Strøm og øl

Jeg har begynt å slå av lyset. Ikke hele tiden, for ofte er det jo allerede avslått. Men jeg tar meg selv i å slå av lyset, når jeg forlater rommet. Særlig hvis jeg er sistemann ut av rommet. Denne egenskapen tilegnet jeg meg i Danmark. På ferie, i leid feriehus. I Danmark må man nemlig betale for strømmen. Og vannet. Men særlig for strømmen. Og derfor gjorde vi det til vane å bare bruke strøm når det var nødvendig. Eller når det var behagelig eller praktisk.

Jeg er jo klar over at man betaler for strømmen i Norge også. Men i Danmark er det på en helt annen måte. I Danmark er det laget en ordning som gjør at strømforbruket merkes mye bedre. Ordningen gjelder overalt, for alle, og kalles ”strømregning”. Og denne er laget på en slik måte at danskene blir motiverte til å spare på strømmen. Derfor varmer man ikke opp rom som ikke er i bruk. Man har ikke utelyset på hele natta, man har ikke varmekabler i oppkjørselen og på plena. Og man slår av lyset når man forlater rommet.

Og dersom man sparer et par kilowatt, så kan man kjøpe seg en iskald øl. I Danmark. Og så kan man varme seg på den. I Norge må vi spare omtrent 60 kilowatt for å få den samme gevinsten, noe som forteller mer om prisen på øl enn på strøm, men likevel.

Til vinteren, når strømprisene går opp her hjemme, settes hylekoret i gang igjen. Da blir det nærmest uutholdelig dyrt å bruke strøm. Det blir syting og klaging, det rasles med sabler og tabloidavisene flommer over av elendighetsbeskrivelser.

Og så får vi forklart at strømprisen øker fordi det regner for lite, vannet fryser og vi må importere dyr kraft fra Sverige. Men det er jo ikke helt sant: Strømmen blir litt mindre billig, fordi vi bruker vanvittige mengder av den! Vi holder fast på gamle vaner. Vi skal ha lyset på når det er mørkt og vi slår det ikke av før det blir vår. Det skal være varme i alle rom, vi skal ha fire frysere, to kjøleskap, 400 liter varmt vann og ladere i alle kontakter. Matrester skal kjøles ned et par dager, før vi kaster dem.

Og jeg tror at det blir sånn en stund til. Vi har nemlig råd til å betale for strømmen, selv når den koster nesten en krone for kilowatten. Vi klager og syter over prisen, men betaler det den koster. Fordi vi kan. Selv med norske ølpriser, får vi råd til å betale for strømmen, fordi den er fryktelig billig.

Unntaket er minstepensjonister, som blir fortalt av media, at de ikke har råd til strøm i år. De slår derfor av vifteovnen, siden de har vunnet kriger og lært dette med å spare. Så sitter de og fryser en stund under et hullete pledd, siden de har glemt å kjøpe vedovn. Når det rimer på innsiden av vinduet kommer en journalist fra lokalavisa og tar bilde, og spør om det ikke er forferdelig kaldt. Etterpå slås varmen på igjen og det merkes nesten ikke på strømregninga.

Smått om senn blir det vår og varmt, og vi tenker at oi-oi-oi så fin vinter vi hadde. Det var riktig nok kaldt en stund, men du verden så fint skiføre det var.  Vi glemmer strømkrisa og snakker heller om hvilke flagg vi skal tillate i 17.mai-toget, om hundebæsj og appelsinskall som ungdommen så respektløst slenger fra seg, om russefeiring egentlig skulle vært lov, og andre viktige ting.

Når vi går lei av å snakke, tapper vi varmt vann i bassengene til barna, setter opp paviljonger med varmeovn og drikker øl på terrassen på kveldene.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 19. september 2013.)   

Vi fortjente så mye mer

Jeg hadde benket meg foran tv-apparatet, og sett frem til en heidundrende valgsending. Allerede da ungene var i seng, begynte det å krible litt, og jeg gledet meg til klokka 21.00.00, da den første prognosen, basert på forhåndsstemmene skulle komme. Til og med NRK gledet seg. De forhåndsannonserte tidspunktet uten stans i nærmere førti minutter, og de siste ti sekundene var det nedtelling. Jeg satt ytterst på stolen og ventet. Og så kom det. Akkurat som forventet.

Det kom innslag fra alle valgvaker, omtrent samtidig, der de intervjuet nestledere og konstituerte talsmenn for partiene. Og kort oppsummert var reaksjonen et avventende gjesp.

Gjesping på Løvebakken

Hva var dette? Jeg hadde forventet at helvete skulle bryte løs, at noen skulle si at dette var trist, at dette var en tragedie for nasjonen og at verden slik vi kjenner den var over. Jeg hadde ventet at noen ville sukke lettet ut og si at Nå! Nå var nasjonen reddet. Nå kunne vi løfte blikket og bli med på en suksessrik reise inn i framtiden. Men hva fikk vi? «Dette var hyggelige prognoser» eller «jaja, det ser sannelig ut til at det blir som forventet».

Jeg ble lovet kaos!

