Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på den andre siden av kateteret. Han står der og svaier et øyeblikk, med feberblanke øyne og rennende nese. Han snufser og surkler, mens han presser fram et heltemodig smil. Han rekker meg den grønne meldingsboken sin, mens han støtter seg til kateteret med den ene hånden. Jeg vet allerede hva som står der: ”Frank var syk på mandag og tirsdag. Han er fortsatt ikke helt frisk, så han må få slippe gym og må få være inne i friminuttene. Han har halsdrops med seg i dag.” Jeg kvitterer med ”OK” og motstår fristelsen til å skrive ”God bedring”.

Det går sikkert bra, tenker jeg, mens Frank sleper seg tilbake til plassen sin. Han siger ned på stolen, og med skjelvende hender tar han opp bøkene han trenger for å støtte opp hodet. Med litt flaks, smitter han ikke alle de andre i klassen, tenker jeg. Med litt mer flaks blir han faktisk bedre selv også, og om en liten uke er han sikkert i stand til å konsentrere seg om skolearbeidet, og delta i lek og alvor med de andre igjen. Det bruker som regel å gå bra. Og dessuten er han ikke rammet av noe alvorlig. Influensa, tette bihuler, lett ørebetennelse eller farang sorterer under vanlige folkelidelser. Det er slike ting ”som går”, og kommer tilbake med ujevne mellomrom. Ingen grunn til å være hjemme og tære på foreldrenes egenmeldingsdager med andre ord.

Da er det noe helt annet dersom eleven rammes av tung skyts. Og da tenker jeg ikke på epidemier, ulykker og andre bagateller som tyfus, difteri eller vannkopper. Jeg mener langt alvorligere saker: Det dreier seg om billig sydentur utenfor sesong, en oval weekend på hestesenter, Justin Bieber-konsert i Göteborg eller juleshopping i en storby i nærheten. Blir man rammet av slike ting, kan man forvente øyeblikkelig og konsekvent uteblivelse, med grundig forhåndsvarsel og ettermelding. Og du kan forbanne deg på at eleven ikke kommer tilbake, før opplevelsen er både gjennomført og bearbeidet.

Og når eleven endelig er tilbake igjen, har han ikke med seg halsdrops og basiller på skolen. I stedet stiller han opp med ny t-skjorte hvor det står «Hard Rock Café Ibiza» eller med et bilde av trynet til en eller annen pop-fjortis på fronten. Eller de er brune, fine og så opplagte at det tar flere uker før de er tilbake i den kjedelige grå hverdagen. Og alle de andre står og ser på. Slitne, bleke og misunnelige må de høre fortellinger om alt det de selv har gått glipp av. Og da ender det selvfølgelig med at denne fraværsårsaken er like smittsom, som stakkars Frank som hoster til han blør ut av øynene.

Men det verste av alt er at det ikke gjør noe. Jeg har til gode å se at elever har tatt skade av å reise, oppleve og erfare verden utenfor sin egen sandkasse. Man bør selvfølgelig ikke reise bort under tentamen, eksamen eller i starten på et skoleår da man skal finne sin plass i klassen. Men utenom dette, er det ikke noe problem. Ikke får man fravær heller, siden man kan søke om å få slettet inntil ti dager av fraværet dersom det er en reise. Frank derimot, får ikke slettet sitt høyst nødvendige fravær, med mindre tilstanden blir varig og kan defineres som kronisk. Og det blir den ikke, selv om han sleper seg tilbake til skolen, to dager for tidlig.

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...