Sånt gjør man bare ikke

BarOslo er et passe populært skjenkested. Som navnet tyder ligger det i Oslo, eller det kan i alle fall gjøre det. Tre dager i uka, hver helg og onsdager dannes det en passe lang, men gemyttlig kø utenfor døra, men alle slipper inn innen rimelig tid. Det koster ikke all verden å komme inn, og ølet har overkommelig pris. På fredager hender det at det spilles levende musikk der. Da er det gjerne et lokalt band som ingen har hørt om, men som spiller helt greie coverlåter, i tillegg til de to låtene de har laget selv. BarOslo er et trivelig sted, med noen stamkunder og en hyggelig dørvakt. BarOslo har en jevn stab med svensker som gjør sitt beste for at folk skal trives. Jentene serverer, tapper øl og vasker bord, mens Patrik håndterer smilende køen utenfor.

Etter hvert tyder ting på at BarOslo blir mer og mer populært. Køen utenfor blir lang og tung, og Patrik har et svare strev med å holde folk fornøyde. Innenfor løper jentene skoene av seg for å rekke alle de tørste og slitne kundene, som maser og forventer et større utvalg enn BarOslo noen gang har hatt. Det blir dårlig plass og dårlig stemning, og levende musikk er ikke lenger nødvendig for å trekke folk. Stamkundene blir det færre av, eller de blir usynlige blant alle andre. Mye tyder på at absolutt ALLE vil til nettopp dette skjenkestedet. Patrik får flere med seg på vaktholdet, jentene blir flere, det hyres inn DJ fra Reykjavik, halvliteren blir mindre og glassene enklere. BarOslo må bygge ut, men det er fortsatt ikke plass til alle.

Siden støy, trengsel, svette og kjefting ikke har negativ virkning på tilstrømmingen av folk, ender det med at BarOslo setter opp prisene. Høy inngangspris, kombinert med astronomisk pris på øl. Prisen overgår alt man har sett tidligere, og folk begynner å protestere.

Man kunne jo tro at noen av kundene ville finne seg andre utesteder, billigere og triveligere. Men nei. De går til politikerne og krever mer rettferdig ølpris. Ingen vil betale 150 kroner for fire desiliter øl lenger, og det blir et politisk ansvar å sørge for økonomiske modeller som kan holde prisene nede. For å finne et annet sted å nyte sin øl, det er selvfølgelig alt for mye forlangt.

Og politikerne blir glade for å bistå. Endelig en sak som kan få de unge til å stemme på dem. Politikerne foreslår makspris på øl, storstilt utbygging av BarOslo, med flere barer, toaletter og utganger. Politikerne foreslår å lage ulike avdelinger, slik at de imøtekommer kundenes ulike behov for uteliv. Politikerne krangler litt om hvem som har de beste løsningene, hvem som var først ute og hvor fort dette kan fikses.

Men ingen tør å nevne at det går an å gå til et annet utested. Det finnes jo fortsatt andre steder med det samme tilbudet, det samme ølet og hyggelig og dyktig betjening. De har fortsatt åpent, og god plass. Der slipper man å stå i kø, albue seg fram til disken, rope for å bli hørt og sloss for å bli sett. Og det er mye billigere.

Men ingen nevner at det går an å gå dit.

Det blir som å be folk om å finne seg billigere leiligheter, studere andre steder i landet, løfte blikket og se seg litt rundt. Og sånt gjør man bare ikke.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 28. oktober 2014)

Vi fortjente så mye mer

Jeg hadde benket meg foran tv-apparatet, og sett frem til en heidundrende valgsending. Allerede da ungene var i seng, begynte det å krible litt, og jeg gledet meg til klokka 21.00.00, da den første prognosen, basert på forhåndsstemmene skulle komme. Til og med NRK gledet seg. De forhåndsannonserte tidspunktet uten stans i nærmere førti minutter, og de siste ti sekundene var det nedtelling. Jeg satt ytterst på stolen og ventet. Og så kom det. Akkurat som forventet.

Det kom innslag fra alle valgvaker, omtrent samtidig, der de intervjuet nestledere og konstituerte talsmenn for partiene. Og kort oppsummert var reaksjonen et avventende gjesp.

Gjesping på Løvebakken

Hva var dette? Jeg hadde forventet at helvete skulle bryte løs, at noen skulle si at dette var trist, at dette var en tragedie for nasjonen og at verden slik vi kjenner den var over. Jeg hadde ventet at noen ville sukke lettet ut og si at Nå! Nå var nasjonen reddet. Nå kunne vi løfte blikket og bli med på en suksessrik reise inn i framtiden. Men hva fikk vi? «Dette var hyggelige prognoser» eller «jaja, det ser sannelig ut til at det blir som forventet».

Jeg ble lovet kaos!

I to måneder har jeg blitt tutet ørene fulle av elendighetsbeskrivelser. Jeg har fått vite at det skulle bli helt fryktelig, forferdelig, uholdbart, elendig. Kaos! Det er det eneste alle partiene har vært enige om. Kaos! Rødgrønt har lovet meg dette, dersom blågrønt eller blåblått vinner. Blåaktig har lovet meg dette dersom rødgrønt vinner. Så jeg mente det var en sikker vinner. Kaos! Og så får jeg bare smil, tapperhet og skuldertrekk i valgsendingene.
Folk oppfører seg som om landet fortsatt vil bestå. Selv etter valget.

Den eneste som viste et snev av tapt selvkontroll var faktisk Siv Jensen. Etter å ha gått tilbake mest av alle og mistet tolv mandater, jublet hun over det fantastiske valget de hadde gjort. Som en gammel dame som har blitt hjulpet over veien, jubler hun som om hun har vunnet et maratonløp. Og sånn føles det sikkert også. For nå får hun være med. Og den gleden overgås bare av at Jens må søke avskjed for sin regjering.

Men ikke en gang Siv klarer å gire opp de andre. Kvelden og natten fylles av høflige gratulasjoner, skulderklapp og seierstaler. Fra alle. Alle har vunnet valget, og jeg gjesper i stolen.

Det eneste som skapte litt spenning i løpet av kvelden var hvorvidt SV skulle få 3,999% eller 4,001%, uten at det ville få noe særlig å si. Dessuten var det litt spennende å finne ut om NRK klarte å finne personen fra MDG som hadde lurt seg inn i Stortinget. Det klarte de ikke, men de fant en annen fyr som også sa han hadde vunnet valget.

Til slutt, når valgpilsen har blitt doven og varm, og Jens og Erna drar hjem for å treffe flere journalister, da tusler jeg skuffet i seng.

Vi hadde fortjent så mye mer. Vi som hadde sett frem til dramatikken, bortforklaringene, samling i bånn og takk for sist. Vi fikk bare tja og ha, lykke til og behersket avmålthet. Vi fikk ikke noe av det som vi var lovet. Politikerne tror ikke på det de selv har sagt. De tror ikke på kaos. Eller så tar de alt for lett på det. Og jeg vet ikke hva som er verst.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 12. september 2013.)