Godt nyttår

Ja, for det er nå det nye året starter. I alle fall i vår familie. Vår gjerning er sterkt knyttet opp til skolens og barnehagens skjeve rytme. Derfor begynner vi det nye året i slutten av august. Og ikke i januar. I januar kaster vi ut juletreet og de siste gjestene, vasker av oss ribbefettet og tar med oss en ny kalender fra Prix. Og så er det bare å stange seg videre i vintermørket.
Det er nå vi står i begynnelsen av et nytt år. Vi tar fatt på 2016/2017 nå, og legger det gamle året bak oss. Takk for det gamle, forresten.

Og det er i grunnen best å starte et nytt år nå, på denne tiden. I januar føles det bare rart å starte på ny frisk, mens man fortsatt har sure oppstøt etter fjorten middager på elleve dager. Musklene verker etter to timer snømåking, og hodet henger som et pungtert sommerdekk på skuldrene. Da blir det ikke mye ”godt nyttår”.

Nei,  da er det bedre å ha en to måneders nyttårsfeiring, hvor man har badet i havet, seilt litt, vært en tur i syden, to uker på hytta, campet i Sverige, kost seg i Legoland, solt seg på terassen, grillet i hagen, festet med naboer, klagd på været, spist is og løst kryssord. Da er man endelig klar til å ta fatt igjen. Da er det virkelig ”Godt nyttår”!

Og i år blir alt veldig nytt på mange måter. Kona og tre av barna har byttet skole, siden deres egen skole skal rives, før den bygges opp igjen. Det er litt skummelt, men siden barna er så fornøyde, later vi voksne også som at vi tror det går greit. Og vi vet at det er barna som får rett, sånn egentlig, til tross for at de ikke lenger får lov til å sykle til skolen, men må ta buss. I all slags vær.

Minsta har blitt «klok kanin» i barnehagen. Det betyr ikke, som jeg først trodde, økt satsing på et ekstremt sunt kosthold med tyggemotstand. «Kloke kaniner» er de aller eldste og klokeste barna, og de vil nå få kjedelige leker som krever konsentrasjon, og evne til å tenke mer enn én tanke om gangen. De skal nemlig forberedes på skolegangen, noe jeg synes er veldig rart siden jeg fortsatt mener hun er rimelig nyfødt og fersk i verden.

Men i følge minsta selv, er hun klar for verden nå. Hun er nesten voksen, og hun krever de samme rettigheter som alle andre. Hun har med andre ord blitt umulig å legge om kvelden og umulig å vekke om morgenen.  Bare i helgene er alt som før, når hun stiller seg bredbent i soveromsdøra og roper at hun vil se på TV. Da er klokka kvart over fem, og hun har tatt lørdagen inn over seg.

Jeg derimot, skal fortsette der jeg slapp. Samme jobb, samme sted og samme folk rundt meg. Og nå setter alt annet i gang igjen også; med sin velkjente rytme kommer fotballtreninger og kamper, korpsøvelser, bursdager, andeslipp, møter, forkjølelser, smøring av ski og sykkelkjeder, ull innerst, lusepanikk, votter, ut-midt-på-natta-for-å-sikre-løse-gjenstander, snømåking, og i det hele tatt alt annet som til sammen blir et anker i virkeligheten. De kjedelige og hyggelige tingene man kjenner igjen fra år til år, og gjør oss i stand til å se på forandringer med nysgjerrighet og glede. I stedet for med frykt og forargelse.

Så da er det bare å krumme nakken, og gå på et nytt år. Med håp om at ting ordner seg litt etter hvert: At Trumpen i USA går på en smell, at regjeringen ødelegger minst mulig her hjemme og at jeg rekker å ta ned trampolinen før høststormen gjør det for meg.

Hyttebyggere

Vi var notoriske hyttebyggere da vi var små. Vi sprang rundt i skogen, med ball, sprettert og speiderkniv, og når vi fant noen trær som stod i passende forhold til hverandre, så tenkte vi på hytte. Å bygge hytte i skogen var noe vi alltid holdt på med. Delvis fordi vi aldri ble ferdige med hytta, men også fordi vi alltid fant en bedre plass, halvveis i prosjektet.

Men en sjelden gang lyktes vi. Hytta tok form, og sammen med den formet vi drømmer om hva den skulle brukes til. Vi dannet et fellesskap, basert på egne regler, møbler, verdifulle skatter og store hemmeligheter. Vi laget passord for å gå inn, ut og ved siden av hytta, og ikke minst laget vi regler for hvem som IKKE fikk være med. For eksempel jenter. Det var vel like greit å ekskludere disse, siden de likevel holdt seg langt unna. Og så skulle vi møtes til avtalt tid, og bare være der. Men mest av alt skulle vi bygge ut. Det skulle bli større, bedre og finere. Finere enn alle andres hytter.