I to måneder har jeg blitt tutet ørene fulle av elendighetsbeskrivelser. Jeg har fått vite at det skulle bli helt fryktelig, forferdelig, uholdbart, elendig. Kaos! Det er det eneste alle partiene har vært enige om. Kaos! Rødgrønt har lovet meg dette, dersom blågrønt eller blåblått vinner. Blåaktig har lovet meg dette dersom rødgrønt vinner. Så jeg mente det var en sikker vinner. Kaos! Og så får jeg bare smil, tapperhet og skuldertrekk i valgsendingene.
Folk oppfører seg som om landet fortsatt vil bestå. Selv etter valget.

Den eneste som viste et snev av tapt selvkontroll var faktisk Siv Jensen. Etter å ha gått tilbake mest av alle og mistet tolv mandater, jublet hun over det fantastiske valget de hadde gjort. Som en gammel dame som har blitt hjulpet over veien, jubler hun som om hun har vunnet et maratonløp. Og sånn føles det sikkert også. For nå får hun være med. Og den gleden overgås bare av at Jens må søke avskjed for sin regjering.

Men ikke en gang Siv klarer å gire opp de andre. Kvelden og natten fylles av høflige gratulasjoner, skulderklapp og seierstaler. Fra alle. Alle har vunnet valget, og jeg gjesper i stolen.

Det eneste som skapte litt spenning i løpet av kvelden var hvorvidt SV skulle få 3,999% eller 4,001%, uten at det ville få noe særlig å si. Dessuten var det litt spennende å finne ut om NRK klarte å finne personen fra MDG som hadde lurt seg inn i Stortinget. Det klarte de ikke, men de fant en annen fyr som også sa han hadde vunnet valget.

Til slutt, når valgpilsen har blitt doven og varm, og Jens og Erna drar hjem for å treffe flere journalister, da tusler jeg skuffet i seng.

Vi hadde fortjent så mye mer. Vi som hadde sett frem til dramatikken, bortforklaringene, samling i bånn og takk for sist. Vi fikk bare tja og ha, lykke til og behersket avmålthet. Vi fikk ikke noe av det som vi var lovet. Politikerne tror ikke på det de selv har sagt. De tror ikke på kaos. Eller så tar de alt for lett på det. Og jeg vet ikke hva som er verst.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 12. september 2013.)  

Gratulerer med nurket.

I dag ble jeg onkel igjen. Det er alltid en stor opplevelse, som ikke er i nærheten av det aller beste: Å bli pappa. Men å bli onkel setter erindringer i sving. Jeg husker mine store opplevelser, og kan plutselig gi gode råd om det å være pappa i barsel. Jeg bør egentlig la være. Av egen erfaring vet jeg at pappaer i barsel ikke tar i mot gode råd. Ikke fra noen. Men jeg gjør noen betraktninger likevel.

Ingen ting er så mykt som en nyfødt baby.

Og det rare er, at når det verste slagget er vasket av, så er ungen like myk. Dette skyldes huden som er et par nummer for stor, og det faktum at de er lodne over hele kroppen. Bamsefabrikanter har forgjeves prøvd å etterligne #denfølelsen, men de har gitt opp alle som en. Ingen ting kan måle seg med en nyfødt baby. Særlig hvis den er din.

Shar Pei

Man skal holde babyer tett inntil kroppen. Da slipper man nemlig å se hvor rare de er. Jeg har selv blitt stolt far til noe som lignet en blanding av en Shar Pei (en hunderase. Slå det opp!) og Mike Tyson. Jeg var litt betenkt noen sekunder, mens hun gråt ut gjennom neseborene. Men da jeg la henne inntil brystkassen min og hun sukket fornøyd, så jeg henne aldri mer som noe annet enn verdens vakreste. Hun fikk komme ut av lua allerede etter et par dager.

Så du kan bære ham på strake armer, tett inntil kroppen eller hvordan du vil. Du kan sitte i tre timer og bare se på barnet, og hver gang vil du få svar. Han er svaret på alt du har gjort til nå. Han er svaret på alt slitet, strevet og gledene du har hatt. Han er kronen på verket og begynnelsen på evige bekymringer og gleder. Han er målet, og han er starten. Du kommer aldri til å slippe hånden hans helt. Ikke før han tar hånden din. Du kommer alltid til å kunne bære ham, om han blir aldri så tung, for du kan løfte med hjertet.

Sånn er det bare. Det er det grunnleggende og uforanderlige. Ikke en gang virkeligheten kan endre på dette, men det kan holde hardt noen ganger.

Etter et par uker, når ungen har vokst så mye at huden passer, vil den se helt fantastisk ut. Og da må man bare nyte synet, for nå er det like før han begynner å ligne på sin far. Riktignok en bedre utgave enn originalen, men likheten er slående. Det vil alle si, selv om du ikke ser det selv. Du vil mene at han ligner mest på sin mor, for du vil jo bare det beste for ham. Det er imidlertid ingen grunn til panikk, for dette retter seg vanligvis av seg selv. Og dersom det ikke skulle skje, kan man alltids ty til kirurgi.

Det er lett og tro at alt du gjør, gjør du egentlig for å få fred. All matingen, alle bleieskift, påkledningen, smøringen, kosingen og dullingen: Alt for å få det lille mennesket til å sove. For et sovende barn er verdt alt. Ingen ting vil kunne gi deg så dårlig samvittighet som ditt sovende barn. Fordi det er vakkert, uskyldig, trygt og rolig. Alt det du ikke er.

