I utakt med verden

Det er bare å innrømme det med en gang: Jeg er ikke den mest morgenfriske personen jeg kjenner. Morgenstund har sjelden rent mel i posen, og det er ikke før i nitiden, etter en dusj, en liter kaffe og generelle forberedelser at jeg kan regnes som noen lunde tilregnelig. Til gjengjeld kan jeg holde det gående lenge. Gjerne til langt på natt. Noe som kanskje er en del av problemet. Det byr derfor på en del utfordringer å leve i utakt med et samfunn som er designet for haner, bønder og a-mennesker på lykkepiller.

Et av de største problemene er å komme seg opp om morgenen. Jeg er uhyre effektiv, så snart jeg er ute av dusjen, men alt før dette går utrolig sakte. Jeg er desillusjonert, desorientert, demotivert og dehydrert. Og om jeg hadde hatt evne til å kjenne etter, så hadde jeg nok vært klar for innleggelse for det aller meste.

Jeg har derfor skaffet meg en vekkerklokke på mobilen, som tvinger meg til å løse matematikkoppgaver før den kan slås av. Jeg har på forhånd satt innstillingene til «vanskelig», for å forsikre meg om at jeg må starte hjernen, i løpet av oppvåkningen. Og det som er «vanskelig» klokken ti om kvelden, er ikke så langt unna «umulig» klokka 06.45.

Telefonens intense uling og piping sliter meg etter hvert ut av dypt koma, og over i en tilstand hvor bare instinkter og reflekser virker. Etter å ha trykket på klokkeradioen, slått på klokkeradioen og feid brillene i gulvet, begynner jeg etter hvert å forstå hva som er på ferde. Jeg famler etter mobilen, og leser på displayet. Det står 16x5-17.

- Er det virkelig mulig? tenker jeg. - Hvem kan vite sånt?

Jeg regner og grubler etter fattig evne. Skriver inn svar som blir avvist, og etter tre minutter er jeg i ferd med å bli desperat. Telefonen uler og skriker mot meg, og jeg roper tilbake til den før jeg klarer å ta meg sammen:

- Seksten ganger ti er hundreogseksti, så da blir seksten ganger fem åtti. Og åtti minus sytten er da 53?

Jeg skriver inn svaret. Det er feil!

Jeg hører meg selv hulke. Jeg tenker igjen: Jeg trekker tjue fra åtti, og legger til tre. Det blir 63. Jeg skriver det inn, fortsatt i tvil. Men denne gangen er det riktig, og jeg blir belønnet med en ny oppgave: 15x17-39.

- Neeeeeiiii! Jeg sutrer og hikster og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg hater disse nye mobilene som man ikke kan ta batteriet ut av. Jeg forbanner meg selv, matematikken og alt dets vesen. Jeg vurderer å kaste telefonen ut gjennom vinduet, og kjøpe meg en ny. Jeg gjør det selvfølgelig ikke. Etter enda noen minutter med grubling og grining kan jeg endelig skrive inn svaret. Det blir dørgende stille, og jeg kjenner at jeg er utmattet. Inne i hodet hører jeg gjenklangen av en mobil fra helvete, som nok en gang har gjort jobben sin. Jeg faller maktesløst tilbake i senga, for å komme til hektene etter anstrengelsen. Og sovner som en stein.

(Først publisert i Framtia 11. mai 2016)