Og når dette begynte å bli en realitet, kom nervøsiteten og frykten. Frykten for at livsverket skulle bli ødelagt. Vi var ikke så redde for stormer, flommer og skogbrann, siden vi ikke hadde tenkt så mye på sånt… Vi hadde dessuten brukt nitomms spiker, nylontau og kolossale mengder gul- og grønnstripet isolasjonsteip i byggingen. Så konstruksjonen ble regnet som bunnsolid. Men noen kunne finne hytta, enten helt tilfeldig eller ved at noen av oss sladret. Vi laget derfor flere feller og kamuflasje, og begynte å mistenke hverandre for å være mulige angivere. Vi visste nemlig at vi hadde det bedre enn alle andre, og dette måtte vi holde kjeft om. Dermed basta.

Etter en stund trengte vi flere folk. Flere til å bygge, skaffe verdifulle skatter og til å forsvare hemmeligheten. Og til slutt var det så mange om å holde på hemmeligheten, at den ble uinteressant, og de fleste hadde allerede funnet seg nye prosjekter, sammen eller på hver sin kant.

Tre uker med planlegging og hemmelig samarbeid, ble til tomme skall, som i beste fall kunne inspirere yngre barn, dersom de snublet over samme sted noen år etterpå. Slik ble hyttene forlatt og gitt tilbake til skogen, og ble stående som et minne om tre ukers hardt og dedikert barnearbeid.

Selv vokste vi opp, og vi vokste med oppgavene. Hemmelighetene ble færre, men viktigere å holde på, og samlingsplassene ble etter hvert mer urbane.

Men hyttebyggerdriften ligger der fortsatt. Vi bygger hytter, platter, terrasser og hus… og det viktigste er ikke å bli helt ferdig. Det viktigste er at det kan bli bedre, større og finere. Og skulle man slumpe til å bli ferdig med et prosjekt, må man iverksette et nytt, så snart som mulig.

Med en viss bekymring, har jeg fått inntrykk av at hyttebyggingen i skogen ser ut til å ha avtatt veldig. Nå er det riktig nok sjelden jeg er i skogen og sjekker ståa, men jeg har hatt en klar fornemmelse av at mine barn ikke bygger noe som helst i skogen. Ikke andre steder heller, for den saks skyld. Og det synes jeg de skulle ha gjort. Jeg tror at barn har godt av å skape noe. Om ikke annet, som en motvekt til alt det de klarer å ødelegge ellers.

Men så viser det seg selvfølgelig at jeg har tatt feil. Min sønn har, i all hemmelighet, bygd en kolossal hytte. Sammen med venner har han laget en hytte med flere rom, hager og et solid forsvarsverk rundt. Det hele er gjort med ulikt verktøy som han har funnet, vunnet eller lånt, og hytta er selvfølgelig plassert på den beste plassen i verden: På internett!

På internett ligger hytta, alltid tilgjengelig for ham og vennene, men umulig å finne for eventuelle fiender og sånne som meg. Og hele formålet med prosjektet er å bygge ut, bygge finere og hindre forfall. Og slik lærer også den kommende generasjon å skape noe, samarbeide og prosjektere. Ikke med hammer og vater, men med padder og ruter. Så får de heller ringe til noen dersom de har en spiker som skal slås inn et sted. 

King of the road

- Er vi framme snart, ropes det fra baksetet.

Den nest yngste av barna er en smule utålmodig, og synes ikke det er noe gøy å få ferien sin oppdelt av nødvendige bilturer. Vi har akkurat brutt opp fra campingplasseni Arjeplog, og satt kursen for neste destinasjon. Foran oss ligger knappe tre timers kjøring, og vi har gjort alt klart for å ta turen i ett strekk. GPS’en er innstilt på raskeste vei til Lycksele. Vi har drikkeflasker, blader, bøker, spyposer, solbriller, smokker, våtservietter, vann, kjeks, smågodt og alt mulig annet, som skal bidra til at vi overlever turen. Vi mangler bare diesel, og det skal jeg fylle på første og beste Statoilstasjon.

