Gratulerer med nurket.

I dag ble jeg onkel igjen. Det er alltid en stor opplevelse, som ikke er i nærheten av det aller beste: Å bli pappa. Men å bli onkel setter erindringer i sving. Jeg husker mine store opplevelser, og kan plutselig gi gode råd om det å være pappa i barsel. Jeg bør egentlig la være. Av egen erfaring vet jeg at pappaer i barsel ikke tar i mot gode råd. Ikke fra noen. Men jeg gjør noen betraktninger likevel.

Ingen ting er så mykt som en nyfødt baby.

Og det rare er, at når det verste slagget er vasket av, så er ungen like myk. Dette skyldes huden som er et par nummer for stor, og det faktum at de er lodne over hele kroppen. Bamsefabrikanter har forgjeves prøvd å etterligne #denfølelsen, men de har gitt opp alle som en. Ingen ting kan måle seg med en nyfødt baby. Særlig hvis den er din.

Shar Pei

Man skal holde babyer tett inntil kroppen. Da slipper man nemlig å se hvor rare de er. Jeg har selv blitt stolt far til noe som lignet en blanding av en Shar Pei (en hunderase. Slå det opp!) og Mike Tyson. Jeg var litt betenkt noen sekunder, mens hun gråt ut gjennom neseborene. Men da jeg la henne inntil brystkassen min og hun sukket fornøyd, så jeg henne aldri mer som noe annet enn verdens vakreste. Hun fikk komme ut av lua allerede etter et par dager.

Så du kan bære ham på strake armer, tett inntil kroppen eller hvordan du vil. Du kan sitte i tre timer og bare se på barnet, og hver gang vil du få svar. Han er svaret på alt du har gjort til nå. Han er svaret på alt slitet, strevet og gledene du har hatt. Han er kronen på verket og begynnelsen på evige bekymringer og gleder. Han er målet, og han er starten. Du kommer aldri til å slippe hånden hans helt. Ikke før han tar hånden din. Du kommer alltid til å kunne bære ham, om han blir aldri så tung, for du kan løfte med hjertet.

Sånn er det bare. Det er det grunnleggende og uforanderlige. Ikke en gang virkeligheten kan endre på dette, men det kan holde hardt noen ganger.

Etter et par uker, når ungen har vokst så mye at huden passer, vil den se helt fantastisk ut. Og da må man bare nyte synet, for nå er det like før han begynner å ligne på sin far. Riktignok en bedre utgave enn originalen, men likheten er slående. Det vil alle si, selv om du ikke ser det selv. Du vil mene at han ligner mest på sin mor, for du vil jo bare det beste for ham. Det er imidlertid ingen grunn til panikk, for dette retter seg vanligvis av seg selv. Og dersom det ikke skulle skje, kan man alltids ty til kirurgi.

Det er lett og tro at alt du gjør, gjør du egentlig for å få fred. All matingen, alle bleieskift, påkledningen, smøringen, kosingen og dullingen: Alt for å få det lille mennesket til å sove. For et sovende barn er verdt alt. Ingen ting vil kunne gi deg så dårlig samvittighet som ditt sovende barn. Fordi det er vakkert, uskyldig, trygt og rolig. Alt det du ikke er.

Men det er smilet som er betalingen. Ut gjennom dagens første smil skinner sola, og framtiden ser lys og lovende ut. Det smilet tørker bort alt du måtte ha av trøtthet, irritasjon og oppgitthet. Og en liten stund er du akkurat som det sovende barnet: Vakker, uskyldig, trygg og rolig. Og da er du klar for å erobre verden. Du, og din lille familie!

Lykke til!

(Til Harald Arnt, Torunn og lille Harald) 

Full fart fremover

Fartsgrensene i Norge er alt for lave. Det vet jo alle. Fartsgrensene i Norge er laget fordi noen få av oss er dårlige til å kjøre bil. Og når de dårlige kjører bil, kjører de på andre biler. Og folk. Det er ikke vi flinke bilister som kjører på folk. Det er de andre. De dårlige. Derfor synes jeg det er greit å bryte fartsgrensene. Jeg gjør det jo ikke alltid, selvfølgelig, bare når fartsgrensen hindrer meg i å kjøre så fort jeg vil. Eller kan. I skarpe svinger, og på fortau og sånt kjører jeg til og med under fartsgrensen av og til. Så i gjennomsnitt ligger jeg sikkert ganske godt an.

Det er ikke det at jeg ikke vil ha fartsgrenser. Men jeg vil ha bedre fartsgrenser. Og siden jeg ikke får bedre fartsgrenser, blir det litt vanskelig for meg å forholde meg til dem. Jeg bruker selvfølgelig fornuften, og det er ikke slik at jeg bryter fartsgrensene for moro skyld. Jeg gjør det bare når fartsgrensen er til særlig ulempe for meg. Som for eksempel når jeg har det travelt med å få ungene i barnehagen før jeg skal på jobb. Eller når det er noe jeg må rekke på tv om kvelden. Eller når det blir litt kjedelig å kjøre sakte.

Jeg har selvfølgelig både hørt og lest om ulempene ved å kjøre fort. Forskere har funnet ut at mange flere blir skadet og drept i trafikken av det, sies det. Men hvem er egentlig disse forskerne? Mange av dem er sikkert fotgjengere, eller syklister. Eller enda verre: Rulleskiløpere! Enten det, eller de er betalt av slike. Så kan man stole på forskerne? Nei. Det finnes minst to forskere som sier at det ikke er farten som dreper. Jeg vet ikke hvem som har betalt dem, men det de sier høres fornuftig ut.

Jeg har vært i utlandet. Der kjører de fort der. Mye fortere enn her hjemme, så hva hjelper det om jeg begynner å kjøre litt saktere? I den store sammenhengen, mener jeg. Hva hjelper det, dersom forskerne har rett, og jeg sparer ett liv? Når det likevel er så mange liv som går tapt andre steder i verden? Og dessuten er jeg litt skeptisk til disse forskerne, med dårlig skjult sykkelbukse.

Nei. Så lenge de får lov til å kjøre fort i andre deler av verden, så vil jeg også kjøre fort. Det er ikke min oppgave å lede an i kampen for rolige, idylliske gater. Uansett hvor sakte jeg kjører, vil det nesten ikke gi seg utslag på verdens gjennomsnittsfart.

Dessuten kan man aldri være sikker. Hvis jeg for eksempel kjører sakte i hundre mil, eller tre mil for å holde oss litt til realitetene, og ikke kjører på noen… Kan man da være sikker på at det skyldes at jeg kjørte sakte? Det kan jo være helt andre ting som førte til at ingen ting skjedde. Det kan være fordi det var søndag. Dersom det var søndag. Eller natt, hvis det var om natten. Eller det kunne vært midt under en landskamp i fotball. Som du ser finnes det en hel del naturlige forklaringer på hvorfor ingen ting skjer.

Dette er jo like innlysende som at det kan være naturlige årsaker til klimaendringene. Tenk om vi benyttet anledningen til å forplikte oss til å redusere utslippene. Og så viste det seg, om hundre år, at det ikke var helt nødvendig. Hva da? I verste fall vil FrP kunne si ”hva-var-det-vi-sa”. Om hundre år. Men det sier de sikkert uansett. Så man kan ikke være sikker. Det er mest behagelig å lene seg skråsikkert på FrP’s usikkerhet. Så slipper vi å forspille muligheten til å gjøre som vi vil. Til å kjøre på videre, slik vi helst vil.

(Publisert i Nationen 11. juni 2013)