Men det er smilet som er betalingen. Ut gjennom dagens første smil skinner sola, og framtiden ser lys og lovende ut. Det smilet tørker bort alt du måtte ha av trøtthet, irritasjon og oppgitthet. Og en liten stund er du akkurat som det sovende barnet: Vakker, uskyldig, trygg og rolig. Og da er du klar for å erobre verden. Du, og din lille familie!

Lykke til!

(Til Harald Arnt, Torunn og lille Harald) 

Matpakkeønsket

Jeg har akkurat lest fra Doktor Proktors Prompepulver, og sunget for eldstejenta mi. Jeg realitetsorienterer henne, og forsikrer at hun ikke vil fare til værs i natt heller, selv om hun promper. Ikke har hun spist prompepulver, og dessuten er det ikke sikkert at Bulle i boka finnes på ordentlig. Hun godtar denne forklaringen, og glipper med øynene.

Så spør hun om jeg vet «hva», og jeg sier at det gjør jeg ikke. Da forteller hun meg om matpakken sin. Den hun skal ha i morgen. Hun vil ha en liten boks druer, som er delt i to. Og så vil hun ha én brødskive med hvitost, som hun kan legge druene på. Og så vil hun ha én brødskive med kaviar, og da må hun ha en liten boks med fire agurkskiver som er skjært akkurat passe tynne, som hun kan legge på skivene. Dessuten vil hun gjerne ha med et salatblad, eller to, som hun kan legge under osten og salamiskiven, i fall det skulle dukke opp en slik også. Og er det for mye å be om at hun kan få en liten kniv, slik at hun kan dele skivene i to like store biter?

Jeg smiler med hele meg, og kikker ned på den fine lille jenta mi. Og så lurer jeg på hvilken verden hun kommer fra. Hun må da på et eller annet tidspunkt ha sett på når jeg lager matpakke:
1. Brød skjæres i skiver
2. Ost skjæres i skiver
3. Skive, ost, skive, ost, skive, ost i matboksen
4. Ferdig!
Og her ligger hun og fantaserer om at pappaen skal iverksette en matpakke med estetisk, aromatisk og kulinarisk klang. Noe hun kan glede seg til, vise fram og nyte i lange drag. Milde himmel!

Det har blitt konstruert matpakker av lignende karakter i hjemmet. Det har også blitt laget kunstferdige oppsatser av fletter og hårstrikk til jentene. Men ikke av meg. Så hvorfor spør hun meg om dette? Ligger det en slags forventning om at jeg skal vokse inn i rollen? Jeg blir nesten litt redd ved tanken på dette, så jeg blunker litt lurt til henne, og svarer som så ofte før: «Vi får se, hva vi får til». Og når jeg sier «vi», er det selvfølgelig for å ha ryggen fri. Jeg sa nemlig ikke «jeg».

Når jeg går ned trappa, tenker jeg at jeg må prøve å huske hva hun ba om, slik at jeg får overbragt ønsket til «avdeling for unødvendig garnityr og staffasje». Da vet jeg at ønsket blir gjenstand for interessert behandling, og i alle fall vurdert opp mot tilgang på råstoff, tid og overskudd. I tillegg skal man balansere godt på rettferdighetslinjen, slik at man unngår å bli stående til langt på formiddagen for å lete etter den perfekte fordelingen som alle barna synes er rettferdig. Den har vi lett etter før, og den er rett og slett ikke-eksisterende tidlig på morgenen.

Nå har det seg sånn, at denne kvelden har kona innvilget seg permisjon, for å lete etter en fjelltopp. Og siden dette er skjellig grunn til å befinne seg utenfor huset, kan ikke ønsket overbringes. Jeg tenker at jenta mi vil ha forståelse for dette, og at vanlige brødskiver med ustrukturert pålegg også metter. Men jeg tenker også at ønsket var usedvanlig vakkert, både ernæringsmessig og gastronomisk. Så hvorfor kan jeg ikke innfri dette, score noen voksenpoeng og pappapoeng? Så jeg går på kjøkkenet, biter tennene sammen og bretter opp ermene.

Og en vakker dag, blir jeg sikkert også tvunget til å ordne henne fint på håret. Stakkars jente.


(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 4. september 2013.)  

Ferie. Ferie?

Endelig har den tiden kommet igjen. Denne herlige tiden, da man kan legge føttene på bordet og nyte en kopp kaffe om morgenen, uten stress og mas. Endelig senker stillheten seg og man får tid til noen egne tanker, uten å låse seg inn på do.

Jeg har, med lett hjerte, ordnet bilen for en ny årstid. Barnestoler og seter er rigget for formålet, og gjort klare. DVD-spillere, tegneblokker, sugerør og tomflasker er tatt ut, og nå er vi endelig klare. Nå skal barna i skole og barnehage, hver eneste hverdag. Vi voksne skal på jobb, gjerne ti minutter før tiden, slik at vi kan legge føttene høyt. Og nyte en kopp kaffe uten mas og stress.

Så drar vi oss gjennom arbeidsdagen, dens utfordringer og rutiner, før vi til slutt skal hente barna i barnehagen igjen. Men først drøyer vi ti minutter, og koser oss med en kaffekopp og litt småprat med andre i samme båt.