Når man kjører bil i Nord-Sverige må man la seg fascinere av utsikten. Ellers vil man rett og slett besvime av akutt kjedsomhet. Milevis med monoton furuskog kan drive sterke mennesker fra sans og samling, og i verste fall fordrive lysten til å leve. Og da er det viktig å snakke om det man ikke ser isteden for. Folk for eksempel. Man kan snakke om at man ser lite folk ute, noe som for så vidt er forståelig, siden det heller ikke finnes hus langs vegen. Så ler vi litt av veiskilt, som viser avstanden til steder med morsomme og underlige navn som alle slutter på –sele eller –viken. Etter å ha ignorert både Fluttsele, Stora Lilleviken og Märsöfläsksele begynner jeg å lure på om vi er på rett veg. Ikke bare fordi vägskiltene ikke nevner Lycksele med ett ord, men også fordi veiene er fullstendig fri for trafikk. At vi ikke har sett hus eller mennesker på halvannen time, tilskriver jeg tjue år med feilslått svensk sentraliseringspolitikk. Verre er det at det ikke finnes antydning til bensinstasjoner. Og behovet for å fylle tanken øker raskt med to tonn campingvogn hengende etter.

Etter to timer, i ensom majestet på nordsvensk grov asfalt, tar jeg til venstre. Tilsynelatende rett inn i skogen. Jeg krangler litt med GPS’en, men den insisterer på at dette er riktig. Kona antyder at vi burde hatt med oss et kart, og et par av barna lurer på om de kan få is når vi stopper for å fylle bensin. Jeg forteller kona at vi tross alt befinner oss i 2014, og at kart på papir er et tilbakelagt kapittel. Gjennom sammenbitte tenner gir jeg barna beskjed om at vi ikke skal fylle bensin, siden bilen går på diesel. I hvert fall inntil det blir tomt. Og det er ikke lenge til.

Så jeg setter bilen i gir, og klemmer både bil og campingvogn inn mellom svenske furutrær på en stripe av grus, fullstendig uten plass for møtende trafikk. Som om noen andre ville valgt å kjøre her… Det aner meg at sannsynligheten for å treffe på en velutstyrt Statoilstasjon er enda mindre midt inne i villmarken, enn ute på asfaltbelagt vei. Men uten mulighet for å snu, dundrer vi videre inn i skogen og oppover fjellet.

Etter en liten stund kommer vi til en klynge av hus, og noe som minner om sivilisasjon. Det slår meg at det er på slike steder mange svenske filmer har hentet inspirasjon, og at dersom det bor folk her, kalles de sikkert «gjenlevende». De drikker seg fulle i sommarnatten, skyter hverandre litt og synger i kor en gang i uka. Husklyngen viser seg å være to boliger og fire garasjer. Jeg ser en mann i hagen som roper på barna sine. Han sier sikkert noe sånt som «Kolla barnen! Där kommer en bil, och jäklar… den har även husvagn efter sig. Vell, nu er det dags at fika».

Og det er en bensinstasjon der. Men den har ikke vært åpen siden Abba var på topp. Jeg kjenner panikken begynne å bygge seg opp, mens humøret daler faretruende. Vi aner ikke hvor vi er, og har begynt å miste tilliten til TomTom som henger fast i frontruta og kommanderer oss videre på støvete, smale og øde veier.

Når vi endelig finner asfalt igjen, kommer et snev av optimisme tilbake. Jeg er sikker på at tanken er tom, men at bilen går videre på gammel vane. Vi finner en rasteplass, hvor jeg kan hekta av vogna, for å kunne kjøre videre på lukten av diesel. Kona krangler seg til å bli igjen for å passe på, og jeg og barna setter kursen mot det ukjente intet, på jakt etter diesel. Jeg holder farten og turtallet nede, slår av klimaanlegget, hever vindusrutene og senker antennen. Alt skal visstnok begrense forbruket av drivstoff. Jeg knuger meg til rattet, mens svetten begynner å sile. Jeg har blikket stivt rettet forover, og barna, som har skjønt alvoret i pappas humør, er mistenkelig stille. Plutselig er vi midt inne i Lycksele, og en statoilstasjon har aldri sett vakrere ut. Jeg klemmer åttien liter diesel på tanken. Nøyaktig en liter mer enn den faktisk rommer. Så kjøper jeg iskald brus til barna og kona, og kjører tilbake for å finne henne.

Jeg finner henne i skyggen bak vogna, hvor hun har kjempet mot varmen og kleggen og holdt landeveisrøvere unna. Jeg gir henne en duggfrisk cola, og med blikket senket gir jeg henne også en nydelig, men dyr, kartbok over Sverige, som jeg fant på stasjonen. Hun ser på kartet, og vi tilgir hverandre ved å veksle blikk.

