King of the road


- Er vi framme snart, ropes det fra baksetet.

Den nest yngste av barna er en smule utålmodig, og synes ikke det er noe gøy å få ferien sin oppdelt av nødvendige bilturer. Vi har akkurat brutt opp fra campingplasseni Arjeplog, og satt kursen for neste destinasjon. Foran oss ligger knappe tre timers kjøring, og vi har gjort alt klart for å ta turen i ett strekk. GPS’en er innstilt på raskeste vei til Lycksele. Vi har drikkeflasker, blader, bøker, spyposer, solbriller, smokker, våtservietter, vann, kjeks, smågodt og alt mulig annet, som skal bidra til at vi overlever turen. Vi mangler bare diesel, og det skal jeg fylle på første og beste Statoilstasjon.

Når man kjører bil i Nord-Sverige må man la seg fascinere av utsikten. Ellers vil man rett og slett besvime av akutt kjedsomhet. Milevis med monoton furuskog kan drive sterke mennesker fra sans og samling, og i verste fall fordrive lysten til å leve. Og da er det viktig å snakke om det man ikke ser isteden for. Folk for eksempel. Man kan snakke om at man ser lite folk ute, noe som for så vidt er forståelig, siden det heller ikke finnes hus langs vegen. Så ler vi litt av veiskilt, som viser avstanden til steder med morsomme og underlige navn som alle slutter på –sele eller –viken. Etter å ha ignorert både Fluttsele, Stora Lilleviken og Märsöfläsksele begynner jeg å lure på om vi er på rett veg. Ikke bare fordi vägskiltene ikke nevner Lycksele med ett ord, men også fordi veiene er fullstendig fri for trafikk. At vi ikke har sett hus eller mennesker på halvannen time, tilskriver jeg tjue år med feilslått svensk sentraliseringspolitikk. Verre er det at det ikke finnes antydning til bensinstasjoner. Og behovet for å fylle tanken øker raskt med to tonn campingvogn hengende etter.

Etter to timer, i ensom majestet på nordsvensk grov asfalt, tar jeg til venstre. Tilsynelatende rett inn i skogen. Jeg krangler litt med GPS’en, men den insisterer på at dette er riktig. Kona antyder at vi burde hatt med oss et kart, og et par av barna lurer på om de kan få is når vi stopper for å fylle bensin. Jeg forteller kona at vi tross alt befinner oss i 2014, og at kart på papir er et tilbakelagt kapittel. Gjennom sammenbitte tenner gir jeg barna beskjed om at vi ikke skal fylle bensin, siden bilen går på diesel. I hvert fall inntil det blir tomt. Og det er ikke lenge til.

Så jeg setter bilen i gir, og klemmer både bil og campingvogn inn mellom svenske furutrær på en stripe av grus, fullstendig uten plass for møtende trafikk. Som om noen andre ville valgt å kjøre her… Det aner meg at sannsynligheten for å treffe på en velutstyrt Statoilstasjon er enda mindre midt inne i villmarken, enn ute på asfaltbelagt vei. Men uten mulighet for å snu, dundrer vi videre inn i skogen og oppover fjellet.

Etter en liten stund kommer vi til en klynge av hus, og noe som minner om sivilisasjon. Det slår meg at det er på slike steder mange svenske filmer har hentet inspirasjon, og at dersom det bor folk her, kalles de sikkert «gjenlevende». De drikker seg fulle i sommarnatten, skyter hverandre litt og synger i kor en gang i uka. Husklyngen viser seg å være to boliger og fire garasjer. Jeg ser en mann i hagen som roper på barna sine. Han sier sikkert noe sånt som «Kolla barnen! Där kommer en bil, och jäklar… den har även husvagn efter sig. Vell, nu er det dags at fika».

Og det er en bensinstasjon der. Men den har ikke vært åpen siden Abba var på topp. Jeg kjenner panikken begynne å bygge seg opp, mens humøret daler faretruende. Vi aner ikke hvor vi er, og har begynt å miste tilliten til TomTom som henger fast i frontruta og kommanderer oss videre på støvete, smale og øde veier.

Når vi endelig finner asfalt igjen, kommer et snev av optimisme tilbake. Jeg er sikker på at tanken er tom, men at bilen går videre på gammel vane. Vi finner en rasteplass, hvor jeg kan hekta av vogna, for å kunne kjøre videre på lukten av diesel. Kona krangler seg til å bli igjen for å passe på, og jeg og barna setter kursen mot det ukjente intet, på jakt etter diesel. Jeg holder farten og turtallet nede, slår av klimaanlegget, hever vindusrutene og senker antennen. Alt skal visstnok begrense forbruket av drivstoff. Jeg knuger meg til rattet, mens svetten begynner å sile. Jeg har blikket stivt rettet forover, og barna, som har skjønt alvoret i pappas humør, er mistenkelig stille. Plutselig er vi midt inne i Lycksele, og en statoilstasjon har aldri sett vakrere ut. Jeg klemmer åttien liter diesel på tanken. Nøyaktig en liter mer enn den faktisk rommer. Så kjøper jeg iskald brus til barna og kona, og kjører tilbake for å finne henne.

Jeg finner henne i skyggen bak vogna, hvor hun har kjempet mot varmen og kleggen og holdt landeveisrøvere unna. Jeg gir henne en duggfrisk cola, og med blikket senket gir jeg henne også en nydelig, men dyr, kartbok over Sverige, som jeg fant på stasjonen. Hun ser på kartet, og vi tilgir hverandre ved å veksle blikk.

Etter denne hendelsen har «full tank» blitt like viktig som lys, dekk og solbriller på tur i Sverige. Her hjemme sier vi gjerne at «plassen er så liten – at det bare er ett veikryss og en bensinstasjon der». Så har vi i alle fall det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...