Naiv. Uredd.


Jeg er blant de som passerer avisstativet i butikken, mens jeg leser overskriftene. Det er sjelden jeg plukker med meg et eksemplar, med unntak av den tynne lokalavisen. Men likevel får jeg dekket mitt behov for nyheter, artikler og underholdning ved hjelp av tv, radio og internett. Når lokalavisen og den rosa lørdagsavisen også skal leses har jeg rett og slett ikke mer tid til å lese aviser.

Men jeg sitter altså med en gnagende følelse av at jeg burde lest tabloidene også. Jeg er nemlig ikke redd nok! Av de overskriftene jeg har lest, har jeg skjønt at jeg burde være redd. 

I følge riksdekkende media har jeg, bare det siste halvåret, sannsynligvis hatt hjerneslag, blitt avhengig av alkohol, blitt ranet, blitt rundlurt av både stat og næringsliv, blitt overvåket, feilbehandlet, neglisjert og tråkket på. Som nasjon har vi blitt invadert av både mordersnegler, romfolk og fulle svensker. I tillegg sliter vi kolossalt med å betjene husleia siden polakkene sender barnetrygden hjem der ungene velter seg i luksus.

Men jeg, som det naive, godtroende fjols jeg er, er ganske fornøyd.
Jeg rusler rundt i min enfoldighet og parkerer bilen ulåst, med nøklene i. Og når jeg kommer tilbake, finner jeg den akkurat som jeg forlot den. Jeg snakker med fremmede når de snakker til meg, uten å bli slått ned og banket opp. Jeg våkner om morgenen og tror jeg har sovet, men har sannsynligvis hatt hjerneslag. Jeg tar en pils, fordi jeg vil, og forstår ikke at det er fordi jeg MÅ. Jeg ser at veier bygges og brøytes, at sykepleiere går på jobb, og tenker at der blir skattepengene mine brukt. Jeg hører at noen av de som snekrer på nabohuset snakker polsk, og er glad for at naboen slapp å vente til neste år med å få skiftet østveggen. I tillegg betaler jeg lykkelig på huslånet i trygg forvissning om at en kompis i Oslo betaler dobbelt så mye, for under halvparten så stort, og har samme lønn som meg.

Så kanskje jeg burde kjøpt disse avisene, i stativet, slik at jeg kunne fordype meg i frykten? Da kunne jeg sett døden i hvitøyet rundt hvert hjørne, og vært litt mer på vakt. For det er sikkert mye å passe seg for, som jeg ikke vet om. Jeg burde være glad for at media forteller meg om det. Om de store farlige dyrene, eller de små ufarlige som blir dødelige i flokk, at alt det grusomme som har skjedd, like gjerne kan skje igjen og at det som har skjedd noen, like gjerne kan skje meg. Hadde jeg bare skjønt dette, kunne jeg tatt ansvar og beskyttet meg mot alt.

Men det høres ikke særlig gøy ut. Å gå rundt armert, bevæpnet og forkledd som en festning, med en lege i lomma, og koffeinhøy årvåkenhet. Jeg vil heller bli overrasket, forbannet eller lei meg når det butter i mot.  Jeg tror ikke det er sunt å gå rundt som en spent buestreng, og ubevisst kikke seg over skuldra, og låse seg inne sammen med det man måtte ha av verdi. Jeg tror det rett og slett er litt farlig, jeg. Så jeg vil holde litt slapt i roret, naivt godtroende og fornøyd. Bare passe kritisk, skeptisk og litt irritert innimellom. Tabloidene kan fortsette å selge frykt, i mangel på agurker, men jeg kjøper det ikke. Det kommer sikkert til å ta livet av meg, for jeg vet at pessimistene alltid får rett. Til slutt.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)

1 kommentar:

  1. Nå har jeg hatt høytlesing av innleggene dine, og Lars ga karakteristikken kjempebra! Da er vi toenige for en gangs skyld!! Lucy slappet av i sofaen og er veldig fornøyd hun også!

    SvarSlett

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...