Hardt og vart fra damene

"It's now or never"
Damekoret MesDames tolker sanger av Elvis,
konsert i Meløy kulturhus, 16. april 2016.
Arr: Magne Hansen

Da Elvis la ned mikrofonen den 16. august 1977, oppdaget jeg Elvis, og siden har jeg hatt et sterkt forhold til han, og musikken hans. Jeg har blitt glad i nesten alle sangene, og har dessverre også sett mange av filmene. Og det er jeg ikke alene om. Elvis startet rock’n’roll, han startet ungdomskulturen og han startet generasjonskløften som senere ble til opprør, bevegelse og kjøpekraft. Elvis var og er «kongen», og sånt kødder man ikke med.

Jeg er derfor alltid skeptisk når noen skal «kødde med kongen». Det ender oftest med respektløs etterligning og ufrivillig parodiering. Særlig har jeg latt meg provosere av verdens største flokk med imitatorer og wanna-be-elviser som har poppet opp med ujevne mellomrom. Den ene stort sett dårligere enn den forrige. Og elendigheten kulminerte med en jålebukk fra Sørlandet, som endte opp med å synge for døve ører på lokale aldershjem.

Så gjett om jeg er skeptisk, når et damekor fra Meløy, skal fremføre det beste og kjæreste fra selve «Kongen». Jeg setter meg godt til rette, og registrerer at det er smekk fullt i kinosalen. Folk elsker visst Elvis, tenker jeg. Eller elsker de MesDames? Lyset dempes og scenen åpnes. Det blir helt stille i salen, jeg trekker pusten dypt, og håper på det beste: «It’s now or never», tenker jeg!

Damene er oppstilt i hele scenens bredde, i elegant 50-tallsstil og knipser oss velkommen til Elvis’ verden. «Sixteen Tons» har jeg hørt utallige ganger, men MesDames viser at den også fungerer i damekor. Fløyelsmykt lokkes publikum inn i damenes univers, og vi skal ikke slippe ut før om en og en halv time.

Når de like etter følger opp med en nydelig, tilbakelent versjon av «Blue Moon», føler jeg at solist Solveig Pedersen bærer meg varsomt inn i MesDames’ Elvis-verden. Jeg er hjelpeløst bergtatt og nå driter jeg i Elvis; det er MesDames som teller! Etter dette er jeg helt med, og bare nyter. Magne Hansens arrangement og et godt samspilt band gjør at lydbildet fylles opp, men det er alltid damene som er det bærende element. I tillegg pyntes forestillingen opp med innlånte dansere ved et par anledninger, som swinger seg foran koret.

Nesten alt sitter som et skudd. Jeg registrerer noen sure toner og litt famling med teksten et par ganger, men det gjør meg ingen ting. Jeg er så generelt imponert, og har det så bra nå, at jeg kan tilgi det aller meste. Når koret fremfører «Can’t help falling i n love», innbiller jeg meg sågar at jeg kan høre Elvis selv, et sted der langt inne i sangen.

Det slår meg etter hvert, at det som trollbinder meg er korets evne til å variere og overraske. De gjør låtene til sine egne, og selv om enkelte låter lider under fraværet av maskulin råhet, tar de det igjen med sjarme og innlevelse.  Det blir derfor aldri flatt og kjedelig. Når Wanja Krogh klemmer og synger til sin Teddy Bear, er det både lekent, morsomt og fantastisk vakkert. Da sitter det nok ganske mange teddybears i salen, som sukker lykkelig tilbake til Wanja. Hun får også æren av å være kveldens eneste Elvis-imitator. I hår og antrekk kjøpt på Donald Trumps garderobeutsalg, gir hun en herlig parodi på kongen, mens hun gir oss en fabelaktig, forførende og morsom live-versjon av «Are You Lonesome Tonight».

Alt i alt blir dette en forestilling med mange høydepunkter. Jeg har nevnt noen, og må trekke fram to til: «In the Ghetto», med Vivian Aakre Strøm som solist, er en oppvisning i veksling mellom å synge vàrt og hardt, mens Wanja Krogh og Beate Iren Tømmerberg gir meg et helt nytt syn på «Suspicious Minds». En sang som er vanskelig å synge, både fordi tempoet varierer så mye og fordi den fort kan oppleves monoton.  Sammen med koret løfter de sangen dit den hører hjemme: Blant de aller beste. Og de får det til å virke så enkelt.

Avslutningsvis kommer Elvis selv med i konserten. Han innleder «You Never Walk Alone», før koret slutter seg til. Etter hvert tar koret over hele showet. Elvis er borte. Tilbake står 25 fabelaktige damer, et godt band, en dyktig dirigent og 300 klappende og fornøyde tilhørere. Jeg skammer meg litt over min egen forutinntatte skepsis, og gleder meg over å ha tatt så grundig feil. MesDames har gitt meg Elvis på nytt, på sin måte. Og Meløy må ha hoppet i hvert fall ti plasser opp på kommunebarometeret.

Konsertanmeldelse for Framtia 16. april 2016

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...