Det er ikke slik at vi ikke liker barna, eller det å være sammen med dem. Av og til er det faktisk det hyggeligste man gjør. Men fire hundre mil i en varm bil, lange fergeturer og mye lediggang gjør mye med en familie. På godt og vondt, men kanskje mest vondt. Vi har blitt preget av surmulingen, kranglingen, sand i bilen, våkenetter på grunn av solbrenthet, skrikingen fra den minste, den utrettelige masingen, utakknemligheten, og løpingen i butikker.

Men heldigvis er vi satt sammen på den måten, at det er det gode vi husker. På lang sikt, når vi får årets ferie litt på avstand, vil vi huske Legoland, vannsklier, stranden, vindmøllene, isen, sola, bassenget, ølet, de seine kveldene, latteren og nye bekjentskaper. Og det er når de gode minnene tas fram, at vi begynner å planlegge neste ferie. Heldigvis.

Nå er altså denne ferien over. Nå starter den virkelige virkeligheten igjen, der vi skal delta i samfunnsbygging og innfri krav fra omgivelsene. Vi må reetablere rutiner, hjemmelogistikk og døgnrytme. Både leggetid, tv-tid, leksetid og leketid, skal justeres til passe porsjoner for hvert enkelt familiemedlem. Det blir morgenstell med strømpebukser, regnjakker, sko, støvler og bleier. Brødskiver i og utenfor bokser, termoser, grillpinner, pølser og sitteunderlag. Og en vedkubbe. Yttergangen hjemme hos oss kaller vi ”helvetes-slusa”. Og når alle seks har klart å presse seg noenlunde helskinnet gjennom denne, sendes den eldste av gårde på sykkel mens jeg stapper resten inn i bilen. Så fordeles hele banden utover bygda, der de skal tilbringe dagen.

Ettermiddagen fylles opp av våte regnklær, lekser, bokpapir, fotballtrening, strutteskjørt, korsang, bursdager, barne-tv, møter, dugnader og alt annet jeg har glemt i løpet av en lang ferie. Men det er kjent, og faktisk litt kjærkomment. I alle fall akkurat nå etter ferien.

Og hver dag skal jeg på jobb, unntatt hvis jeg må være sammen med syke barn. Man får gjerne noen sånne, like etter skolestart. Men ellers skal jeg på jobb. Hver dag. Sammen med opplagte og blide kolleger skal jeg undervise glade og takknemlige ungdommer. Fortsatt mette på ferie, og lettet over endelig å treffe likesinnede.

Inntil det går over. Om en uke eller to. Da begynner vi alle å strekke på halsen, for å se om høstferien nærmer seg. Og ikke minst juleferien. Og allerede da begynner vi å glede oss til neste års sommerferie.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 20. august 2013.) 

Mitt liv som bjørn.

For mange år siden led jeg av et grenseløst ungdommelig overmot. Dette ga seg utslag i handlinger, prosjekter og tanker som ikke egner seg til verken å minnes, skrive om eller skryte av. Men blant alle rare påfunn, er det også enkelte som tar seg fram i hukommelsen, og rammer meg når jeg minst venter det.

En av disse handlingene ble påfunnet og gjennomført sammen med en venn av meg: Vi skulle på en skikkelig villmarkstur. Vi bestemte oss på en onsdag formiddag, planla turen på kvelden, og dro dagen etter. Men først måtte vi pakke og handle inn for fem-seks dager i marka, langt fra folk, hus og vei. Vi kjøpte tørrmelk, dypfryst høne, pølser, myggmelk, potetgull, fiskesnøre og noen andre nødvendige saker. Så pakket vi ned slikt man må ha med seg på tur, som sovepose, genser, sokker, tau, kniv, fyrstikker og annet småtteri. Så var vi klare.

Etter å ha kjørt et par mil på namdalsk skogsbilvei, parkerte vi bilen, og la av gårde. Vi hadde satt oss som mål å campe den første natta ved Svartvatnet, kun et par timers gange fra der vi parkerte. Vi fikk etter hvert problemer med å gå i luftlinje, og kartet var mye flatere enn virkeligheten, så etter fire timers kamp mot hogstfelt og myr, endte vi opp ved et vann. Vi døpte vannet for Svartvatnet der og da, og etablerte base camp der. Vi laget en liten gapahuk av to stokker og en medbragt signaloransje presenning. Presenningen hadde flere hull enn en myggnetting, så vi tettet hele greia med å slenge masse bregner over den. Så laget vi et fint lite bål i enden av åpningen, mellom to trestammer. Vi tok fram en rå høne fra sekken, og hang den over varmen. Så lente vi oss tilbake, godt fornøyd med vår debut som villmenn.

Etter tre timers grilling, smakte vi på høna som hadde blitt svart. Den ble erklært som ”nesten tint”, og uhyggelig seig. Vi fant ut at det var like greit å fiske litt, mens vi prøvde å tygge det rå fuglekjøttet. Vi greide å dra i land en flott ørret, som min venn tilberedte på det mest perfekte vis, med kryddersmør, bjørkelauv og folie. Det er fortsatt den beste fisken jeg har smakt. Etter denne særdeles vellykkede avslutningen på dagen, var det godt å pakke seg inn i soveposen for å sove. Og da begynte levenet.

