Underlig våryr

Jeg har ventet så lenge på dette. I hvert fall siden seinhøsten en gang. Men nå kan jeg endelig myse mot sola igjen, og la den varme et vinterblekt ansikt mens jeg kjenner hvordan mørket og det trange døgnet sakte åpner seg igjen. Jeg skuer ut på den nakne altanen der snøen er borte, og inne i hodet mitt tar jeg fram bilder av stoler, bord, iskrem, glass med iskald brus og sånt og enkle gode dager. Kona smiler hun også, inntil de lave solstrålene treffer stuevinduet på en måte som avslører hvert spor av salt og skitt, før de trenger gjennom glasset og løfter støvet fram fra alle hulrom i huset. Det er nok at den minste ungen rusler forsiktig over gulvet, så gir det kraftige assosiasjoner til en bøffelflokk på vill flukt over en tørr prærie. Med Ventolin og Jif gir vi både barn og hus den aller mest nødvendige førstehjelpen. Mens vi spyler, støvsuger og tørker begynner vi å glede oss igjen. Alt tyder nemlig på at det, til tross for hva vi trodde i november, blir sommer i år også.

Og med dette våkner dyret i oss…

Vi begynner å kjenne trangen til å bo trangt. Og kummerlig. Å tråkke på hverandre, lagre klær i poser og hauger, lage treretters middag i én kasserolle, brenne tallerkener og bestikk på bål etterpå og bære vann og oppvask rundt omkring. For ikke å snakke om å sove i en seng full av skjellsand og kjeks, og våkne grytidlig av at den minste ungen ligger oppå ansiktet ditt - med en åttekilos bleie som så vidt henger fast rundt hoftene. Og så blir selvfølgelig dassen full, og far må ut på «the walk of shame». Med tjue kilo bæsj og tiss i hånden, treffer jeg likesinnede med et enkelt nikk. Det er nesten som når man går på ski i marka. Selv fremmede mennesker smiler litt sjenert, og nikker til deg. Det er et herlig liv. Vi er nemlig campere.


Jeg har tidligere nevnt av kona er uvanlig glad i jul og det som minner om jula. Hun har nisser, engler, røkelse og myrra samme hvor man snur seg fra oktober til et stykke ut i januar. Campinglivet har samme effekten på henne. Når man bor i campingvogn finnes det nemlig ingen regler for hvor mye juggel, lys og underlig pynt man kan omgi seg med. Det dreier seg om lyslenker, stearinlys, pyntefat, mygglykter, markeringslys og dioder. Det er duker og antisklimatter med og uten frynser, figurer og papirballer og kruseduller og gardiner og puter og jeg vet ikke hva… Jeg har prøvd å nevne at vogna har begrenset lasteevne, noe som bare medførte en fin og inspirerende tale om at man strengt tatt ikke trenger å ha kjøleskapet fullt av øl, når vi flytter oss fra ett sted til et annet. Det kan man kjøpe når man kommer fram. Varmt, vel og merke. Så jeg holder stort sett kjeft og lar meg rive med.

For ikke å komme helt ut av rytmen, har vi selvfølgelig brukt vogna jevnt gjennom hele vinteren også. Det er omtrent som om sommeren, bortsett fra at alt er mye verre. Føttene er kaldere, blodet er tynnere og vannet er tykkere. Det er enten for kaldt eller alt for varmt, og alle DVD-er har vi sett hundre ganger før. Det bitte lille badet er stappfullt av våte kjeledresser med sand i alle lommer, og det lukter bålrøyk og sot av alt vi eier. Likevel koser vi oss. På tur finner barna ut at trær, bekker og bakker kan brukes til å ha det gøy. Og de kan være sammen i over et kvarter uten alvorlig slossing. Dette står i skarp kontrast til hjemmehelger, hvor de får blodtrykksfall og panikk når vi slår av tv-en.

Så nå gleder vi oss over hver soldag. Det er flotte dager i seg selv, men gir oss også signal om at snart er det klart for tur. Snart skal vi dra vogna hjem, tømme den, ordne den og vaske den. Så skal vi rigge både den og bilen for langtur igjen. Når vi har pakket ferdig, er vogna tung som et middels rekkehus. Bilen ynker seg litt før den tar seg sammen og vi snegler oss avgårde mot nærmeste grenseovergang.  Vi gleder oss. Det gjør nok ikke svenskene.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 29. april 2015)  

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...