Hyttebyggere

Vi var notoriske hyttebyggere da vi var små. Vi sprang rundt i skogen, med ball, sprettert og speiderkniv, og når vi fant noen trær som stod i passende forhold til hverandre, så tenkte vi på hytte. Å bygge hytte i skogen var noe vi alltid holdt på med. Delvis fordi vi aldri ble ferdige med hytta, men også fordi vi alltid fant en bedre plass, halvveis i prosjektet.

Men en sjelden gang lyktes vi. Hytta tok form, og sammen med den formet vi drømmer om hva den skulle brukes til. Vi dannet et fellesskap, basert på egne regler, møbler, verdifulle skatter og store hemmeligheter. Vi laget passord for å gå inn, ut og ved siden av hytta, og ikke minst laget vi regler for hvem som IKKE fikk være med. For eksempel jenter. Det var vel like greit å ekskludere disse, siden de likevel holdt seg langt unna. Og så skulle vi møtes til avtalt tid, og bare være der. Men mest av alt skulle vi bygge ut. Det skulle bli større, bedre og finere. Finere enn alle andres hytter.

Og når dette begynte å bli en realitet, kom nervøsiteten og frykten. Frykten for at livsverket skulle bli ødelagt. Vi var ikke så redde for stormer, flommer og skogbrann, siden vi ikke hadde tenkt så mye på sånt… Vi hadde dessuten brukt nitomms spiker, nylontau og kolossale mengder gul- og grønnstripet isolasjonsteip i byggingen. Så konstruksjonen ble regnet som bunnsolid. Men noen kunne finne hytta, enten helt tilfeldig eller ved at noen av oss sladret. Vi laget derfor flere feller og kamuflasje, og begynte å mistenke hverandre for å være mulige angivere. Vi visste nemlig at vi hadde det bedre enn alle andre, og dette måtte vi holde kjeft om. Dermed basta.

Etter en stund trengte vi flere folk. Flere til å bygge, skaffe verdifulle skatter og til å forsvare hemmeligheten. Og til slutt var det så mange om å holde på hemmeligheten, at den ble uinteressant, og de fleste hadde allerede funnet seg nye prosjekter, sammen eller på hver sin kant.

Tre uker med planlegging og hemmelig samarbeid, ble til tomme skall, som i beste fall kunne inspirere yngre barn, dersom de snublet over samme sted noen år etterpå. Slik ble hyttene forlatt og gitt tilbake til skogen, og ble stående som et minne om tre ukers hardt og dedikert barnearbeid.

Selv vokste vi opp, og vi vokste med oppgavene. Hemmelighetene ble færre, men viktigere å holde på, og samlingsplassene ble etter hvert mer urbane.

Men hyttebyggerdriften ligger der fortsatt. Vi bygger hytter, platter, terrasser og hus… og det viktigste er ikke å bli helt ferdig. Det viktigste er at det kan bli bedre, større og finere. Og skulle man slumpe til å bli ferdig med et prosjekt, må man iverksette et nytt, så snart som mulig.

Med en viss bekymring, har jeg fått inntrykk av at hyttebyggingen i skogen ser ut til å ha avtatt veldig. Nå er det riktig nok sjelden jeg er i skogen og sjekker ståa, men jeg har hatt en klar fornemmelse av at mine barn ikke bygger noe som helst i skogen. Ikke andre steder heller, for den saks skyld. Og det synes jeg de skulle ha gjort. Jeg tror at barn har godt av å skape noe. Om ikke annet, som en motvekt til alt det de klarer å ødelegge ellers.

Men så viser det seg selvfølgelig at jeg har tatt feil. Min sønn har, i all hemmelighet, bygd en kolossal hytte. Sammen med venner har han laget en hytte med flere rom, hager og et solid forsvarsverk rundt. Det hele er gjort med ulikt verktøy som han har funnet, vunnet eller lånt, og hytta er selvfølgelig plassert på den beste plassen i verden: På internett!

På internett ligger hytta, alltid tilgjengelig for ham og vennene, men umulig å finne for eventuelle fiender og sånne som meg. Og hele formålet med prosjektet er å bygge ut, bygge finere og hindre forfall. Og slik lærer også den kommende generasjon å skape noe, samarbeide og prosjektere. Ikke med hammer og vater, men med padder og ruter. Så får de heller ringe til noen dersom de har en spiker som skal slås inn et sted. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...