Deilig med is i vårsola

Det er så utrolig deilig og endelig kunne se sola igjen. Den er så fin der den prøver å dra seg over fjelltoppene, stange gjennom skylaget og piske mitt blåhvite ansikt med varme stråler. Det svir så godt i huden, når jeg kjenner at det endelig begynner å strømme blod gjennom kinn og pannebrask. Jeg myser lykkelig mot den gule kula, og løfter hodet mot himmelen. Det burde jeg ikke gjort.

For under meg ligger vinteren som et blått belegg ennå. To meter med puddersnø er hardpakket ned til ti centimeter blå stålis. Og med det samme jeg drar blikket opp fra bakken, er jeg utenfor all form for kontroll. Jeg kjenner at jeg glir litt med den ene skoen, sikkert ikke mer enn et par centimeter. Jeg justerer litt med å flytte på den andre foten, og da kjenner jeg det. Underlaget trekker seg unna meg, og blir på en måte borte.

Jeg faller ikke ned. Jeg faller oppover, slik at kroppen ligger i perfekt vater, en kroppslengde unna bakken, før jeg deiser ned. Jeg lander som en vedsekk, og kjenner hvordan knoklene gir etter for det harde underlaget, etter hvert som kroppen smøres utover og går i ett med vinteren. Jeg mister alt jeg har; briller, mobilen, småpenger, pusten og stoltheten forlater en slagen mann, og det siste jeg tenker er: «Herregud, håper ingen ser meg nå».

Så kommer smerten. Og det er først da jeg oppdager at jeg fortsatt lever. Lungene, som åpenbart kollapset i møte med bakken, utvider seg sakte og urytmisk, mens jeg prøver å gjenvinne oksygenopptaket. Jeg hikster og sikler, og lurer på om jeg virkelig ropte de ordene som jager gjennom hodet. Et ekko av all kjent bannskap og fordømmelse tyter ut gjennom alle åpninger, og jeg prøver så godt jeg kan og ikke gråte, i tilfelle noen skulle komme. Jeg er tross alt mann, selv om jeg føler meg som en hjelpeløs sjøstjerne akkurat nå.

Jeg samler sammen lemmer og muskler så godt som det lar seg gjøre. Underarmen knirker og knærne protesterer, og jeg vurderer om det er mulig å åle seg tilbake til huset, ved hjelp av tennene. Jeg puster tungt og smertefullt i det jeg, samler alt av krefter, og reiser meg opp. Jeg beveger meg som en zombie, og skjønner at de tre meterne til trappa kommer til å fortone seg som et birkebeinerløp.

Men jeg føler meg langt i fra som noen birkebeiner, i det jeg klorer meg fast til det første trinnet i trappa. Med stivfrosne fingre og grenseløs selvmedlidenhet karrer jeg til meg kosten, som typisk nok ligger i nærheten. Jeg mobiliserer det siste jeg har av treffsikkerhet, og styrer enden av kosteskaftet inn på ringeknappen. Jeg ringer på døra. Hjemme hos meg selv.

Etter tjue minutter, eller tjue sekunder, åpnes døra av min nest yngste datter. Hun ser forskrekket på liket av sin far som ligger i trappa og ynker seg. Jeg skjønner tegninga og later som om alt er normalt:
- Pappa har bare mistet noe, kan du hente mamma? NÅ!» stønner jeg, med tilgjort rolig stemme.
Hun lar seg imidlertid ikke lure og brøler inn i huset:
- Maaaaammmmmmaaaaa! Du må komme på trappa. Pappa er lam!

Ikke lenge etter kommer redningen. Min kjære kone kommer til unnsetning, slik at hun kan se på, mens jeg bukserer den forslåtte kroppen innover i huset. Hun snur seg høflig bort når hun ler, og omsorgen oser av henne. Jeg tenker at dersom dette havner på instagram, så flytter jeg.

En halv time senere sitter jeg i godstolen og har varetelling. Resultatet viser null knekte bein, sju gryende blåflekker og et hovent kne, og en havarert selvfølelse. Jeg priser meg lykkelig for at jeg fortsatt kan gå, og forbanner den nordnorske glarholka, den lumske sola og min åpenbart lave smerteterskel. Så priser jeg meg lykkelig over at fallet ikke skjedde i selve trappa. Totalt uvitende om at nettopp denne skal kveste resten av meg, neste dag.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...