Det startet som et kling her og et klang der, men etter hvert tiltok lydene, og ble et sammenhengene orkester av bjeller og litt breking. Og ut fra lydene å dømme var det ingen tvil om hvilken vei ulyden kom. Etter en times tid, var jeg sikker på at alle landets håndballsupportere hadde samlet seg i området, for å øve. Jeg kravlet ut av soveposen min, for å se om jeg kunne oppdage uvesenet. Fem meter fra oss sto et tjuetalls sauer, og ristet om kapp med hver sin bjelle, mens de gliste mot oss. Jeg prøvde å jage dem unna med roping og trøndersk bannskap, men de gliste bare enda bredere.

Så fikk jeg en knallgod idé: Jeg gjorde meg om til en bjørn. Jeg hadde akkurat passe med hårvekst, både i ansikt og ellers, og med dyp og buldrende stemme gjorde jeg en perfekt bjørneimitasjon. Jeg brummet og hyttet med labben mot sauene, og til slutt lå 25 ulldotter på ryggen og lo, mens de viftet med bjellene. Og der og da skjønte jeg, at dersom jeg virkelig hadde vært en bjørn, med bjørnetenner og klør… da hadde det blitt rå lammesteik på oss i lang tid framover.

Tidlig på morgenen avtok lydene, og både jeg og sauene kunne sove litt. Og det siste jeg tenkte var at sauer er skikkelig dumme dyr. Men redde for bjørn, det er de ikke.

(Publisert som "Dagens gjest" i Nationen, 2. august 2013.)

Full fart fremover

Fartsgrensene i Norge er alt for lave. Det vet jo alle. Fartsgrensene i Norge er laget fordi noen få av oss er dårlige til å kjøre bil. Og når de dårlige kjører bil, kjører de på andre biler. Og folk. Det er ikke vi flinke bilister som kjører på folk. Det er de andre. De dårlige. Derfor synes jeg det er greit å bryte fartsgrensene. Jeg gjør det jo ikke alltid, selvfølgelig, bare når fartsgrensen hindrer meg i å kjøre så fort jeg vil. Eller kan. I skarpe svinger, og på fortau og sånt kjører jeg til og med under fartsgrensen av og til. Så i gjennomsnitt ligger jeg sikkert ganske godt an.

Det er ikke det at jeg ikke vil ha fartsgrenser. Men jeg vil ha bedre fartsgrenser. Og siden jeg ikke får bedre fartsgrenser, blir det litt vanskelig for meg å forholde meg til dem. Jeg bruker selvfølgelig fornuften, og det er ikke slik at jeg bryter fartsgrensene for moro skyld. Jeg gjør det bare når fartsgrensen er til særlig ulempe for meg. Som for eksempel når jeg har det travelt med å få ungene i barnehagen før jeg skal på jobb. Eller når det er noe jeg må rekke på tv om kvelden. Eller når det blir litt kjedelig å kjøre sakte.

Jeg har selvfølgelig både hørt og lest om ulempene ved å kjøre fort. Forskere har funnet ut at mange flere blir skadet og drept i trafikken av det, sies det. Men hvem er egentlig disse forskerne? Mange av dem er sikkert fotgjengere, eller syklister. Eller enda verre: Rulleskiløpere! Enten det, eller de er betalt av slike. Så kan man stole på forskerne? Nei. Det finnes minst to forskere som sier at det ikke er farten som dreper. Jeg vet ikke hvem som har betalt dem, men det de sier høres fornuftig ut.

Jeg har vært i utlandet. Der kjører de fort der. Mye fortere enn her hjemme, så hva hjelper det om jeg begynner å kjøre litt saktere? I den store sammenhengen, mener jeg. Hva hjelper det, dersom forskerne har rett, og jeg sparer ett liv? Når det likevel er så mange liv som går tapt andre steder i verden? Og dessuten er jeg litt skeptisk til disse forskerne, med dårlig skjult sykkelbukse.

Nei. Så lenge de får lov til å kjøre fort i andre deler av verden, så vil jeg også kjøre fort. Det er ikke min oppgave å lede an i kampen for rolige, idylliske gater. Uansett hvor sakte jeg kjører, vil det nesten ikke gi seg utslag på verdens gjennomsnittsfart.

Dessuten kan man aldri være sikker. Hvis jeg for eksempel kjører sakte i hundre mil, eller tre mil for å holde oss litt til realitetene, og ikke kjører på noen… Kan man da være sikker på at det skyldes at jeg kjørte sakte? Det kan jo være helt andre ting som førte til at ingen ting skjedde. Det kan være fordi det var søndag. Dersom det var søndag. Eller natt, hvis det var om natten. Eller det kunne vært midt under en landskamp i fotball. Som du ser finnes det en hel del naturlige forklaringer på hvorfor ingen ting skjer.

Dette er jo like innlysende som at det kan være naturlige årsaker til klimaendringene. Tenk om vi benyttet anledningen til å forplikte oss til å redusere utslippene. Og så viste det seg, om hundre år, at det ikke var helt nødvendig. Hva da? I verste fall vil FrP kunne si ”hva-var-det-vi-sa”. Om hundre år. Men det sier de sikkert uansett. Så man kan ikke være sikker. Det er mest behagelig å lene seg skråsikkert på FrP’s usikkerhet. Så slipper vi å forspille muligheten til å gjøre som vi vil. Til å kjøre på videre, slik vi helst vil.

