Jeg har tatt fatt på fedrekvoten. Den lille biten av
foreldrepermisjonen som er forbeholdt pappaen til barnet. Det er en fin tid.
Akkurat den tiden da jenta prøver å si sine første ord, reise seg på kne for å
krype, smiler gjenkjennende til meg og spytter ut den maten hun ikke liker. Hun
må holdes fast på stellebordet for ikke å rotere ut av bleien og ned på gulvet,
og hun må overvåkes på stua for å kjøre klar av ledninger, vedovn og andre
farligheter. Så synger vi litt, kjefter litt på hverandre og står og kikker ut
av vinduet når Hurtigruta legger til kai hver morgen. Jeg med kaffekoppen i
hånden, og hun med klissete pulvergrøt fra øre til øre.
Men tre måneder er fryktelig lang tid å være borte fra
jobben. Særlig når jeg nettopp hadde to måneder sommerfri. Før jul skal jeg så
vidt innom jobben, sette terminkarakterer på elevene, og så er det juleferie. Når
den er ferdig har jeg hatt et halvt år med bare gjesteopptredener på jobb. Det
er nesten så jeg må læres opp på nytt.
Jeg trenger imidlertid ikke å bekymre meg for elevene mine.
Etter å ha lest Astrid
Melands artikkel i VG, skjønner jeg at vikarer uten pedagogisk kompetanse
er like bra som en adjunkt, og dersom det ikke skulle holde, kan man la være å
sette inn vikar. Det siste er faktisk å foretrekke, siden elever på skoler med
mange lærere, gjør det dårligere. Å lære pedagogikk fører, i følge henne, like
gjerne til at man blir en dårligere lærer. Hun sammenligner med at man ikke
trenger journalisthøgskole for å bli en god journalist, og at media derfor
slipper til halvstuderte røvere. Jeg vet ikke om hun er en halvstudert røver
selv, eller en helt vanlig røver. Men jeg forstår altså at formell kompetanse
er oppskrytt, og at man kan stole på talent, interesse eller flaks.
Men likevel føles det tryggere når jeg tror at det formelle
er på stell. Da jeg var til kontroll med min datter nylig, følte jeg meg sikker
på at øyelegen var lege. Med øyer og syn som spesialitet. Og ikke en
halvstudert røver som syntes øyer var litt kult. Jeg sjekket ikke om hun
virkelig kunne sine ting, men tar for gitt at helsevesenet sjekker dette for
meg. Jeg tror nok at noen kan bli skikkelig flinke på øyer, uten å studere
medisin, men jeg synes det er fint med tryggheten som systemet for godkjenning
gir. Jeg synes også det er fint å vite
at barna mine har kompetente voksne i barnehagen og skolen og at bussjåføren
har førerkort. Jeg har ikke kapasitet til å sjekke alle, så det er fint at noen
gjør det for meg. En kirurg og en slakter gjør jo litt av det samme, men gjerne
med litt forskjellig resultat. Når jeg trenger hjelp i livet, vil jeg ha
kvalifisert, tilpasset og riktig hjelp, og rigide krav til formell kompetanse
er med på trygge dette.
På andre områder, må jeg innrømme at jeg ikke er like
kravstor. Når det verste som kan skje er en dårlig frisyre, en dårlig middag,
en dårlig musikkopplevelse eller en dårlig artikkel tar jeg lett på det. Jeg
rister av meg skuffelsen, og rusler videre, kanskje litt misfornøyd men like
frisk og like levende. Men når det står om liv og helse, eller
framtidsmuligheter, forventer jeg at den jeg overlater oppgaven til, er
kompetent. Og at det kan dokumenteres.
(Publisert i Nationen, oktober 2012)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar