Av disse ni årene var det mange som ikke var fullstendige også. I første klasse gikk jeg på skole bare annenhver dag. Tre dager i uka, tror jeg det var. Senere fikk vi bare én fridag i uka, for deretter å skrumpe inn til ingenting. Så det er ikke rart jeg husker mye fritid. Vi var ferdige på skolen klokka to hver dag, og etter dette hadde vi stort sett fri. Jeg gjorde lekser innimellom, og ved store anledninger forberedte jeg meg til prøver. I ungdomskolen, vel å merke.
Men ellers hadde vi fri. Og da spilte vi fotball, helt til mørket gjorde det umulig å se ballen. Det ble noen slitsomme sommerhalvår.
Men det er selvfølgelig ikke bare den manglende mengden grunnskole som har gjort meg til den jeg er. Det skal også nevnes at de aller fleste av våre lærere, hadde bare tre års lærerutdanning. Bare TRE år! Hvor god kan man bli med bare tre års lærerutdanning, liksom? Jeg blir nesten litt lei meg, når jeg tenker på hva jeg kunne lært, hvis læreren min i tredje klasse hadde gjort en liten ekstra innsats, og tatt hovedfag i norsk. Eller i o-fag. Jeg husker ham som en flink norsklærer. Han satte R’er og V’er på riktig sted, og fikk meg til å sette skråstreken i Ø’ene riktig vei. I tillegg hadde vi mange diktater, som gjorde at jeg lærte å skrive «professor» med enkel f og dobbel s. Men hva om han hadde hatt hovedfag? Eller i det minste mellomfag? Gjerne med fordypning i middelalderlitteratur? Hva kunne jeg ikke lært da?
Det verste var likevel valgfagene. På ungdomskolen hadde vi bortimot en hel dag med valgfag i uka. Og denne dagen brukte mange av oss til fint lite. Vi høvlet og snekret og lagde barskap, nattbord og kniver. Noen lærte seg å skrive på maskin, og noen lærte seg å jobbe i en bedrift. Dette tok naturligvis fokuset bort fra de virkelige fagene, og gjorde oss både avslappet og lykkelige. Heldigvis har dette blitt borte nå, slik at elevene har blitt mer effektive og prestasjonsorienterte.
Så det er i grunnen ikke rart at ting har blitt som de har blitt. Vi som gikk på skole i sytti- og åttiåra har ikke drevet det til noe særlig etterpå… Vi har gått for mange år på videregående, studert både det ene og det andre, vinglet i valgene, fått studielån, byttet jobber, bosted og ektefeller. Og så har vi fått makt og meninger. Selv om vi har blitt blant verdens mest produktive voksne, de mest omstillingsdyktige arbeidstakerne og de best utdannede og lojale ekspertene, har vi blitt de mest misfornøyde av alle.
Som en anorektisk ungjente står vår generasjon og ser inn i speilet, og det eneste vi ser er problemer.
Det er ikke annet å vente. Når slike som meg, altså uten full barnehage, med bare niårig grunnskole – med sparsomt utdannede lærere, skal bestemme over neste generasjon... Ja, da må det komme mye rart. Vi vet ikke helt hva problemet er, men vi reparerer som bare faen, og håper det går greit. Denne gangen også. Vi fjerner lek og tøys og annet uproduktivt fjas fra skolen. Vi krever mer av våre barn enn vi noen gang ble avkrevd selv, og vi trygler lærerne om å bli enda mer utdannet, fordi vi tror det gjør dem flinkere. Vi har bare ni års grunnskole, inkludert valgfag. Så det er ikke rart vi ikke skjønner bedre.
