Deling - på nettet og i livet

Svigerfar var en hardt arbeidende mann, og kunne virkelig kunsten å se ting i perspektiv. Derfor var han en lykkelig mann. Han samlet på «milepæler» som konfirmasjoner, bryllup, fødsler til barn og barnebarn og opplevelser av små og store øyeblikk sammen med alle han satte pris på. Og det var de aller fleste.

Men for å kunne nyte øyeblikkene og opplevelsene, måtte han dele dem med noen. Og ikke hvem som helst. Jeg var sammen med min svigerfar på en reise en gang for mange år siden. På denne reisen fikk vi sett unike ting, både triste og storslåtte, og han knipset bilder og skrev ned ting han opplevde. Selv om turen i seg selv var helt utmerket, merket jeg på ham at ikke alt var som det skulle være.

Det var ikke før en del senere at jeg oppdaget hvorfor. Når han satt hjemme i stua, sammen med kona, min svigermor, og fortalte andre om det han hadde opplevd. Han la ut om middagen på michelin-restauranten, om katedralen som lå tre hundre meter under bakken, om det flate landskapet, de hyggelige folkene, de rene fortauene og de hyggelige ungdommene. Han glødet, mens han fortalte. Og svigermor nikket. Da gikk det plutselig opp for meg, at det han fortalte hadde han opplevd enda en gang når han kom hjem. Når han kunne dele opplevelsene med sin kjære, kunne han ta de inn over seg. Og først da ble de til virkelige minner.

Og det er i grunn ganske elementært: Opplevelse blir sterkere når de deles.  Og der ligger vel mye av grunnen til at vi omfavner sosiale medier som Facebook, Instagram og andre.

Da min nest yngste datter debuterte på fotballbanen, sto jeg på sidelinjen. Jeg var stolt som en hane der jeg heiet fram jenta mi og hennes lag. I en sammensveiset klynge stormet de etter ballen og absolutt alle prøvde å sparke ballen samtidig, i en eller annen retning. Jeg tok fram telefonen og fikk knipset et helt greit bilde av henne, der hun smilte stolt til meg. Så delte jeg det: «Endelig er sesongen i gang», skrev jeg, og tilføyde «#stoltpappa #barnefotball».

Mens jeg skrev meldingen til Facebook hørte jeg andre ivrige foreldre som heiet på sine døtre, og laget. De ropte ivrig og engasjert, og plutselig klappet de. Jeg løftet blikket, og så min egen datter komme stormende fra motstanderens mål. Hun strålte, hun lo, hun løp uten å røre bakken, hun var en vinner og hun hadde scoret sitt aller første mål. Og nå løp hun rett mot meg, for å dele dette store øyeblikket med meg. Jeg satte meg på kne og tok i mot henne med åpne armer. Hun hoppet av glede, mens hun ropte «jeg scoret, jeg scoret, så du det?». Jeg svelget tungt og sa at hun var veldig flink, og hun løp tilbake til laget og stilte seg i klynge igjen.

Jeg skammet meg som en hund. Jeg holdt fortsatt telefonen i hånden, men lot være å trykke «Send». Datteren min hadde scoret sitt første mål, noensinne. Og jeg hadde ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke dele opplevelsen med henne, fordi jeg var for opptatt med å dele mine tanker med resten av verden. Jeg lot telefonen gli ned i lomma, sukket over min egen idioti og konsentrerte meg om det viktigste i verden: Å dele små og store opplevelser sammen med de viktigste personene som finnes.

(Publisert i Nationen og "Folk flest"/Framtia 2015)

4 kommentarer:

  1. Nydelig! Måtte alle slippe mobilen ned i lommen for å følge med i det virkelige livet.
    PS.
    Måtte ha hatt litt av din unike evne til å formidle hverdagstanker på. Du er flink!

    SvarSlett

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...