Hverdag og vår



Det er godt å ha kort vei til jobben igjen. Å kjenne litt på været, nyte dagslyset og puste den reine lufta på vei til jobb. Særlig akkurat nå, når jeg ser store forandringer fra dag til dag. For noen uker siden var det mørkt da jeg dro til jobb, og mørkt da jeg dro hjem. Utendørs dagslys kunne bare så vidt oppfattes, der jeg befant meg på kontoret eller et klasserom. Nå er det så vidt jeg oppdager at det blir mørkt. Det lysner lenge før jeg skal stå opp. Noe jeg vet fordi det alltid er en av ungene som oppdager at ”det er morgen”.

For snart to år siden flyttet jeg. Nordover, mot mørket og lyset. Jeg bodde på mange måter allerede ”nordover”. På en liten øy, med få, hyggelige mennesker, og ferjeforbindelse til fastlandet. Hver morgen dro jeg hjemmefra med bil, tok ferge i tjue minutter, og kjørte deretter i femten minutter før jeg endelig kunne stemple inn den andre kaffekoppen. Det var en strålende jobb, egentlig. Når sant skal sies så satte jeg pris på pendlingen også. Tjue minutters fergetur var akkurat nok til en kopp ferjekaffe og litt prat med naboer og andre kjente. Da ble det utvekslet meninger, nyheter og generelle uviktigheter. Vi snakket om kommunen som truet med å legge ned skolen vår, om fylket som truet fergeforbindelsen, om staten som truet distriktsnorge og om bygdedyrene som truet nyskaping og engasjement. Og så drakk vi svart kaffe fra hvite isoporbeger. På tur hjem var det mye det samme. Venting i ferjekø, spenningen om alle kom seg med ferga, om russertrailerne kom seg opp landgangen, og endelig nytt isoporbeger, oppdateringer på store nyheter om bitte små ting, kanskje en vaffel med jordbær og rømme, og til slutt var man hjemme igjen. I det lille huset, med utsikt til havet og De Syv Søstre. Det er vel sånn jeg betrakter det. I etterpåklokskapens lys.
 
For midt oppe i det, var det mye venting. Opp én time tidligere hver morgen for å stå i kø, mens slapset spyttet sidelengs mot vinduene. Med stadig dårlig samvittighet for å ha kjeftet for mye på ungene i morgenstellet, så jeg lyset fra fergen som stanget seg gjennom mørket, fullastet med laks på trailere på vei til Russland eller Polen, med sommerdekk og råtten diesel. Besk kaffe og elever som lå og sov på hver benk, og stille mumling rundt bordene. De siste tjue minuttene foran meg bød på holke og tilnærmet ingen sikt, før jeg satte fra meg bilen og kunne gå inn i et godt og varmt kommunehus, og henge fra meg den våte jakka på stumtjeneren på kontoret. Den eneste trøsten var at man kunne klage på været, noe jeg også gjorde. I Nord-Norge er det veldig mye vind, og mesteparten av den, kommer som motvind.

Derfor setter jeg pris på den korte veien til jobben nå. Men jeg står opp like tidlig, basker med morgenstell og unger, skraper is av bilen og kjører innom barnehagen og konas jobb. Så drar jeg til jobb, alene. I stillhet. Ingen nyheter om små ting, ingen klaging på været, ingen meninger om kommune, fylke og stat. Ingen kaffe i isoporbeger. Bare stillhet. Og 95 sekunders stillhet bør man kunne sette pris på, i en dag som ellers er fylt av ungdomskoleelever og ungdomskolelærere. 

Men man går glipp av nyheter. De store uviktige nyhetene om bitte små ting. Og kaffe i isoporbeger.

(Publisert i Nationen 12. april 2013)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...