Jeg er blant de som passerer
avisstativet i butikken, mens jeg leser overskriftene. Det er sjelden jeg
plukker med meg et eksemplar, med unntak av den tynne lokalavisen. Men likevel
får jeg dekket mitt behov for nyheter, artikler og underholdning ved hjelp av
tv, radio og internett. Når lokalavisen og den rosa lørdagsavisen også skal
leses har jeg rett og slett ikke mer tid til å lese aviser.
Men jeg sitter altså med en
gnagende følelse av at jeg burde lest tabloidene også. Jeg er nemlig ikke redd
nok! Av de overskriftene jeg har lest, har jeg skjønt at jeg burde være redd.
I følge riksdekkende media har jeg, bare det siste halvåret, sannsynligvis hatt hjerneslag, blitt avhengig av alkohol, blitt ranet, blitt rundlurt av både stat og næringsliv, blitt overvåket, feilbehandlet, neglisjert og tråkket på. Som nasjon har vi blitt invadert av både mordersnegler, romfolk og fulle svensker. I tillegg sliter vi kolossalt med å betjene husleia siden polakkene sender barnetrygden hjem der ungene velter seg i luksus.
Men jeg, som det naive, godtroende
fjols jeg er, er ganske fornøyd.
Jeg rusler rundt i min enfoldighet
og parkerer bilen ulåst, med nøklene i. Og når jeg kommer tilbake, finner jeg
den akkurat som jeg forlot den. Jeg snakker med fremmede når de snakker til
meg, uten å bli slått ned og banket opp. Jeg våkner om morgenen og tror jeg har
sovet, men har sannsynligvis hatt hjerneslag. Jeg tar en pils, fordi jeg vil,
og forstår ikke at det er fordi jeg MÅ. Jeg ser at veier bygges og brøytes, at
sykepleiere går på jobb, og tenker at der blir skattepengene mine brukt. Jeg
hører at noen av de som snekrer på nabohuset snakker polsk, og er glad for at
naboen slapp å vente til neste år med å få skiftet østveggen. I tillegg betaler
jeg lykkelig på huslånet i trygg forvissning om at en kompis i Oslo betaler
dobbelt så mye, for under halvparten så stort, og har samme lønn som meg.
Så kanskje jeg burde kjøpt disse
avisene, i stativet, slik at jeg kunne fordype meg i frykten? Da kunne jeg sett
døden i hvitøyet rundt hvert hjørne, og vært litt mer på vakt. For det er
sikkert mye å passe seg for, som jeg ikke vet om. Jeg burde være glad for at
media forteller meg om det. Om de store farlige dyrene, eller de små ufarlige
som blir dødelige i flokk, at alt det grusomme som har skjedd, like gjerne kan
skje igjen og at det som har skjedd noen, like gjerne kan skje meg. Hadde jeg
bare skjønt dette, kunne jeg tatt ansvar og beskyttet meg mot alt.
Men det høres ikke særlig gøy ut.
Å gå rundt armert, bevæpnet og forkledd som en festning, med en lege i lomma,
og koffeinhøy årvåkenhet. Jeg vil heller bli overrasket, forbannet eller lei
meg når det butter i mot. Jeg tror ikke
det er sunt å gå rundt som en spent buestreng, og ubevisst kikke seg over
skuldra, og låse seg inne sammen med det man måtte ha av verdi. Jeg tror det
rett og slett er litt farlig, jeg. Så jeg vil holde litt slapt i roret, naivt
godtroende og fornøyd. Bare passe kritisk, skeptisk og litt irritert
innimellom. Tabloidene kan fortsette å selge frykt, i mangel på agurker, men
jeg kjøper det ikke. Det kommer sikkert til å ta livet av meg, for jeg vet at
pessimistene alltid får rett. Til slutt.
(Publisert i Nationen, oktober 2012)
(Publisert i Nationen, oktober 2012)