- Og så vil jeg gjerne ha det pakket inn, sier jeg.
Jeg sier det uten spørsmålstegn, og det er ikke ment som en utfordring. Det er desember 1995, og helt vanlig at butikkene tilbyr seg å pakke inn det som skal være en gave.
Damen på cash og carry-avdelingen på Bohus, har slått inn alle varene mine på kassa. Jeg har handlet noen lysestaker, nissefigurer og annet fjas. Julemusikken smyger ned fra taket og bedøver oss som er der inne, slik at vi skal komme i riktig juleshoppingmodus. Jeg er ikke helt i modus ennå, og føler meg utilpass så det holder.
- Vi har pakkedisk der, sier hun og peker vennlig på pakkedisken som står like ved kassen.
- Så fint, sier jeg. Da kan du sikkert bruke den.
Jeg står like støtt. Køen bak meg humrer litt, men humringen går over til murring når de skjønner at jeg mener alvor. Kassadamen smiler overbærende, når hun prøver å forklare at de har for lite folk på jobb, til at de kan pakke inn for kundene. Jeg smiler like ekte tilbake, når jeg forklarer at jeg har forståelse for at jula kom overraskende på dem i år, og at jeg kanskje kan komme tilbake en dag da alle er på jobb. Hun ser rart på meg, noe jeg absolutt kan forstå. Så foreslår hun at hun kan pakke inn for meg, når hun har tatt unna den verste køen. Jeg synes det er et utmerket forslag. Rett bortenfor kassa ligger en liten kafé, og jeg setter meg der. Etter en kopp, og en halv avis, kommer hun bort til meg med posen med ferdig innpakkede gaver. Hun ser slett ikke helt blid ut. Jeg takker henne grundig for hjelpen, og roser henne for servicen. Da ser hun faktisk blidere ut, og ønsker meg en riktig god jul i det hun snur seg for å gå tilbake til kassen.Det er slik jeg husker vendepunktet. Derfra og ut handlet det bare om butikkene, og hvordan kundene skulle tilpasse seg dem. Og dermed var kampen i gang. Kall meg gjerne barnslig, men én gang i året (eller tjue hvis man regner med bursdager) vil jeg at handelsnæringen skal yte service litt utenom det vanlige. Siden jeg bruker penger langt ut over grensene for det forsvarlige, synes jeg det er på sin plass at de som skal ha pengene mine kan strekke seg litt for å få tak i dem. Ved for eksempel å pakke inn for meg. Så jeg står fortsatt på mitt, og får det som regel som jeg vil.
Men jeg er ikke helt uten julehjerte. Så jeg bærer over med sekstenåringen, som har fått sin første juleferiejobb, og strever febrilsk med flortynt og billig julepapir, mens han prøver å pakke inn en ball med pigger. Jeg ler ikke åpenlyst av ham, men snur meg høflig bort, vel vitende om at dette må nok gjøres om igjen, når jeg kommer hjem – til kona.
Men desto større blir imponasjen, når man kommer til forretninger som er vant til høy standard, og høy pris. Hos gullsmeder for eksempel, har man åpenbart kun ansatt jenter med bachelorgrad i innpakking. Det er med dyp beundring jeg betrakter håndverket som da foregår foran meg. Jenta foran meg, spør ikke om hun skal pakke det inn en gang. Hun bare gjør det, siden hun forstår at ringen i størrelse bitteliten ikke er ment for meg. Så pakker hun det inn, så nennsomt at man skulle tro fingrene hennes var en forlengelse av kroppen. Hun kunne pakket inn et speilegg, uten å skade det. Hun holder gaven med en hånd, mens saksen løper gjennom papiret i et presist kutt. Med den tredje hånden bretter hun perfekt rundt kanten på objektet, mens hun kutter tape og bånd med tærne. Til slutt lander båndet i en perfekt dunge av kruseduller, midt oppe på pakken. Jeg står måpende og ser på, og det er like før jeg går på kne foran henne, med ringen i hånden. Innpakket.
Og akkurat da føler jeg at jeg har seiret. At kampen mot selvbetjent service er vunnet, og at aldri mer skal jeg gå ut av butikken som en taper.
Men det er før jeg betaler.
(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 22. desember 2015)
