Godt nyttår

Ja, for det er nå det nye året starter. I alle fall i vår familie. Vår gjerning er sterkt knyttet opp til skolens og barnehagens skjeve rytme. Derfor begynner vi det nye året i slutten av august. Og ikke i januar. I januar kaster vi ut juletreet og de siste gjestene, vasker av oss ribbefettet og tar med oss en ny kalender fra Prix. Og så er det bare å stange seg videre i vintermørket.
Det er nå vi står i begynnelsen av et nytt år. Vi tar fatt på 2016/2017 nå, og legger det gamle året bak oss. Takk for det gamle, forresten.

Og det er i grunnen best å starte et nytt år nå, på denne tiden. I januar føles det bare rart å starte på ny frisk, mens man fortsatt har sure oppstøt etter fjorten middager på elleve dager. Musklene verker etter to timer snømåking, og hodet henger som et pungtert sommerdekk på skuldrene. Da blir det ikke mye ”godt nyttår”.

Nei,  da er det bedre å ha en to måneders nyttårsfeiring, hvor man har badet i havet, seilt litt, vært en tur i syden, to uker på hytta, campet i Sverige, kost seg i Legoland, solt seg på terassen, grillet i hagen, festet med naboer, klagd på været, spist is og løst kryssord. Da er man endelig klar til å ta fatt igjen. Da er det virkelig ”Godt nyttår”!

Og i år blir alt veldig nytt på mange måter. Kona og tre av barna har byttet skole, siden deres egen skole skal rives, før den bygges opp igjen. Det er litt skummelt, men siden barna er så fornøyde, later vi voksne også som at vi tror det går greit. Og vi vet at det er barna som får rett, sånn egentlig, til tross for at de ikke lenger får lov til å sykle til skolen, men må ta buss. I all slags vær.

Minsta har blitt «klok kanin» i barnehagen. Det betyr ikke, som jeg først trodde, økt satsing på et ekstremt sunt kosthold med tyggemotstand. «Kloke kaniner» er de aller eldste og klokeste barna, og de vil nå få kjedelige leker som krever konsentrasjon, og evne til å tenke mer enn én tanke om gangen. De skal nemlig forberedes på skolegangen, noe jeg synes er veldig rart siden jeg fortsatt mener hun er rimelig nyfødt og fersk i verden.

Men i følge minsta selv, er hun klar for verden nå. Hun er nesten voksen, og hun krever de samme rettigheter som alle andre. Hun har med andre ord blitt umulig å legge om kvelden og umulig å vekke om morgenen.  Bare i helgene er alt som før, når hun stiller seg bredbent i soveromsdøra og roper at hun vil se på TV. Da er klokka kvart over fem, og hun har tatt lørdagen inn over seg.

Jeg derimot, skal fortsette der jeg slapp. Samme jobb, samme sted og samme folk rundt meg. Og nå setter alt annet i gang igjen også; med sin velkjente rytme kommer fotballtreninger og kamper, korpsøvelser, bursdager, andeslipp, møter, forkjølelser, smøring av ski og sykkelkjeder, ull innerst, lusepanikk, votter, ut-midt-på-natta-for-å-sikre-løse-gjenstander, snømåking, og i det hele tatt alt annet som til sammen blir et anker i virkeligheten. De kjedelige og hyggelige tingene man kjenner igjen fra år til år, og gjør oss i stand til å se på forandringer med nysgjerrighet og glede. I stedet for med frykt og forargelse.

Så da er det bare å krumme nakken, og gå på et nytt år. Med håp om at ting ordner seg litt etter hvert: At Trumpen i USA går på en smell, at regjeringen ødelegger minst mulig her hjemme og at jeg rekker å ta ned trampolinen før høststormen gjør det for meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...