Full fart fremover

Fartsgrensene i Norge er alt for lave. Det vet jo alle. Fartsgrensene i Norge er laget fordi noen få av oss er dårlige til å kjøre bil. Og når de dårlige kjører bil, kjører de på andre biler. Og folk. Det er ikke vi flinke bilister som kjører på folk. Det er de andre. De dårlige. Derfor synes jeg det er greit å bryte fartsgrensene. Jeg gjør det jo ikke alltid, selvfølgelig, bare når fartsgrensen hindrer meg i å kjøre så fort jeg vil. Eller kan. I skarpe svinger, og på fortau og sånt kjører jeg til og med under fartsgrensen av og til. Så i gjennomsnitt ligger jeg sikkert ganske godt an.

Det er ikke det at jeg ikke vil ha fartsgrenser. Men jeg vil ha bedre fartsgrenser. Og siden jeg ikke får bedre fartsgrenser, blir det litt vanskelig for meg å forholde meg til dem. Jeg bruker selvfølgelig fornuften, og det er ikke slik at jeg bryter fartsgrensene for moro skyld. Jeg gjør det bare når fartsgrensen er til særlig ulempe for meg. Som for eksempel når jeg har det travelt med å få ungene i barnehagen før jeg skal på jobb. Eller når det er noe jeg må rekke på tv om kvelden. Eller når det blir litt kjedelig å kjøre sakte.

Jeg har selvfølgelig både hørt og lest om ulempene ved å kjøre fort. Forskere har funnet ut at mange flere blir skadet og drept i trafikken av det, sies det. Men hvem er egentlig disse forskerne? Mange av dem er sikkert fotgjengere, eller syklister. Eller enda verre: Rulleskiløpere! Enten det, eller de er betalt av slike. Så kan man stole på forskerne? Nei. Det finnes minst to forskere som sier at det ikke er farten som dreper. Jeg vet ikke hvem som har betalt dem, men det de sier høres fornuftig ut.

Jeg har vært i utlandet. Der kjører de fort der. Mye fortere enn her hjemme, så hva hjelper det om jeg begynner å kjøre litt saktere? I den store sammenhengen, mener jeg. Hva hjelper det, dersom forskerne har rett, og jeg sparer ett liv? Når det likevel er så mange liv som går tapt andre steder i verden? Og dessuten er jeg litt skeptisk til disse forskerne, med dårlig skjult sykkelbukse.

Nei. Så lenge de får lov til å kjøre fort i andre deler av verden, så vil jeg også kjøre fort. Det er ikke min oppgave å lede an i kampen for rolige, idylliske gater. Uansett hvor sakte jeg kjører, vil det nesten ikke gi seg utslag på verdens gjennomsnittsfart.

Dessuten kan man aldri være sikker. Hvis jeg for eksempel kjører sakte i hundre mil, eller tre mil for å holde oss litt til realitetene, og ikke kjører på noen… Kan man da være sikker på at det skyldes at jeg kjørte sakte? Det kan jo være helt andre ting som førte til at ingen ting skjedde. Det kan være fordi det var søndag. Dersom det var søndag. Eller natt, hvis det var om natten. Eller det kunne vært midt under en landskamp i fotball. Som du ser finnes det en hel del naturlige forklaringer på hvorfor ingen ting skjer.

Dette er jo like innlysende som at det kan være naturlige årsaker til klimaendringene. Tenk om vi benyttet anledningen til å forplikte oss til å redusere utslippene. Og så viste det seg, om hundre år, at det ikke var helt nødvendig. Hva da? I verste fall vil FrP kunne si ”hva-var-det-vi-sa”. Om hundre år. Men det sier de sikkert uansett. Så man kan ikke være sikker. Det er mest behagelig å lene seg skråsikkert på FrP’s usikkerhet. Så slipper vi å forspille muligheten til å gjøre som vi vil. Til å kjøre på videre, slik vi helst vil.

(Publisert i Nationen 11. juni 2013)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...