett ligger hytta, alltid tilgjengelig for ham og vennene, men umulig å finne for eventuelle fiender og sånne som meg. Og hele formålet med prosjektet er å bygge ut, bygge finere og hindre forfall. Og slik lærer også den kommende generasjon å skape noe, samarbeide og prosjektere. Ikke med hammer og vater, men med padder og ruter. Så får de heller ringe til noen dersom de har en spiker som skal slås inn et sted. 

King of the road


- Er vi framme snart, ropes det fra baksetet.

Den nest yngste av barna er en smule utålmodig, og synes ikke det er noe gøy å få ferien sin oppdelt av nødvendige bilturer. Vi har akkurat brutt opp fra campingplasseni Arjeplog, og satt kursen for neste destinasjon. Foran oss ligger knappe tre timers kjøring, og vi har gjort alt klart for å ta turen i ett strekk. GPS’en er innstilt på raskeste vei til Lycksele. Vi har drikkeflasker, blader, bøker, spyposer, solbriller, smokker, våtservietter, vann, kjeks, smågodt og alt mulig annet, som skal bidra til at vi overlever turen. Vi mangler bare diesel, og det skal jeg fylle på første og beste Statoilstasjon.

Når man kjører bil i Nord-Sverige må man la seg fascinere av utsikten. Ellers vil man rett og slett besvime av akutt kjedsomhet. Milevis med monoton furuskog kan drive sterke mennesker fra sans og samling, og i verste fall fordrive lysten til å leve. Og da er det viktig å snakke om det man ikke ser isteden for. Folk for eksempel. Man kan snakke om at man ser lite folk ute, noe som for så vidt er forståelig, siden det heller ikke finnes hus langs vegen. Så ler vi litt av veiskilt, som viser avstanden til steder med morsomme og underlige navn som alle slutter på –sele eller –viken. Etter å ha ignorert både Fluttsele, Stora Lilleviken og Märsöfläsksele begynner jeg å lure på om vi er på rett veg. Ikke bare fordi vägskiltene ikke nevner Lycksele med ett ord, men også fordi veiene er fullstendig fri for trafikk. At vi ikke har sett hus eller mennesker på halvannen time, tilskriver jeg tjue år med feilslått svensk sentraliseringspolitikk. Verre er det at det ikke finnes antydning til bensinstasjoner. Og behovet for å fylle tanken øker raskt med to tonn campingvogn hengende etter.

Etter to timer, i ensom majestet på nordsvensk grov asfalt, tar jeg til venstre. Tilsynelatende rett inn i skogen. Jeg krangler litt med GPS’en, men den insisterer på at dette er riktig. Kona antyder at vi burde hatt med oss et kart, og et par av barna lurer på om de kan få is når vi stopper for å fylle bensin. Jeg forteller kona at vi tross alt befinner oss i 2014, og at kart på papir er et tilbakelagt kapittel. Gjennom sammenbitte tenner gir jeg barna beskjed om at vi ikke skal fylle bensin, siden bilen går på diesel. I hvert fall inntil det blir tomt. Og det er ikke lenge til.

Så jeg setter bilen i gir, og klemmer både bil og campingvogn inn mellom svenske furutrær på en stripe av grus, fullstendig uten plass for møtende trafikk. Som om noen andre ville valgt å kjøre her… Det aner meg at sannsynligheten for å treffe på en velutstyrt Statoilstasjon er enda mindre midt inne i villmarken, enn ute på asfaltbelagt vei. Men uten mulighet for å snu, dundrer vi videre inn i skogen og oppover fjellet.

Etter en liten stund kommer vi til en klynge av hus, og noe som minner om sivilisasjon. Det slår meg at det er på slike steder mange svenske filmer har hentet inspirasjon, og at dersom det bor folk her, kalles de sikkert «gjenlevende». De drikker seg fulle i sommarnatten, skyter hverandre litt og synger i kor en gang i uka. Husklyngen viser seg å være to boliger og fire garasjer. Jeg ser en mann i hagen som roper på barna sine. Han sier sikkert noe sånt som «Kolla barnen! Där kommer en bil, och jäklar… den har även husvagn efter sig. Vell, nu er det dags at fika».