Etter denne hendelsen har «full tank» blitt like viktig som lys, dekk og solbriller på tur i Sverige. Her hjemme sier vi gjerne at «plassen er så liten – at det bare er ett veikryss og en bensinstasjon der». Så har vi i alle fall det.

Bare ni år…

Jeg beklager eventuelle feil i denne teksten. Jeg beklager min forenklede retorikk, og min tilforlatelige innfallsvinkel. Den skyldes nok, i all hovedsak, manglende skolegang. Jeg er blant dem som måtte klare meg med ni års grunnskole. Ikke forvent all verden av sånne.

Av disse ni årene var det mange som ikke var fullstendige også. I første klasse gikk jeg på skole bare annenhver dag. Tre dager i uka, tror jeg det var. Senere fikk vi bare én fridag i uka, for deretter å skrumpe inn til ingenting. Så det er ikke rart jeg husker mye fritid. Vi var ferdige på skolen klokka to hver dag, og etter dette hadde vi stort sett fri. Jeg gjorde lekser innimellom, og ved store anledninger forberedte jeg meg til prøver. I ungdomskolen, vel å merke.

Men ellers hadde vi fri. Og da spilte vi fotball, helt til mørket gjorde det umulig å se ballen. Det ble noen slitsomme sommerhalvår.

Men det er selvfølgelig ikke bare den manglende mengden grunnskole som har gjort meg til den jeg er. Det skal også nevnes at de aller fleste av våre lærere, hadde bare tre års lærerutdanning. Bare TRE år! Hvor god kan man bli med bare tre års lærerutdanning, liksom? Jeg blir nesten litt lei meg, når jeg tenker på hva jeg kunne lært, hvis læreren min i tredje klasse hadde gjort en liten ekstra innsats, og tatt hovedfag i norsk. Eller i o-fag. Jeg husker ham som en flink norsklærer. Han satte R’er og V’er på riktig sted, og fikk meg til å sette skråstreken i Ø’ene riktig vei. I tillegg hadde vi mange diktater, som gjorde at jeg lærte å skrive «professor» med enkel f og dobbel s. Men hva om han hadde hatt hovedfag? Eller i det minste mellomfag? Gjerne med fordypning i middelalderlitteratur? Hva kunne jeg ikke lært da?

Det verste var likevel valgfagene. På ungdomskolen hadde vi bortimot en hel dag med valgfag i uka. Og denne dagen brukte mange av oss til fint lite. Vi høvlet og snekret og lagde barskap, nattbord og kniver. Noen lærte seg å skrive på maskin, og noen lærte seg å jobbe i en bedrift. Dette tok naturligvis fokuset bort fra de virkelige fagene, og gjorde oss både avslappet og lykkelige. Heldigvis har dette blitt borte nå, slik at elevene har blitt mer effektive og prestasjonsorienterte.

Så det er i grunnen ikke rart at ting har blitt som de har blitt. Vi som gikk på skole i sytti- og åttiåra har ikke drevet det til noe særlig etterpå… Vi har gått for mange år på videregående, studert både det ene og det andre, vinglet i valgene, fått studielån, byttet jobber, bosted og ektefeller. Og så har vi fått makt og meninger. Selv om vi har blitt blant verdens mest produktive voksne, de mest omstillingsdyktige arbeidstakerne og de best utdannede og lojale ekspertene, har vi blitt de mest misfornøyde av alle.

Som en anorektisk ungjente står vår generasjon og ser inn i speilet, og det eneste vi ser er problemer.

Det er ikke annet å vente. Når slike som meg, altså uten full barnehage, med bare niårig grunnskole – med sparsomt utdannede lærere, skal bestemme over neste generasjon... Ja, da må det komme mye rart. Vi vet ikke helt hva problemet er, men vi reparerer som bare faen, og håper det går greit. Denne gangen også. Vi fjerner lek og tøys og annet uproduktivt fjas fra skolen. Vi krever mer av våre barn enn vi noen gang ble avkrevd selv, og vi trygler lærerne om å bli enda mer utdannet, fordi vi tror det gjør dem flinkere. Vi har bare ni års grunnskole, inkludert valgfag. Så det er ikke rart vi ikke skjønner bedre.

Deling - på nettet og i livet

Svigerfar var en hardt arbeidende mann, og kunne virkelig kunsten å se ting i perspektiv. Derfor var han en lykkelig mann. Han samlet på «milepæler» som konfirmasjoner, bryllup, fødsler til barn og barnebarn og opplevelser av små og store øyeblikk sammen med alle han satte pris på. Og det var de aller fleste.

Men for å kunne nyte øyeblikkene og opplevelsene, måtte han dele dem med noen. Og ikke hvem som helst. Jeg var sammen med min svigerfar på en reise en gang for mange år siden. På denne reisen fikk vi sett unike ting, både triste og storslåtte, og han knipset bilder og skrev ned ting han opplevde. Selv om turen i seg selv var helt utmerket, merket jeg på ham at ikke alt var som det skulle være.

Det var ikke før en del senere at jeg oppdaget hvorfor. Når han satt hjemme i stua, sammen med kona, min svigermor, og fortalte andre om det han hadde opplevd. Han la ut om middagen på michelin-restauranten, om katedralen som lå tre hundre meter under bakken, om det flate landskapet, de hyggelige folkene, de rene fortauene og de hyggelige ungdommene. Han glødet, mens han fortalte. Og svigermor nikket. Da gikk det plutselig opp for meg, at det han fortalte hadde han opplevd enda en gang når han kom hjem. Når han kunne dele opplevelsene med sin kjære, kunne han ta de inn over seg. Og først da ble de til virkelige minner.

Og det er i grunn ganske elementært: Opplevelse blir sterkere når de deles.  Og der ligger vel mye av grunnen til at vi omfavner sosiale medier som Facebook, Instagram og andre.

Da min nest yngste datter debuterte på fotballbanen, sto jeg på sidelinjen. Jeg var stolt som en hane der jeg heiet fram jenta mi og hennes lag. I en sammensveiset klynge stormet de etter ballen og absolutt alle prøvde å sparke ballen samtidig, i en eller annen retning. Jeg tok fram telefonen og fikk knipset et helt greit bilde av henne, der hun smilte stolt til meg. Så delte jeg det: «Endelig er sesongen i gang», skrev jeg, og tilføyde «#stoltpappa #barnefotball».

Mens jeg skrev meldingen til Facebook hørte jeg andre ivrige foreldre som heiet på sine døtre, og laget. De ropte ivrig og engasjert, og plutselig klappet de. Jeg løftet blikket, og så min egen datter komme stormende fra motstanderens mål. Hun strålte, hun lo, hun løp uten å røre bakken, hun var en vinner og hun hadde scoret sitt aller første mål. Og nå løp hun rett mot meg, for å dele dette store øyeblikket med meg. Jeg satte meg på kne og tok i mot henne med åpne armer. Hun hoppet av glede, mens hun ropte «jeg scoret, jeg scoret, så du det?». Jeg svelget tungt og sa at hun var veldig flink, og hun løp tilbake til laget og stilte seg i klynge igjen.

Jeg skammet meg som en hund. Jeg holdt fortsatt telefonen i hånden, men lot være å trykke «Send». Datteren min hadde scoret sitt første mål, noensinne. Og jeg hadde ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke dele opplevelsen med henne, fordi jeg var for opptatt med å dele mine tanker med resten av verden. Jeg lot telefonen gli ned i lomma, sukket over min egen idioti og konsentrerte meg om det viktigste i verden: Å dele små og store opplevelser sammen med de viktigste personene som finnes.

(Publisert i Nationen og "Folk flest"/Framtia 2015)

Underlig våryr

Jeg har ventet så lenge på dette. I hvert fall siden seinhøsten en gang. Men nå kan jeg endelig myse mot sola igjen, og la den varme et vinterblekt ansikt mens jeg kjenner hvordan mørket og det trange døgnet sakte åpner seg igjen. Jeg skuer ut på den nakne altanen der snøen er borte, og inne i hodet mitt tar jeg fram bilder av stoler, bord, iskrem, glass med iskald brus og sånt og enkle gode dager. Kona smiler hun også, inntil de lave solstrålene treffer stuevinduet på en måte som avslører hvert spor av salt og skitt, før de trenger gjennom glasset og løfter støvet fram fra alle hulrom i huset. Det er nok at den minste ungen rusler forsiktig over gulvet, så gir det kraftige assosiasjoner til en bøffelflokk på vill flukt over en tørr prærie. Med Ventolin og Jif gir vi både barn og hus den aller mest nødvendige førstehjelpen. Mens vi spyler, støvsuger og tørker begynner vi å glede oss igjen. Alt tyder nemlig på at det, til tross for hva vi trodde i november, blir sommer i år også.

Og med dette våkner dyret i oss…

Vi begynner å kjenne trangen til å bo trangt. Og kummerlig. Å tråkke på hverandre, lagre klær i poser og hauger, lage treretters middag i én kasserolle, brenne tallerkener og bestikk på bål etterpå og bære vann og oppvask rundt omkring. For ikke å snakke om å sove i en seng full av skjellsand og kjeks, og våkne grytidlig av at den minste ungen ligger oppå ansiktet ditt - med en åttekilos bleie som så vidt henger fast rundt hoftene. Og så blir selvfølgelig dassen full, og far må ut på «the walk of shame». Med tjue kilo bæsj og tiss i hånden, treffer jeg likesinnede med et enkelt nikk. Det er nesten som når man går på ski i marka. Selv fremmede mennesker smiler litt sjenert, og nikker til deg. Det er et herlig liv. Vi er nemlig campere.

Jeg har tidligere nevnt av kona er uvanlig glad i jul og det som minner om jula. Hun har nisser, engler, røkelse og myrra samme hvor man snur seg fra oktober til et stykke ut i januar. Campinglivet har samme effekten på henne. Når man bor i campingvogn finnes det nemlig ingen regler for hvor mye juggel, lys og underlig pynt man kan omgi seg med. Det dreier seg om lyslenker, stearinlys, pyntefat, mygglykter, markeringslys og dioder. Det er duker og antisklimatter med og uten frynser, figurer og papirballer og kruseduller og gardiner og puter og jeg vet ikke hva… Jeg har prøvd å nevne at vogna har begrenset lasteevne, noe som bare medførte en fin og inspirerende tale om at man strengt tatt ikke trenger å ha kjøleskapet fullt av øl, når vi flytter oss fra ett sted til et annet. Det kan man kjøpe når man kommer fram. Varmt, vel og merke. Så jeg holder stort sett kjeft og lar meg rive med.

For ikke å komme helt ut av rytmen, har vi selvfølgelig brukt vogna jevnt gjennom hele vinteren også. Det er omtrent som om sommeren, bortsett fra at alt er mye verre. Føttene er kaldere, blodet er tynnere og vannet er tykkere. Det er enten for kaldt eller alt for varmt, og alle DVD-er har vi sett hundre ganger før. Det bitte lille badet er stappfullt av våte kjeledresser med sand i alle lommer, og det lukter bålrøyk og sot av alt vi eier. Likevel koser vi oss. På tur finner barna ut at trær, bekker og bakker kan brukes til å ha det gøy. Og de kan være sammen i over et kvarter uten alvorlig slossing. Dette står i skarp kontrast til hjemmehelger, hvor de får blodtrykksfall og panikk når vi slår av tv-en.

Så nå gleder vi oss over hver soldag. Det er flotte dager i seg selv, men gir oss også signal om at snart er det klart for tur. Snart skal vi dra vogna hjem, tømme den, ordne den og vaske den. Så skal vi rigge både den og bilen for langtur igjen. Når vi har pakket ferdig, er vogna tung som et middels rekkehus. Bilen ynker seg litt før den tar seg sammen og vi snegler oss avgårde mot nærmeste grenseovergang.  Vi gleder oss. Det gjør nok ikke svenskene.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 29. april 2015)  

Gratulerer med nurket.

I dag ble jeg onkel igjen. Det er alltid en stor opplevelse, som ikke er i nærheten av det aller beste: Å bli pappa. Men å bli onkel setter erindringer i sving. Jeg husker mine store opplevelser, og kan plutselig gi gode råd om det å være pappa i barsel. Jeg bør egentlig la være. Av egen erfaring vet jeg at pappaer i barsel ikke tar i mot gode råd. Ikke fra noen. Men jeg gjør noen betraktninger likevel.

Ingen ting er så mykt som en nyfødt baby.

Og det rare er, at når det verste slagget er vasket av, så er ungen like myk. Dette skyldes huden som er et par nummer for stor, og det faktum at de er lodne over hele kroppen. Bamsefabrikanter har forgjeves prøvd å etterligne #denfølelsen, men de har gitt opp alle som en. Ingen ting kan måle seg med en nyfødt baby. Særlig hvis den er din.

Shar Pei

Man skal holde babyer tett inntil kroppen. Da slipper man nemlig å se hvor rare de er. Jeg har selv blitt stolt far til noe som lignet en blanding av en Shar Pei (en hunderase. Slå det opp!) og Mike Tyson. Jeg var litt betenkt noen sekunder, mens hun gråt ut gjennom neseborene. Men da jeg la henne inntil brystkassen min og hun sukket fornøyd, så jeg henne aldri mer som noe annet enn verdens vakreste. Hun fikk komme ut av lua allerede etter et par dager.