(Publisert i Nationen 11. juni 2013)

Bondearven vi alle deler

”Vi er alle bønder…”, sa læreren min, som hadde innvandret fra Tromsø, og knapt hadde sett en ku. Akkurat da jeg rakk opp hånden for å protestere, la han til ”… eller vi har foreldre som er det”. Jeg tok hånden ned igjen, og tenkte på fjøset til farmor og farfar, som var helt uten dyr, men fullt av ved og campingvogner. Men mest av alt var fjøset fylt opp med lukt og fornemmelse av det som hadde vært. Fire båser for ku, en grisebinge med plass for to, hønsebur for tjue høner og en inngjerding for fem sauer. I tillegg lå det fortsatt høy i høysiloen, som vi hoppet i og gravde oss ned i. Nå var dette fjøset i hovedsak ment for å romme ”matauke”. Verken farmor og farfar eller oldemor og oldefar har noen gang levd av gården alene. Men de levde for gården. Oldefar var skomaker og arbeider, og småbruker. Farfar var telegrafmontør, og småbruker. I praksis betød dette at oldemor, og farmor var småbrukere mens mennene arbeidet andre plasser.

Også mormor og morfar hadde gård. De hadde til og med kyr på båsen om vinteren, og ute på marka om sommeren. Dessuten hadde de laks. Morfar var seig og sindig, og jobbet sakte og hele tiden med gårdsarbeid eller laksnota. Han etterlot seg gule sneiper og kjørte Volvo T31 med en tom kraftforsekk i stålsetet. Mormor jobbet på gammelheimen og kjørte boble som hang sammen ved hjelp av grønt tau. Også der i gården ble gårdsdrifta etter hvert en attåtnæring.

Så jeg føler meg absolutt hjemme i ”bondearven”. Jeg har hesjet, lagt silo, hyppet poteter og melket for hånd ved en anledning. Så jeg er takknemlig for alt jeg fikk oppleve som ung turist i småbrukertradisjonen. Mine første betalte sommerjobber var også innen næringa, enten med skogplanting eller på store potetåkre.

Men det er ikke derfor jeg synes bonden er viktig for fremtiden.

Jeg frykter en fremtid der vi tar til takke med industrimat med tvilsom smak og opprinnelse. Der ingen spør hva maten gjør med oss, eller hva som er i den. For jeg tror vi kan venne oss til det meste. Vi har blitt vant til så mye, og finner oss i det, uten betenkning.

Av utenkelige ting i min barndom, har vi blant annet blitt vant til herrefrisører med timebestilling, sykler uten skjermer, hotellrom uten dusjhette, kaffe servert i glass, halvlitere på fire desiliter, fruktsaft uten frukt, butikker uten service, bygdefester uten hjemmebrent, leger uten grenser og alt mulig annet. Og plutselig tenker vi ikke over det lengre. Vi tror det er slik det skal være.

Og dette kan skje med mat også. Plutselig sitter vi der og tror at løvbiff er biff, at pulvermat er å lage fra bunnen av, at boksemat smaker godt og at middag kan lages på ti minutter. Allerede nå finnes det mange som tar til takke med dyr hel- eller halvfabrikata, som smaker papir og murpuss. Men ennå har vi muligheten til å tilby alternativer. Folk kan vekkes med et godt lammelår, hjemmebakt brød, kjøttpølser eller en velrettet knoke.

Derfor er jeg så glad for at noen har lyst, ståpåvilje og interesse for å lage god og trygg mat til oss.  Slike som investerer for fremtiden og jobber to hundre prosent, for åtti prosent lønn. De som, gjennom hogst og beiting, hindrer landskapet fra å gro igjen. Det er helt nødvendig, og beundringsverdig. Og da kan mine barn oppleve virkeligheten også. Som turister, i småbrukertradisjonen.

(Publisert i Nationen, 29. mai 2013)

Mitt møte med Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet skal ha møte nå. De skal møtes og snakke om hva de skal mene. De skal juble og jubilere. For førti år siden ble partiet dannet av Anders Langes argsinne, deretter formet av Carl I. Hagens misnøye og nå ledet av Siv Jensens ambisjoner. Og plutselig husker jeg mitt første møte med Fremskrittspartiet: 

Storebroren til en kompis, var leder i det lokale Fremskrittspartiets ungdom, en gang på slutten av åttitallet. Han delte ut ballonger til alle som ville ha, og det var mange. Minst ti-femten stykker. Han hadde hvit kjeledress på seg, og snakket stort sett om hvordan svartingene kom til landet vårt, tok både jenter og jobber fra oss, slik at vi ble arbeidsledige og skjeggete sosialklienter, som bare kom til å snylte på staten fordi vi var blitt udugelige og late, og da kom vi til å bli litt kriminelle og burde settes i utrivelige fengsel, helst på Jan Mayen. Vi som var litt yngre enn ham, syntes han var litt i overkant ivrig, men at han kanskje hadde litt rett, sånn på bunn. Han hadde jo både kjeledress og stresskoffert. Og da lyver man ikke.

