Selsmak og annet snadder

Under en sjømatmesse på Ytre Helgeland fikk jeg gleden av å prøve selkjøtt. Kjøttet var både speket, røkt og tørket, så man skulle tro det meste av selsmaken var borte. Men det var den slett ikke. Fortsatt hang det igjen en underlig smak av svette og fisk i kjøttet. Han som hadde laget kjøttet (ikke selen, men selgeren) stod foran meg med et forventningsfullt uttrykk i fjeset. Jeg tygget og tygget mens jeg prøvde å komme på noe hyggelig å si til den stolte kokken. Den bitte lille kjøttbiten hadde tatt turen inn sammen med en flis av et flatbrød, og etter tre, fire tygg var munnen full. Jeg svelget og svelget, og prøvde febrilsk å dele opp biten med tennene. Etter fem minutter var jeg klar til å snakke. Jeg hadde tårer i øynene, og et falskt smil om munnen.

- Joda, sa jeg. Dette var jo interessant. Dette kan man jo ty til, dersom vi blir tomme for ku, gris, sau, elg, rein og sånt. Jeg undertrykte et grøss, og kikket meg rundt etter noe å drikke.

Kokken smilte overbærende, og antydet at mange synes smaken er litt uvant ennå. Han rallet videre om viktigheten av å utnytte ressursene i havet, om kortreist mat og bærekraftig fangst. Jeg fryktet at han skulle komme opp med flere smaksprøver, så jeg nikket ivrig og var så enig som jeg kunne.

Etterpå gikk jeg i stor bue rundt andre stands med smaksprøver. Jeg unngikk brislingburger, torsketunge’n’chips, laksepølser, røkt sjøløve og rognsmoothier. Jeg smøyg meg forsiktig ut fra det eksperimentelle matteltet, og fikk endelig kommet meg ut og vasket munnen i vann og pils. Jeg kaldsvettet ennå etter det korte men intense møtet med selskjenderen.

I dette landet er vi strengt tatt vant til å spise sære matretter. Mat som gir utlendinger serie-brekninger gjør oss utrolig stolte, og nasjonalfølelsen vokser proporsjonalt med deres avsky. Det lages tv og videoer, hvor amerikanere og andre med bedøvde og impotente smaksløker utfordrer hverandre ved å smake på helnorske matretter. Sånt som vi spiser. Altså bedervet fisk i alle varianter, tørket og skamsaltet kjøtt, hodeskaller og produksjonsavfall, skalker og skorper og til og med avløpsrenser. Og det verste er at mye av dette faktisk er godt. Kanskje mest fordi vi har blitt litt vant til det…

Det er nok derfor vi er de perfekte prøvekaniner for ny, eksperimentell mat. Ingen ting kan drepe et folk som er foret opp på myse, lut og syre. Vi har tydeligvis utviklet et fordøyelsessystem av asbestbelagt, seigt lær og vi kan bæsje asfalt uten å fortrekke en mine. Da er det ikke til å undres over at vi omfavner enhver initiativrik bonde, fisker eller fangstmann som kommer med «nyheter». Enten det er en nygammel måte å lage maten på, eller at maten kommer fra hittil ukjente kroppsdeler. Hvor sitter forresten skinka på en kalkun? Eller familieskinka?

For å kunne selge de ulike underlige påfunnene, hjelper det med en god historie og markedsstrategi. Siden vi er så glade i å se på oss selv som hardt arbeidende, bunadskledde og barske jegere, presenteres en fortelling rundt produktene. Enten at maten er laget av, eller for, slike barskinger som oss selv. I tillegg må produktene ha navn som minner om hav, seter, fjord og daler.

Dette gjør også industrien, med stor presisjon og falsk innlevelse. Og siden det egentlig smaker gamle skinnhansker av maten, tilsettes bacon – både i maten og navnet. Senehinnepostei blir da til «svinepostei med bacon», tang- og fiskebeinpulver blir til «Vesterålens favorittsuppe» og slakteavfall med soyamel blir til «pizzakjøtt».

Og skal jeg være ærlig, så setter jeg større pris på en overoptimistisk selfanger og en håpefull ostebonde enn på en blodfattig og smakløs industri som lager mat av ingenting, og må lyve på seg en fortelling.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...