Og det er en bensinstasjon der. Men den har ikke vært åpen siden Abba var på topp. Jeg kjenner panikken begynne å bygge seg opp, mens humøret daler faretruende. Vi aner ikke hvor vi er, og har begynt å miste tilliten til TomTom som henger fast i frontruta og kommanderer oss videre på støvete, smale og øde veier.

Når vi endelig finner asfalt igjen, kommer et snev av optimisme tilbake. Jeg er sikker på at tanken er tom, men at bilen går videre på gammel vane. Vi finner en rasteplass, hvor jeg kan hekta av vogna, for å kunne kjøre videre på lukten av diesel. Kona krangler seg til å bli igjen for å passe på, og jeg og barna setter kursen mot det ukjente intet, på jakt etter diesel. Jeg holder farten og turtallet nede, slår av klimaanlegget, hever vindusrutene og senker antennen. Alt skal visstnok begrense forbruket av drivstoff. Jeg knuger meg til rattet, mens svetten begynner å sile. Jeg har blikket stivt rettet forover, og barna, som har skjønt alvoret i pappas humør, er mistenkelig stille. Plutselig er vi midt inne i Lycksele, og en statoilstasjon har aldri sett vakrere ut. Jeg klemmer åttien liter diesel på tanken. Nøyaktig en liter mer enn den faktisk rommer. Så kjøper jeg iskald brus til barna og kona, og kjører tilbake for å finne henne.

Jeg finner henne i skyggen bak vogna, hvor hun har kjempet mot varmen og kleggen og holdt landeveisrøvere unna. Jeg gir henne en duggfrisk cola, og med blikket senket gir jeg henne også en nydelig, men dyr, kartbok over Sverige, som jeg fant på stasjonen. Hun ser på kartet, og vi tilgir hverandre ved å veksle blikk.

Etter denne hendelsen har «full tank» blitt like viktig som lys, dekk og solbriller på tur i Sverige. Her hjemme sier vi gjerne at «plassen er så liten – at det bare er ett veikryss og en bensinstasjon der». Så har vi i alle fall det.

I utakt med verden

Det er bare å innrømme det med en gang: Jeg er ikke den mest morgenfriske personen jeg kjenner. Morgenstund har sjelden rent mel i posen, og det er ikke før i nitiden, etter en dusj, en liter kaffe og generelle forberedelser at jeg kan regnes som noen lunde tilregnelig. Til gjengjeld kan jeg holde det gående lenge. Gjerne til langt på natt. Noe som kanskje er en del av problemet. Det byr derfor på en del utfordringer å leve i utakt med et samfunn som er designet for haner, bønder og a-mennesker på lykkepiller.

Et av de største problemene er å komme seg opp om morgenen. Jeg er uhyre effektiv, så snart jeg er ute av dusjen, men alt før dette går utrolig sakte. Jeg er desillusjonert, desorientert, demotivert og dehydrert. Og om jeg hadde hatt evne til å kjenne etter, så hadde jeg nok vært klar for innleggelse for det aller meste.

Jeg har derfor skaffet meg en vekkerklokke på mobilen, som tvinger meg til å løse matematikkoppgaver før den kan slås av. Jeg har på forhånd satt innstillingene til «vanskelig», for å forsikre meg om at jeg må starte hjernen, i løpet av oppvåkningen. Og det som er «vanskelig» klokken ti om kvelden, er ikke så langt unna «umulig» klokka 06.45.

Telefonens intense uling og piping sliter meg etter hvert ut av dypt koma, og over i en tilstand hvor bare instinkter og reflekser virker. Etter å ha trykket på klokkeradioen, slått på klokkeradioen og feid brillene i gulvet, begynner jeg etter hvert å forstå hva som er på ferde. Jeg famler etter mobilen, og leser på displayet. Det står 16x5-17.

- Er det virkelig mulig? tenker jeg. - Hvem kan vite sånt?

Jeg regner og grubler etter fattig evne. Skriver inn svar som blir avvist, og etter tre minutter er jeg i ferd med å bli desperat. Telefonen uler og skriker mot meg, og jeg roper tilbake til den før jeg klarer å ta meg sammen:

- Seksten ganger ti er hundreogseksti, så da blir seksten ganger fem åtti. Og åtti minus sytten er da 53?

Jeg skriver inn svaret. Det er feil!

Jeg hører meg selv hulke. Jeg tenker igjen: Jeg trekker tjue fra åtti, og legger til tre. Det blir 63. Jeg skriver det inn, fortsatt i tvil. Men denne gangen er det riktig, og jeg blir belønnet med en ny oppgave: 15x17-39.

- Neeeeeiiii! Jeg sutrer og hikster og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg hater disse nye mobilene som man ikke kan ta batteriet ut av. Jeg forbanner meg selv, matematikken og alt dets vesen. Jeg vurderer å kaste telefonen ut gjennom vinduet, og kjøpe meg en ny. Jeg gjør det selvfølgelig ikke. Etter enda noen minutter med grubling og grining kan jeg endelig skrive inn svaret. Det blir dørgende stille, og jeg kjenner at jeg er utmattet. Inne i hodet hører jeg gjenklangen av en mobil fra helvete, som nok en gang har gjort jobben sin. Jeg faller maktesløst tilbake i senga, for å komme til hektene etter anstrengelsen. Og sovner som en stein.

(Først publisert i Framtia 11. mai 2016) 

Hardt og vart fra damene

"It's now or never"
Damekoret MesDames tolker sanger av Elvis,
konsert i Meløy kulturhus, 16. april 2016.
Arr: Magne Hansen

Da Elvis la ned mikrofonen den 16. august 1977, oppdaget jeg Elvis, og siden har jeg hatt et sterkt forhold til han, og musikken hans. Jeg har blitt glad i nesten alle sangene, og har dessverre også sett mange av filmene. Og det er jeg ikke alene om. Elvis startet rock’n’roll, han startet ungdomskulturen og han startet generasjonskløften som senere ble til opprør, bevegelse og kjøpekraft. Elvis var og er «kongen», og sånt kødder man ikke med.

Jeg er derfor alltid skeptisk når noen skal «kødde med kongen». Det ender oftest med respektløs etterligning og ufrivillig parodiering. Særlig har jeg latt meg provosere av verdens største flokk med imitatorer og wanna-be-elviser som har poppet opp med ujevne mellomrom. Den ene stort sett dårligere enn den forrige. Og elendigheten kulminerte med en jålebukk fra Sørlandet, som endte opp med å synge for døve ører på lokale aldershjem.

Så gjett om jeg er skeptisk, når et damekor fra Meløy, skal fremføre det beste og kjæreste fra selve «Kongen». Jeg setter meg godt til rette, og registrerer at det er smekk fullt i kinosalen. Folk elsker visst Elvis, tenker jeg. Eller elsker de MesDames? Lyset dempes og scenen åpnes. Det blir helt stille i salen, jeg trekker pusten dypt, og håper på det beste: «It’s now or never», tenker jeg!

Damene er oppstilt i hele scenens bredde, i elegant 50-tallsstil og knipser oss velkommen til Elvis’ verden. «Sixteen Tons» har jeg hørt utallige ganger, men MesDames viser at den også fungerer i damekor. Fløyelsmykt lokkes publikum inn i damenes univers, og vi skal ikke slippe ut før om en og en halv time.