En dag, sikkert en stor dag for vår venn i kjeledress, fikk vi vite at selveste høvding Carl I skulle komme. Han skulle holde foredrag eller noe slikt, i kantina på yrkesskolen. Jeg og alle andre femtenåringer i området ble utstyrt med et ekstra sett ballonger, et par buttons og klar beskjed om å være til stede. Og det var klart vi kom. Vår interesse for politikk, ble overgått av det meste egentlig. Vi var mer interessert i Samantha Fox, amerikanske biler, japanske biler, mopeder, skrutrekkere, snus, jenter, filmer, ostesmørbrød fra mikrobølgeovn og fingerhekling. Når sant skal sies. Likevel hadde vi nok følelse av at vi skulle få se noe stort. Og det fikk vi.

Carl I. Hagen ankom lokalet som kongen av Carlivar-show. I hvit genser, og med henrykte lakeier rundt seg. Deriblant vår venns storebror. Carl I. Hagen snakket seg varm om hvor fryktelig vi hadde det i samfunnet, og hvor godt vi tok vare på de kriminelle. Etterpå kom advarslene: Hva ville vi følt dersom vi ikke fikk en jobb, fordi en pakistaner gjorde den for halve lønna? Hvordan ville vi reagert dersom søsteren, eller kjæresten ble voldtatt av en innvandrer? Han brukte ord vi kjente oss igjen i, om situasjoner vi aldri hadde tenkt på. Og som vi aldri kunne forestille oss. Men vi skjønte såpass, at landet var oversvømt av innvandrere, kriminelle og snyltere. Og byråkrater. Og at Fremskrittspartiet kunne fri oss fra alt dette.

Alle nikket og smilte høflig, unntatt én. En rødhåret liten gutt, helt bakerst, protesterte mildt mot noen av Hagens uttalelser. Han fortalte at han bodde på et lite småbruk ved kysten, og at med Fremskrittspartiets politikk ville de miste alt av tilskudd og muligheter for videre drift. Som svar fikk han da at enkelte ulønnsomme bedrifter, ikke hadde livets rett, og at de da fikk flytte til byen, og at det kom nok til å gå bra, bare man fikk seg en forståelig dialekt. Det ble humring i salen, og alle kikket rart på den rødhårete med det store motet.

Det var ikke før etterpå jeg skjønte poenget. Etter at de hvite kjeledressene hadde plukket ned flaggene, og alle hadde gått hver til sitt. På tur hjem alene skjønte jeg det: At Carl I. Hagen mønstret en politisk bølge, en slags turné som skulle skape begeistring og stemmer. Jeg skjønte også at han kom til å klare det.

Men aller mest skjønte jeg dette: Politikere bør ikke latterliggjøre små gutter med rødt hår, som tør å ta sin egen gård og bygd i forsvar. Ingen av oss på dette møtet stemte på Fremskrittspartiet den høsten. Litt fordi vi ikke hadde stemmerett, men mest fordi en liten gutt med rødt hår og rar dialekt knuste Carl I. Hagen på et mønstringsmøte i Namsos. 

(Publiset i Nationen, 21. mai 2013)

Vil ta skogen tilbake.

Norsk foredling av norsk trevirke har møtt veggen. De norske trærne, avlet fram gjennom nitidig planting og skjøtsel i generasjoner, ender som eksport til utlandet. Og den slags emigrering liker vi dårlig. Dette er trær som har nytt det beste vi har å by på her i landet. De er fostret opp på norsk mold og humus, med sildrende friskt og reint vann rundt røttene, norsk hvit snø har pakket det inn om vinteren, og det har stort sett alltid blitt beundret av norske barn på skitur med røde kinn og kakaobart. Og dette er takken? 

 

Men nå har Arbeiderpartiet fått nok. Man skulle kanskje tro at de setter ned foten, men neida. De setter ned en skoggruppe. Intet mindre. Jeg ser for meg at skoggruppa består av elleve staute karer, utstyrt med målebånd, øks og myndighet. Denne gruppas store oppgave er å hindre det norske trevirkets emigrasjon, og tvinge det tilbake til nærmeste sag og høvleri. Der andre staute karer, av begge kjønn, med sixpence og skjeggbust lager plank og flis av det. Så takker de hverandre for vel utført samarbeid, før skoggruppa setter av gårde på jakt etter mer. Lederen av gruppa, den stauteste av alle, har sikkert et kallenavn tenker jeg. Alle ”gutta på skauen” bør ha et skikkelig kallenavn. Og siden Kjakan er oppbrukt, ser jeg for meg at han kalles ”Barken” eller ”Stubben”, eller noe sånt. 

Det viser seg nesten å stemme. Skoggruppa består av fem staute karer, og seks staute kvinner. Lederen virker likevel å være en staut kar, som sikkert har berget opp til flere favn trevirke fra å ende som billig tremasse i Utlandet. Og de har ikke målebånd, øks eller myndighet heller. Men pågangsmot og gode hensikter har de. I bøtter og spann.

