Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på den andre siden av kateteret. Han står der og svaier et øyeblikk, med feberblanke øyne og rennende nese. Han snufser og surkler, mens han presser fram et heltemodig smil. Han rekker meg den grønne meldingsboken sin, mens han støtter seg til kateteret med den ene hånden. Jeg vet allerede hva som står der: ”Frank var syk på mandag og tirsdag. Han er fortsatt ikke helt frisk, så han må få slippe gym og må få være inne i friminuttene. Han har halsdrops med seg i dag.” Jeg kvitterer med ”OK” og motstår fristelsen til å skrive ”God bedring”.

Det går sikkert bra, tenker jeg, mens Frank sleper seg tilbake til plassen sin. Han siger ned på stolen, og med skjelvende hender tar han opp bøkene han trenger for å støtte opp hodet. Med litt flaks, smitter han ikke alle de andre i klassen, tenker jeg. Med litt mer flaks blir han faktisk bedre selv også, og om en liten uke er han sikkert i stand til å konsentrere seg om skolearbeidet, og delta i lek og alvor med de andre igjen. Det bruker som regel å gå bra. Og dessuten er han ikke rammet av noe alvorlig. Influensa, tette bihuler, lett ørebetennelse eller farang sorterer under vanlige folkelidelser. Det er slike ting ”som går”, og kommer tilbake med ujevne mellomrom. Ingen grunn til å være hjemme og tære på foreldrenes egenmeldingsdager med andre ord.

Da er det noe helt annet dersom eleven rammes av tung skyts. Og da tenker jeg ikke på epidemier, ulykker og andre bagateller som tyfus, difteri eller vannkopper. Jeg mener langt alvorligere saker: Det dreier seg om billig sydentur utenfor sesong, en oval weekend på hestesenter, Justin Bieber-konsert i Göteborg eller juleshopping i en storby i nærheten. Blir man rammet av slike ting, kan man forvente øyeblikkelig og konsekvent uteblivelse, med grundig forhåndsvarsel og ettermelding. Og du kan forbanne deg på at eleven ikke kommer tilbake, før opplevelsen er både gjennomført og bearbeidet.

Og når eleven endelig er tilbake igjen, har han ikke med seg halsdrops og basiller på skolen. I stedet stiller han opp med ny t-skjorte hvor det står «Hard Rock Café Ibiza» eller med et bilde av trynet til en eller annen pop-fjortis på fronten. Eller de er brune, fine og så opplagte at det tar flere uker før de er tilbake i den kjedelige grå hverdagen. Og alle de andre står og ser på. Slitne, bleke og misunnelige må de høre fortellinger om alt det de selv har gått glipp av. Og da ender det selvfølgelig med at denne fraværsårsaken er like smittsom, som stakkars Frank som hoster til han blør ut av øynene.

Men det verste av alt er at det ikke gjør noe. Jeg har til gode å se at elever har tatt skade av å reise, oppleve og erfare verden utenfor sin egen sandkasse. Man bør selvfølgelig ikke reise bort under tentamen, eksamen eller i starten på et skoleår da man skal finne sin plass i klassen. Men utenom dette, er det ikke noe problem. Ikke får man fravær heller, siden man kan søke om å få slettet inntil ti dager av fraværet dersom det er en reise. Frank derimot, får ikke slettet sitt høyst nødvendige fravær, med mindre tilstanden blir varig og kan defineres som kronisk. Og det blir den ikke, selv om han sleper seg tilbake til skolen, to dager for tidlig.

Det bratte året

Vi har tatt fatt på et nytt år, og så langt ser det ikke så verst ut. Det er viktig å ta vare på de gode dagene og alt det der. For når sant skal sies, og det skal det innimellom, så klarte ikke 2016 å innfri. For mange av oss ble dette et år i motbakke, uten at det gikk oppover på noen måte. Jeg tillater meg derfor å komme med en svært subjektiv oppsummering av det gamle året, for å legge det skikkelig bak meg:

Januar
Elendigheten i 2016 starter allerede før nyttårsrakettene går til værs. Vi får beskjed om at Sylvi Listhaug har blitt så upopulær hos landets matprodusenter, at hun forfremmes til integreringsminister. Innvandringspolitikken trenger en sjelløs leder med et hjerte av stein, og hun er tydeligvis rett mann for jobben. Hun gjør etter hvert en fabelaktig jobb med å få folk til å forstå at integrering og innvandring ikke handler om flyktninger og lokalsamfunn; det handler om hvordan det er å være Sylvi Listhaug.