Når de like etter følger opp med en nydelig, tilbakelent versjon av «Blue Moon», føler jeg at solist Solveig Pedersen bærer meg varsomt inn i MesDames’ Elvis-verden. Jeg er hjelpeløst bergtatt og nå driter jeg i Elvis; det er MesDames som teller! Etter dette er jeg helt med, og bare nyter. Magne Hansens arrangement og et godt samspilt band gjør at lydbildet fylles opp, men det er alltid damene som er det bærende element. I tillegg pyntes forestillingen opp med innlånte dansere ved et par anledninger, som swinger seg foran koret.

Nesten alt sitter som et skudd. Jeg registrerer noen sure toner og litt famling med teksten et par ganger, men det gjør meg ingen ting. Jeg er så generelt imponert, og har det så bra nå, at jeg kan tilgi det aller meste. Når koret fremfører «Can’t help falling i n love», innbiller jeg meg sågar at jeg kan høre Elvis selv, et sted der langt inne i sangen.

Det slår meg etter hvert, at det som trollbinder meg er korets evne til å variere og overraske. De gjør låtene til sine egne, og selv om enkelte låter lider under fraværet av maskulin råhet, tar de det igjen med sjarme og innlevelse.  Det blir derfor aldri flatt og kjedelig. Når Wanja Krogh klemmer og synger til sin Teddy Bear, er det både lekent, morsomt og fantastisk vakkert. Da sitter det nok ganske mange teddybears i salen, som sukker lykkelig tilbake til Wanja. Hun får også æren av å være kveldens eneste Elvis-imitator. I hår og antrekk kjøpt på Donald Trumps garderobeutsalg, gir hun en herlig parodi på kongen, mens hun gir oss en fabelaktig, forførende og morsom live-versjon av «Are You Lonesome Tonight».

Alt i alt blir dette en forestilling med mange høydepunkter. Jeg har nevnt noen, og må trekke fram to til: «In the Ghetto», med Vivian Aakre Strøm som solist, er en oppvisning i veksling mellom å synge vàrt og hardt, mens Wanja Krogh og Beate Iren Tømmerberg gir meg et helt nytt syn på «Suspicious Minds». En sang som er vanskelig å synge, både fordi tempoet varierer så mye og fordi den fort kan oppleves monoton.  Sammen med koret løfter de sangen dit den hører hjemme: Blant de aller beste. Og de får det til å virke så enkelt.

Avslutningsvis kommer Elvis selv med i konserten. Han innleder «You Never Walk Alone», før koret slutter seg til. Etter hvert tar koret over hele showet. Elvis er borte. Tilbake står 25 fabelaktige damer, et godt band, en dyktig dirigent og 300 klappende og fornøyde tilhørere. Jeg skammer meg litt over min egen forutinntatte skepsis, og gleder meg over å ha tatt så grundig feil. MesDames har gitt meg Elvis på nytt, på sin måte. Og Meløy må ha hoppet i hvert fall ti plasser opp på kommunebarometeret.

Konsertanmeldelse for Framtia 16. april 2016

Deilig med is i vårsola

Det er så utrolig deilig og endelig kunne se sola igjen. Den er så fin der den prøver å dra seg over fjelltoppene, stange gjennom skylaget og piske mitt blåhvite ansikt med varme stråler. Det svir så godt i huden, når jeg kjenner at det endelig begynner å strømme blod gjennom kinn og pannebrask. Jeg myser lykkelig mot den gule kula, og løfter hodet mot himmelen. Det burde jeg ikke gjort.

For under meg ligger vinteren som et blått belegg ennå. To meter med puddersnø er hardpakket ned til ti centimeter blå stålis. Og med det samme jeg drar blikket opp fra bakken, er jeg utenfor all form for kontroll. Jeg kjenner at jeg glir litt med den ene skoen, sikkert ikke mer enn et par centimeter. Jeg justerer litt med å flytte på den andre foten, og da kjenner jeg det. Underlaget trekker seg unna meg, og blir på en måte borte.

