Utdanning for trygghet


Jeg har tatt fatt på fedrekvoten. Den lille biten av foreldrepermisjonen som er forbeholdt pappaen til barnet. Det er en fin tid. Akkurat den tiden da jenta prøver å si sine første ord, reise seg på kne for å krype, smiler gjenkjennende til meg og spytter ut den maten hun ikke liker. Hun må holdes fast på stellebordet for ikke å rotere ut av bleien og ned på gulvet, og hun må overvåkes på stua for å kjøre klar av ledninger, vedovn og andre farligheter. Så synger vi litt, kjefter litt på hverandre og står og kikker ut av vinduet når Hurtigruta legger til kai hver morgen. Jeg med kaffekoppen i hånden, og hun med klissete pulvergrøt fra øre til øre.

Men tre måneder er fryktelig lang tid å være borte fra jobben. Særlig når jeg nettopp hadde to måneder sommerfri. Før jul skal jeg så vidt innom jobben, sette terminkarakterer på elevene, og så er det juleferie. Når den er ferdig har jeg hatt et halvt år med bare gjesteopptredener på jobb. Det er nesten så jeg må læres opp på nytt.

Jeg trenger imidlertid ikke å bekymre meg for elevene mine. Etter å ha lest Astrid Melands artikkel i VG, skjønner jeg at vikarer uten pedagogisk kompetanse er like bra som en adjunkt, og dersom det ikke skulle holde, kan man la være å sette inn vikar. Det siste er faktisk å foretrekke, siden elever på skoler med mange lærere, gjør det dårligere. Å lære pedagogikk fører, i følge henne, like gjerne til at man blir en dårligere lærer. Hun sammenligner med at man ikke trenger journalisthøgskole for å bli en god journalist, og at media derfor slipper til halvstuderte røvere. Jeg vet ikke om hun er en halvstudert røver selv, eller en helt vanlig røver. Men jeg forstår altså at formell kompetanse er oppskrytt, og at man kan stole på talent, interesse eller flaks.

Men likevel føles det tryggere når jeg tror at det formelle er på stell. Da jeg var til kontroll med min datter nylig, følte jeg meg sikker på at øyelegen var lege. Med øyer og syn som spesialitet. Og ikke en halvstudert røver som syntes øyer var litt kult. Jeg sjekket ikke om hun virkelig kunne sine ting, men tar for gitt at helsevesenet sjekker dette for meg. Jeg tror nok at noen kan bli skikkelig flinke på øyer, uten å studere medisin, men jeg synes det er fint med tryggheten som systemet for godkjenning gir.  Jeg synes også det er fint å vite at barna mine har kompetente voksne i barnehagen og skolen og at bussjåføren har førerkort. Jeg har ikke kapasitet til å sjekke alle, så det er fint at noen gjør det for meg. En kirurg og en slakter gjør jo litt av det samme, men gjerne med litt forskjellig resultat. Når jeg trenger hjelp i livet, vil jeg ha kvalifisert, tilpasset og riktig hjelp, og rigide krav til formell kompetanse er med på trygge dette.

På andre områder, må jeg innrømme at jeg ikke er like kravstor. Når det verste som kan skje er en dårlig frisyre, en dårlig middag, en dårlig musikkopplevelse eller en dårlig artikkel tar jeg lett på det. Jeg rister av meg skuffelsen, og rusler videre, kanskje litt misfornøyd men like frisk og like levende. Men når det står om liv og helse, eller framtidsmuligheter, forventer jeg at den jeg overlater oppgaven til, er kompetent. Og at det kan dokumenteres.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...