Så du kan bære ham på strake armer, tett inntil kroppen eller hvordan du vil. Du kan sitte i tre timer og bare se på barnet, og hver gang vil du få svar. Han er svaret på alt du har gjort til nå. Han er svaret på alt slitet, strevet og gledene du har hatt. Han er kronen på verket og begynnelsen på evige bekymringer og gleder. Han er målet, og han er starten. Du kommer aldri til å slippe hånden hans helt. Ikke før han tar hånden din. Du kommer alltid til å kunne bære ham, om han blir aldri så tung, for du kan løfte med hjertet.

Sånn er det bare. Det er det grunnleggende og uforanderlige. Ikke en gang virkeligheten kan endre på dette, men det kan holde hardt noen ganger.

Etter et par uker, når ungen har vokst så mye at huden passer, vil den se helt fantastisk ut. Og da må man bare nyte synet, for nå er det like før han begynner å ligne på sin far. Riktignok en bedre utgave enn originalen, men likheten er slående. Det vil alle si, selv om du ikke ser det selv. Du vil mene at han ligner mest på sin mor, for du vil jo bare det beste for ham. Det er imidlertid ingen grunn til panikk, for dette retter seg vanligvis av seg selv. Og dersom det ikke skulle skje, kan man alltids ty til kirurgi.

Det er lett og tro at alt du gjør, gjør du egentlig for å få fred. All matingen, alle bleieskift, påkledningen, smøringen, kosingen og dullingen: Alt for å få det lille mennesket til å sove. For et sovende barn er verdt alt. Ingen ting vil kunne gi deg så dårlig samvittighet som ditt sovende barn. Fordi det er vakkert, uskyldig, trygt og rolig. Alt det du ikke er.

Men det er smilet som er betalingen. Ut gjennom dagens første smil skinner sola, og framtiden ser lys og lovende ut. Det smilet tørker bort alt du måtte ha av trøtthet, irritasjon og oppgitthet. Og en liten stund er du akkurat som det sovende barnet: Vakker, uskyldig, trygg og rolig. Og da er du klar for å erobre verden. Du, og din lille familie!

Lykke til!

(Til Harald Arnt, Torunn og lille Harald) 

Avledningsmanøver

Hver dag i det siste har min fantasi blitt satt alvorlig på prøve. Gjerne to til tre ganger om dagen. Grunnen er at jeg har vært den i familien, som har hatt hovedansvar for å tilføre næring til minstejenta på elleve måneder. Når kona hadde dette ansvaret, tror jeg det var enklere. Hun har nemlig en evne til å forvandle ingredienser til god mat, og i tillegg kan hun forvandle god mat til barnemat. Hvis noen tror at det er barnemat (altså enkelt) å lage barnemat, må de gjerne tro det, men de tar altså feil. Barnemat skal nemlig ikke ha så mye sukker i seg, eller salt. Men det må gjerne være godt. Og når kona klarer å kombinere disse kriteriene, så er det faktisk en liten bragd.

Jeg kan ikke gjøre dette. Jeg er i stand til å lage noe som minner om mat, og innimellom slumper det til å smake bra også, men derfra til å mose det ned til noe som er spiselig for små unger… Nei, nei og atter nei. Så løsningen på problemet ligger i butikkhylla. På små pakker med pulver, eller små uhåndterlige glass, ligger raskeste vei til overlevelse for ungen. 

Siden dette er mitt fjerde barn, har jeg for lengst sluttet å bruke albuen, eller et sterilt termometer, for å finne ut om maten er passe varm. Jeg bare smaker på den, og dersom jeg ikke brenner meg, så går det (oftest) bra. Det er i den forbindelse jeg har utviklet dyp og ektefølt sympati med barnet mitt. Barnemat smaker i all hovedsak plast eller isolasjon, og den frenetiske hoderystingen hun bedriver under måltidet, skyldes ikke på noen måte at hun er mett. Det er rett og slett en bønn om hjelp. Jeg har prøvd alle tenkelige varianter av glassmat, men alt smaker det samme, og jenta mi reagerer på samme vis.

Derfor har jeg blitt nødt til å tenke, og har kommet fram til en løsning som fungerer bra for oss begge: Panserdame! Eller avledning, som det også kalles. Dersom produktet er skikkelig dårlig, kan man skjule det ved å henlede oppmerksomheten på noe man liker. Biler, verktøy, politiske ungdomspartier, deodoranter og lignende akkompagneres av lettkledde damer, mens sjampo, miksmastere, gardiner og sko går sammen med påkledde, lykkelige damer. 

Datteren min får derfor servert middag, sammen med sirkus. Sirkuset må variere i innhold, og kan bestå av alt fra et syltetøylokk til traktor som hyler ”Old McDonal had a farm” når du trykker på den. Så snart hun gjør antydning til å åpne munnen, smetter jeg en skje med isolasjon i munnen hennes, og gjentar så fort, og så ofte jeg klarer, inntil skåla er tom. Etterpå tror jeg hun merker at hun er mett, men hun har ingen erindring av å ha spist.