Jeg faller ikke ned. Jeg faller oppover, slik at kroppen ligger i perfekt vater, en kroppslengde unna bakken, før jeg deiser ned. Jeg lander som en vedsekk, og kjenner hvordan knoklene gir etter for det harde underlaget, etter hvert som kroppen smøres utover og går i ett med vinteren. Jeg mister alt jeg har; briller, mobilen, småpenger, pusten og stoltheten forlater en slagen mann, og det siste jeg tenker er: «Herregud, håper ingen ser meg nå».

Så kommer smerten. Og det er først da jeg oppdager at jeg fortsatt lever. Lungene, som åpenbart kollapset i møte med bakken, utvider seg sakte og urytmisk, mens jeg prøver å gjenvinne oksygenopptaket. Jeg hikster og sikler, og lurer på om jeg virkelig ropte de ordene som jager gjennom hodet. Et ekko av all kjent bannskap og fordømmelse tyter ut gjennom alle åpninger, og jeg prøver så godt jeg kan og ikke gråte, i tilfelle noen skulle komme. Jeg er tross alt mann, selv om jeg føler meg som en hjelpeløs sjøstjerne akkurat nå.

Jeg samler sammen lemmer og muskler så godt som det lar seg gjøre. Underarmen knirker og knærne protesterer, og jeg vurderer om det er mulig å åle seg tilbake til huset, ved hjelp av tennene. Jeg puster tungt og smertefullt i det jeg, samler alt av krefter, og reiser meg opp. Jeg beveger meg som en zombie, og skjønner at de tre meterne til trappa kommer til å fortone seg som et birkebeinerløp.

Men jeg føler meg langt i fra som noen birkebeiner, i det jeg klorer meg fast til det første trinnet i trappa. Med stivfrosne fingre og grenseløs selvmedlidenhet karrer jeg til meg kosten, som typisk nok ligger i nærheten. Jeg mobiliserer det siste jeg har av treffsikkerhet, og styrer enden av kosteskaftet inn på ringeknappen. Jeg ringer på døra. Hjemme hos meg selv.

Etter tjue minutter, eller tjue sekunder, åpnes døra av min nest yngste datter. Hun ser forskrekket på liket av sin far som ligger i trappa og ynker seg. Jeg skjønner tegninga og later som om alt er normalt:
- Pappa har bare mistet noe, kan du hente mamma? NÅ!» stønner jeg, med tilgjort rolig stemme.
Hun lar seg imidlertid ikke lure og brøler inn i huset:
- Maaaaammmmmmaaaaa! Du må komme på trappa. Pappa er lam!

Ikke lenge etter kommer redningen. Min kjære kone kommer til unnsetning, slik at hun kan se på, mens jeg bukserer den forslåtte kroppen innover i huset. Hun snur seg høflig bort når hun ler, og omsorgen oser av henne. Jeg tenker at dersom dette havner på instagram, så flytter jeg.

En halv time senere sitter jeg i godstolen og har varetelling. Resultatet viser null knekte bein, sju gryende blåflekker og et hovent kne, og en havarert selvfølelse. Jeg priser meg lykkelig for at jeg fortsatt kan gå, og forbanner den nordnorske glarholka, den lumske sola og min åpenbart lave smerteterskel. Så priser jeg meg lykkelig over at fallet ikke skjedde i selve trappa. Totalt uvitende om at nettopp denne skal kveste resten av meg, neste dag.