Skoggruppa har nemlig arbeidet i det skjulte, og lanserer en plan så listig og genial, at selveste Kjakan ville tatt bereten av seg. Planen har fem hovedpunkter og haugevis av underpunkter, med lure tiltak, som til sammen skal få norske planker opp å gå igjen. Og her kommer en kort oppsummering av innovative og nye tiltak: Skog skal nå betraktes som en ressurs, det skal benyttes virkemidler, Statskog skal bidra i norsk skogbruk, skog kan bli til energi og skogbruket trenger infrastruktur. Så genialt og så enkelt. Det er nesten så man spør seg selv: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

Og denne planen har selvfølgelig fått et eget navn: Woods of Norway. Så da er det bare å sette i gang. Økt satsing på kunnskap og planting, avvirking og foredling. Trær inn og plank og flis ut, til å bygge hus med og fyre ovner med. Det lyder så vakkert. Og litt gammeldags og kjent. 

Men Skoggruppa har laget seg en nødutgang, i tilfelle det ikke blir så bra likevel. Eller i tilfelle planen blir vedtatt. Nødutgangen kalles ”Nasjonal tømmertransportplan”. Når man ser tempoet i en vanlig transportplan, vil det være rart om en ”nasjonal tømmertransportplan”, blir gjennomført over natta. Først skal man gruse tre kilometer i Snåsa, deretter sette av noen kroner til snuplass på en gammel skogsbilveg i Fiplingdal. Og så kommer kravene om stikkrenner her og skuterløyve der, og alle skal selvfølgelig få sitt, men vi må prioritere hvilke prosjekter som kommer inn på ”NTTP 2018-2027”. 

Den eneste måten man kan få tømmeret ut av skogen, før det visner, er å søke om bompengefinansiering av vegen. Og da er helvete løst. Da vil hele bygda reise seg i erigert protest. For hvem vil vel betale for å kjøre rundt i skogen, på humpete veger med tungtransport, sauer og elg? Men, etter femten års sammenhengende tømmerkjøring er veien nedbetalt og lokalbefolkningen kan kjøre på skogstur. Med hemningsløs jubel og nedrullete vinduer kan vi kjøre på tur til fjerne fiskevann, til jakt og rekreasjon. Eller på bærtur.

(Publisert i Nationen, 3. mai 2013)

Været er den siste utpost.

Jeg har alltid latt meg fascinere av været. Særlig det dårlige været. Slikt vær som får egne fornavn er en ting, men også kraftige regnskyll, enorme snømengder, langvarig hete og ekstrem kulde fascinerer meg. Jeg liker at vi blir kollektivt satt ut. Jeg liker ikke det faktum at enkeltpersoner rammes av dårlig vær, enten det er fatalt eller problematisk. Men jeg har sansen for den kollektive irritasjonen, frustrasjonen og indignasjonen.

Siden vi har klart å beseire enhver art, ethvert kontinent og etter hvert alle mysterier, står vi fortsatt på bar bakke når det kommer til været. Vi klarer ikke å kontrollere det, styre det eller bruke det slik vi vil. Været ligger utenfor vår kontroll, selv i ”verdens rikeste land”. Og dette føles som er fryktelig fornærmelse. Det kan virke som om været ikke tar hensyn i det hele tatt, og uten blygsel ignoreres alle våre vedtak og gode intensjoner.

I ”verdens rikeste land” er vi for så vidt vant til og hanskes med vær. Vi kan mye om vindstyrker, bølgehøyder, snømengder, rasfare, regnskyll og andre skumle værgreier. Det eneste som ”tar oss på sengen” er vinteren. Vinteren kommer som regel når vi aller minst venter det, med tre centimeter snø i slutten av oktober, hvert eneste år. Og dette fører til enorme problemer for oss. Resten av året tar vi på strak arm, med sammenbitte tenner og krum nakke. Vi har tross alt lært oss å dimensjonere. Både vegger og tak, drenering og avløp er laget for å kunne holde unna været. Til og med klær har vi, slik at vi kan gå ut og ta bilder av det dårlige været. Og om det skulle røyne på har vi både offentlige og organiserte helter som kommer og henter oss, samme hvor vi er.

Derfor kan vi smile litt overbærende når alle ”de andre” rammes av været. Når det blir stiv kuling i en amerikansk storby, eller brøytekanter i Kristiansand, vet vi at dette ikke ville affisert oss, erfarne og vante som vi er med den slags. Vi ler av Hollywood-filmer der de ikke vet forskjell på lyden av gange i kram snø og kald snø, og den manglende frostrøyken når helten peser rundt i minus tretti. 

Selv om vi kan alt dette blir vi lurt av været. Riksdekkende media, for eksempel, stikker hodet ut av vinduet for å lage en beskrivelse av været i hele landet. Alle utendørsarrangementer er planlagt på godværsdager, uten evne til å forestille seg at været kan endre seg. Påsketurister tror alltid at sol betyr sommer og at snø betyr pudder og kos. Sydenturister tror ”all inclusive” betyr at arrangøren garanterer godt, varmt vær. Søringer tror vinden river malingen av husene i nord, og nordlendinger har ingen forståelse for søringers prat om ”effektive kuldegrader”. 

Men vi er like sure, når været ikke står oss bi. Vi tåler skikkelig ruskevær, av alle typer. Vi har som regel det verste været i manns minne, flere ganger i året. Siden manns minne er omtrent tre uker, så stemmer dette forbausende godt. Og tre uker med samme vær vil ingen ha. Samme hvor bra det er. 

(Publisert i Nationen, 4. april 2013)