I tillegg kommer Per Sandberg inn i regjeringen og kystnorge skjelver. Siden har han kalt en journalist for «drittsekk» og mener forskere er tullinger. Ellers har han reist rundt omkring i det store utlandet og spist norsk laks, for å øke salget litt. Mye det samme som før altså.

Middelaldrende menn med alle slags legninger gråter en skvett da David Bowie gir ut sin siste plate, og dør med det samme. Verden står stille et øyeblikk, og Bowie blir selvfølgelig mer populær enn noen gang, og er det vel fortsatt.

Februar
NSB varsler rekordoverskudd på 2,8 milliarder. Alt går på skinner og regjeringen synes det er for godt til å være bra. De bestemmer seg for å stikke kjepper i toghjulene, ved å dele opp selskapet og selge ut de delene som går med mest overskudd.

April
Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag blir til Trøndelag. Hele Sør-Trøndelag er enige i tillegg til 23 nord-trøndere. Disse 23 sitter alle i fylkestinget, og da blir det sånn.

AC/DC bytter vokalist. En illsint, syk og hes gamling med alkoholproblemer byttes ut med Axl Rose; en illsint, hes og syk gamling med stoffproblemer. Det låter ikke så verst, men føles helt forferdelig. Middelaldrende menn får et nytt slag i trynet.

Mai
Posten slutter å gå på lørdager. Nå går de hverken med overskudd eller med posten. Men avisutdelingen skal ikke rammes, siden dette blir overtatt av åtte kvikkaser fra Ålesund.

Juni
Det stemmes i mange norske kommuner, og de aller fleste sier NEI. Altså nei til å slå seg sammen med andre kommuner. Dette gjør folk til tross for at kommunen har blitt for liten for Jan Tore Sanners hode. Sanner mener at det er viktig AT folk får si det de mener, men ikke så viktig HVA de mener, siden de fleste ikke skjønner sitt eget beste. Det gjør derimot Jan Tore Sanner og i alle fall varaordføreren i Steigen, som ignorerer folkeviljen og fortsetter som om ingen ting har skjedd.

August
Landslaget i fotball spiller mange kamper. De vinner over San Marino, Trinidad og oldboyslaget til Kleiva. Per Mathias Høgmo synes forberedelsene har vært svært gode, og ser en god utvikling med god stemning i gruppa og lovende utvikling. Det blir etter hvert ryddet opp i disse hallusinasjonene.

Oktober
Bodø/Glimt rykker ned til Obos-ligaen. Etter grundige analyser og evalueringer kommer man fram til at årsaken til nedrykket er at de har tapt for mange kamper. Og vunnet for få. Dermed har man løsningen klar foran neste år.

November
Donald Trump vinner presidentvalget, og USA viser verden at de kan tilgi både idioti, overgrep, uforskammethet og mangel på folkeskikk. De kan imidlertid ikke tilgi at du er dyktig og kvinne. En hel verden, og amerikanere flest får sjokk og angst, med god grunn.

Leonard Cohen tar en Bowie. Gir ut ny plate og dør. Hardt prøvede middelaldermenn tåler ikke så mye mer nå.

Desember
Prinsesse Leia fra StarWars-filmene dør, og sender norske halvgamle gutter ut i ny nostalgisorg. Det er bare så vidt vi får med oss at George Michael også legger mikrofonen på hylla.

Endelig 2017
Og endelig er vi ferdige med 2016. Nå kan vi brette opp ermene og bite tennene sammen, mens vi tar for oss av nye skjær i sjøen og navigerer oss videre på et humpete, men sikkert bedre 2017.

Godt nyttår!