Selsmak og annet snadder

Under en sjømatmesse på Ytre Helgeland fikk jeg gleden av å prøve selkjøtt. Kjøttet var både speket, røkt og tørket, så man skulle tro det meste av selsmaken var borte. Men det var den slett ikke. Fortsatt hang det igjen en underlig smak av svette og fisk i kjøttet. Han som hadde laget kjøttet (ikke selen, men selgeren) stod foran meg med et forventningsfullt uttrykk i fjeset. Jeg tygget og tygget mens jeg prøvde å komme på noe hyggelig å si til den stolte kokken. Den bitte lille kjøttbiten hadde tatt turen inn sammen med en flis av et flatbrød, og etter tre, fire tygg var munnen full. Jeg svelget og svelget, og prøvde febrilsk å dele opp biten med tennene. Etter fem minutter var jeg klar til å snakke. Jeg hadde tårer i øynene, og et falskt smil om munnen.

- Joda, sa jeg. Dette var jo interessant. Dette kan man jo ty til, dersom vi blir tomme for ku, gris, sau, elg, rein og sånt. Jeg undertrykte et grøss, og kikket meg rundt etter noe å drikke.

Kokken smilte overbærende, og antydet at mange synes smaken er litt uvant ennå. Han rallet videre om viktigheten av å utnytte ressursene i havet, om kortreist mat og bærekraftig fangst. Jeg fryktet at han skulle komme opp med flere smaksprøver, så jeg nikket ivrig og var så enig som jeg kunne.

Etterpå gikk jeg i stor bue rundt andre stands med smaksprøver. Jeg unngikk brislingburger, torsketunge’n’chips, laksepølser, røkt sjøløve og rognsmoothier. Jeg smøyg meg forsiktig ut fra det eksperimentelle matteltet, og fikk endelig kommet meg ut og vasket munnen i vann og pils. Jeg kaldsvettet ennå etter det korte men intense møtet med selskjenderen.

I dette landet er vi strengt tatt vant til å spise sære matretter. Mat som gir utlendinger serie-brekninger gjør oss utrolig stolte, og nasjonalfølelsen vokser proporsjonalt med deres avsky. Det lages tv og videoer, hvor amerikanere og andre med bedøvde og impotente smaksløker utfordrer hverandre ved å smake på helnorske matretter. Sånt som vi spiser. Altså bedervet fisk i alle varianter, tørket og skamsaltet kjøtt, hodeskaller og produksjonsavfall, skalker og skorper og til og med avløpsrenser. Og det verste er at mye av dette faktisk er godt. Kanskje mest fordi vi har blitt litt vant til det…

Det er nok derfor vi er de perfekte prøvekaniner for ny, eksperimentell mat. Ingen ting kan drepe et folk som er foret opp på myse, lut og syre. Vi har tydeligvis utviklet et fordøyelsessystem av asbestbelagt, seigt lær og vi kan bæsje asfalt uten å fortrekke en mine. Da er det ikke til å undres over at vi omfavner enhver initiativrik bonde, fisker eller fangstmann som kommer med «nyheter». Enten det er en nygammel måte å lage maten på, eller at maten kommer fra hittil ukjente kroppsdeler. Hvor sitter forresten skinka på en kalkun? Eller familieskinka?

For å kunne selge de ulike underlige påfunnene, hjelper det med en god historie og markedsstrategi. Siden vi er så glade i å se på oss selv som hardt arbeidende, bunadskledde og barske jegere, presenteres en fortelling rundt produktene. Enten at maten er laget av, eller for, slike barskinger som oss selv. I tillegg må produktene ha navn som minner om hav, seter, fjord og daler.

Dette gjør også industrien, med stor presisjon og falsk innlevelse. Og siden det egentlig smaker gamle skinnhansker av maten, tilsettes bacon – både i maten og navnet. Senehinnepostei blir da til «svinepostei med bacon», tang- og fiskebeinpulver blir til «Vesterålens favorittsuppe» og slakteavfall med soyamel blir til «pizzakjøtt».

Og skal jeg være ærlig, så setter jeg større pris på en overoptimistisk selfanger og en håpefull ostebonde enn på en blodfattig og smakløs industri som lager mat av ingenting, og må lyve på seg en fortelling.

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...