Naiv. Uredd.


Jeg er blant de som passerer avisstativet i butikken, mens jeg leser overskriftene. Det er sjelden jeg plukker med meg et eksemplar, med unntak av den tynne lokalavisen. Men likevel får jeg dekket mitt behov for nyheter, artikler og underholdning ved hjelp av tv, radio og internett. Når lokalavisen og den rosa lørdagsavisen også skal leses har jeg rett og slett ikke mer tid til å lese aviser.

Men jeg sitter altså med en gnagende følelse av at jeg burde lest tabloidene også. Jeg er nemlig ikke redd nok! Av de overskriftene jeg har lest, har jeg skjønt at jeg burde være redd. 

I følge riksdekkende media har jeg, bare det siste halvåret, sannsynligvis hatt hjerneslag, blitt avhengig av alkohol, blitt ranet, blitt rundlurt av både stat og næringsliv, blitt overvåket, feilbehandlet, neglisjert og tråkket på. Som nasjon har vi blitt invadert av både mordersnegler, romfolk og fulle svensker. I tillegg sliter vi kolossalt med å betjene husleia siden polakkene sender barnetrygden hjem der ungene velter seg i luksus.

Men jeg, som det naive, godtroende fjols jeg er, er ganske fornøyd.
Jeg rusler rundt i min enfoldighet og parkerer bilen ulåst, med nøklene i. Og når jeg kommer tilbake, finner jeg den akkurat som jeg forlot den. Jeg snakker med fremmede når de snakker til meg, uten å bli slått ned og banket opp. Jeg våkner om morgenen og tror jeg har sovet, men har sannsynligvis hatt hjerneslag. Jeg tar en pils, fordi jeg vil, og forstår ikke at det er fordi jeg MÅ. Jeg ser at veier bygges og brøytes, at sykepleiere går på jobb, og tenker at der blir skattepengene mine brukt. Jeg hører at noen av de som snekrer på nabohuset snakker polsk, og er glad for at naboen slapp å vente til neste år med å få skiftet østveggen. I tillegg betaler jeg lykkelig på huslånet i trygg forvissning om at en kompis i Oslo betaler dobbelt så mye, for under halvparten så stort, og har samme lønn som meg.

Så kanskje jeg burde kjøpt disse avisene, i stativet, slik at jeg kunne fordype meg i frykten? Da kunne jeg sett døden i hvitøyet rundt hvert hjørne, og vært litt mer på vakt. For det er sikkert mye å passe seg for, som jeg ikke vet om. Jeg burde være glad for at media forteller meg om det. Om de store farlige dyrene, eller de små ufarlige som blir dødelige i flokk, at alt det grusomme som har skjedd, like gjerne kan skje igjen og at det som har skjedd noen, like gjerne kan skje meg. Hadde jeg bare skjønt dette, kunne jeg tatt ansvar og beskyttet meg mot alt.

Men det høres ikke særlig gøy ut. Å gå rundt armert, bevæpnet og forkledd som en festning, med en lege i lomma, og koffeinhøy årvåkenhet. Jeg vil heller bli overrasket, forbannet eller lei meg når det butter i mot.  Jeg tror ikke det er sunt å gå rundt som en spent buestreng, og ubevisst kikke seg over skuldra, og låse seg inne sammen med det man måtte ha av verdi. Jeg tror det rett og slett er litt farlig, jeg. Så jeg vil holde litt slapt i roret, naivt godtroende og fornøyd. Bare passe kritisk, skeptisk og litt irritert innimellom. Tabloidene kan fortsette å selge frykt, i mangel på agurker, men jeg kjøper det ikke. Det kommer sikkert til å ta livet av meg, for jeg vet at pessimistene alltid får rett. Til slutt.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)

Utdanning for trygghet


Jeg har tatt fatt på fedrekvoten. Den lille biten av foreldrepermisjonen som er forbeholdt pappaen til barnet. Det er en fin tid. Akkurat den tiden da jenta prøver å si sine første ord, reise seg på kne for å krype, smiler gjenkjennende til meg og spytter ut den maten hun ikke liker. Hun må holdes fast på stellebordet for ikke å rotere ut av bleien og ned på gulvet, og hun må overvåkes på stua for å kjøre klar av ledninger, vedovn og andre farligheter. Så synger vi litt, kjefter litt på hverandre og står og kikker ut av vinduet når Hurtigruta legger til kai hver morgen. Jeg med kaffekoppen i hånden, og hun med klissete pulvergrøt fra øre til øre.

Men tre måneder er fryktelig lang tid å være borte fra jobben. Særlig når jeg nettopp hadde to måneder sommerfri. Før jul skal jeg så vidt innom jobben, sette terminkarakterer på elevene, og så er det juleferie. Når den er ferdig har jeg hatt et halvt år med bare gjesteopptredener på jobb. Det er nesten så jeg må læres opp på nytt.

Jeg trenger imidlertid ikke å bekymre meg for elevene mine. Etter å ha lest Astrid Melands artikkel i VG, skjønner jeg at vikarer uten pedagogisk kompetanse er like bra som en adjunkt, og dersom det ikke skulle holde, kan man la være å sette inn vikar. Det siste er faktisk å foretrekke, siden elever på skoler med mange lærere, gjør det dårligere. Å lære pedagogikk fører, i følge henne, like gjerne til at man blir en dårligere lærer. Hun sammenligner med at man ikke trenger journalisthøgskole for å bli en god journalist, og at media derfor slipper til halvstuderte røvere. Jeg vet ikke om hun er en halvstudert røver selv, eller en helt vanlig røver. Men jeg forstår altså at formell kompetanse er oppskrytt, og at man kan stole på talent, interesse eller flaks.

Men likevel føles det tryggere når jeg tror at det formelle er på stell. Da jeg var til kontroll med min datter nylig, følte jeg meg sikker på at øyelegen var lege. Med øyer og syn som spesialitet. Og ikke en halvstudert røver som syntes øyer var litt kult. Jeg sjekket ikke om hun virkelig kunne sine ting, men tar for gitt at helsevesenet sjekker dette for meg. Jeg tror nok at noen kan bli skikkelig flinke på øyer, uten å studere medisin, men jeg synes det er fint med tryggheten som systemet for godkjenning gir.  Jeg synes også det er fint å vite at barna mine har kompetente voksne i barnehagen og skolen og at bussjåføren har førerkort. Jeg har ikke kapasitet til å sjekke alle, så det er fint at noen gjør det for meg. En kirurg og en slakter gjør jo litt av det samme, men gjerne med litt forskjellig resultat. Når jeg trenger hjelp i livet, vil jeg ha kvalifisert, tilpasset og riktig hjelp, og rigide krav til formell kompetanse er med på trygge dette.

På andre områder, må jeg innrømme at jeg ikke er like kravstor. Når det verste som kan skje er en dårlig frisyre, en dårlig middag, en dårlig musikkopplevelse eller en dårlig artikkel tar jeg lett på det. Jeg rister av meg skuffelsen, og rusler videre, kanskje litt misfornøyd men like frisk og like levende. Men når det står om liv og helse, eller framtidsmuligheter, forventer jeg at den jeg overlater oppgaven til, er kompetent. Og at det kan dokumenteres.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på...