En tid var jeg bekymret for om hun skulle få senskader av denne snikinnføringen av mat, men har etter hvert skjønt at dette er vanlig, og varig praksis. Selv liker jeg å lese avisen når jeg spiser, eller å prate med andre. Noen leser reklamen på melkekartongen og noen spiller på mobilen. Alt er avledning fra det du egentlig gjør. Enkelte produsenter har tatt konsekvensen av at produktet egentlig ikke bør spises i bevisst tilstand, og legger derfor ved en leke i eska. Etter som jenta mi vokser til, vil mer og mer av maten være importert, frossen og klar for servering. Om smakssans, og kritisk sans er borte, er det kanskje mer en egenskap enn en ulempe. Avledning er vanlig praksis, og det starter med barnemat på glass.

(Publisert i Nationen 28.11.2012)

Utdanning for trygghet

Jeg har tatt fatt på fedrekvoten. Den lille biten av foreldrepermisjonen som er forbeholdt pappaen til barnet. Det er en fin tid. Akkurat den tiden da jenta prøver å si sine første ord, reise seg på kne for å krype, smiler gjenkjennende til meg og spytter ut den maten hun ikke liker. Hun må holdes fast på stellebordet for ikke å rotere ut av bleien og ned på gulvet, og hun må overvåkes på stua for å kjøre klar av ledninger, vedovn og andre farligheter. Så synger vi litt, kjefter litt på hverandre og står og kikker ut av vinduet når Hurtigruta legger til kai hver morgen. Jeg med kaffekoppen i hånden, og hun med klissete pulvergrøt fra øre til øre.

Men tre måneder er fryktelig lang tid å være borte fra jobben. Særlig når jeg nettopp hadde to måneder sommerfri. Før jul skal jeg så vidt innom jobben, sette terminkarakterer på elevene, og så er det juleferie. Når den er ferdig har jeg hatt et halvt år med bare gjesteopptredener på jobb. Det er nesten så jeg må læres opp på nytt.

Jeg trenger imidlertid ikke å bekymre meg for elevene mine. Etter å ha lest Astrid Melands artikkel i VG, skjønner jeg at vikarer uten pedagogisk kompetanse er like bra som en adjunkt, og dersom det ikke skulle holde, kan man la være å sette inn vikar. Det siste er faktisk å foretrekke, siden elever på skoler med mange lærere, gjør det dårligere. Å lære pedagogikk fører, i følge henne, like gjerne til at man blir en dårligere lærer. Hun sammenligner med at man ikke trenger journalisthøgskole for å bli en god journalist, og at media derfor slipper til halvstuderte røvere. Jeg vet ikke om hun er en halvstudert røver selv, eller en helt vanlig røver. Men jeg forstår altså at formell kompetanse er oppskrytt, og at man kan stole på talent, interesse eller flaks.

Men likevel føles det tryggere når jeg tror at det formelle er på stell. Da jeg var til kontroll med min datter nylig, følte jeg meg sikker på at øyelegen var lege. Med øyer og syn som spesialitet. Og ikke en halvstudert røver som syntes øyer var litt kult. Jeg sjekket ikke om hun virkelig kunne sine ting, men tar for gitt at helsevesenet sjekker dette for meg. Jeg tror nok at noen kan bli skikkelig flinke på øyer, uten å studere medisin, men jeg synes det er fint med tryggheten som systemet for godkjenning gir.  Jeg synes også det er fint å vite at barna mine har kompetente voksne i barnehagen og skolen og at bussjåføren har førerkort. Jeg har ikke kapasitet til å sjekke alle, så det er fint at noen gjør det for meg. En kirurg og en slakter gjør jo litt av det samme, men gjerne med litt forskjellig resultat. Når jeg trenger hjelp i livet, vil jeg ha kvalifisert, tilpasset og riktig hjelp, og rigide krav til formell kompetanse er med på trygge dette.

På andre områder, må jeg innrømme at jeg ikke er like kravstor. Når det verste som kan skje er en dårlig frisyre, en dårlig middag, en dårlig musikkopplevelse eller en dårlig artikkel tar jeg lett på det. Jeg rister av meg skuffelsen, og rusler videre, kanskje litt misfornøyd men like frisk og like levende. Men når det står om liv og helse, eller framtidsmuligheter, forventer jeg at den jeg overlater oppgaven til, er kompetent. Og at det kan dokumenteres.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)