Pakket og klart

Det er 1995 og desember. Tunge, våte snøfiller lander med et sukk på bakken, før de smelter og bidrar til den evigvåte og svarte førjulstiden. Det er akkurat så kaldt at man må ha vinterklær på seg. Inne i butikken ligger temperaturen på stødige tjueåtte grader, og det er bjelleklang og kø overalt.

- Og så vil jeg gjerne ha det pakket inn, sier jeg.

Jeg sier det uten spørsmålstegn, og det er ikke ment som en utfordring. Det er desember 1995, og helt vanlig at butikkene tilbyr seg å pakke inn det som skal være en gave.

Damen på cash og carry-avdelingen på Bohus, har slått inn alle varene mine på kassa. Jeg har handlet noen lysestaker, nissefigurer og annet fjas. Julemusikken smyger ned fra taket og bedøver oss som er der inne, slik at vi skal komme i riktig juleshoppingmodus. Jeg er ikke helt i modus ennå, og føler meg utilpass så det holder.

- Vi har pakkedisk der, sier hun og peker vennlig på pakkedisken som står like ved kassen.

- Så fint, sier jeg. Da kan du sikkert bruke den.

 
Jeg står like støtt. Køen bak meg humrer litt, men humringen går over til murring når de skjønner at jeg mener alvor. Kassadamen smiler overbærende, når hun prøver å forklare at de har for lite folk på jobb, til at de kan pakke inn for kundene. Jeg smiler like ekte tilbake, når jeg forklarer at jeg har forståelse for at jula kom overraskende på dem i år, og at jeg kanskje kan komme tilbake en dag da alle er på jobb. Hun ser rart på meg, noe jeg absolutt kan forstå. Så foreslår hun at hun kan pakke inn for meg, når hun har tatt unna den verste køen. Jeg synes det er et utmerket forslag. Rett bortenfor kassa ligger en liten kafé, og jeg setter meg der. Etter en kopp, og en halv avis, kommer hun bort til meg med posen med ferdig innpakkede gaver. Hun ser slett ikke helt blid ut. Jeg takker henne grundig for hjelpen, og roser henne for servicen. Da ser hun faktisk blidere ut, og ønsker meg en riktig god jul i det hun snur seg for å gå tilbake til kassen.

Det er slik jeg husker vendepunktet. Derfra og ut handlet det bare om butikkene, og hvordan kundene skulle tilpasse seg dem. Og dermed var kampen i gang. Kall meg gjerne barnslig, men én gang i året (eller tjue hvis man regner med bursdager) vil jeg at handelsnæringen skal yte service litt utenom det vanlige. Siden jeg bruker penger langt ut over grensene for det forsvarlige, synes jeg det er på sin plass at de som skal ha pengene mine kan strekke seg litt for å få tak i dem. Ved for eksempel å pakke inn for meg. Så jeg står fortsatt på mitt, og får det som regel som jeg vil.

Men jeg er ikke helt uten julehjerte. Så jeg bærer over med sekstenåringen, som har fått sin første juleferiejobb, og strever febrilsk med flortynt og billig julepapir, mens han prøver å pakke inn en ball med pigger. Jeg ler ikke åpenlyst av ham, men snur meg høflig bort, vel vitende om at dette må nok gjøres om igjen, når jeg kommer hjem – til kona.

Men desto større blir imponasjen, når man kommer til forretninger som er vant til høy standard, og høy pris. Hos gullsmeder for eksempel, har man åpenbart kun ansatt jenter med bachelorgrad i innpakking. Det er med dyp beundring jeg betrakter håndverket som da foregår foran meg. Jenta foran meg, spør ikke om hun skal pakke det inn en gang. Hun bare gjør det, siden hun forstår at ringen i størrelse bitteliten ikke er ment for meg. Så pakker hun det inn, så nennsomt at man skulle tro fingrene hennes var en forlengelse av kroppen. Hun kunne pakket inn et speilegg, uten å skade det. Hun holder gaven med en hånd, mens saksen løper gjennom papiret i et presist kutt. Med den tredje hånden bretter hun perfekt rundt kanten på objektet, mens hun kutter tape og bånd med tærne. Til slutt lander båndet i en perfekt dunge av kruseduller, midt oppe på pakken. Jeg står måpende og ser på, og det er like før jeg går på kne foran henne, med ringen i hånden. Innpakket.

Og akkurat da føler jeg at jeg har seiret. At kampen mot selvbetjent service er vunnet, og at aldri mer skal jeg gå ut av butikken som en taper.

Men det er før jeg betaler.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 22. desember 2015)  

Et juledikt

Jula sluker oss,
som feite lam.
Så står vi ribbet
tilbake.
Nok en gang!

Fire oppgaver til jul.

Nå er det sannelig i gang igjen. Handelsstanden har ristet av seg halloween-juggelet, og ringer jula inn. Butikkene som i september bare hadde én hylle med julegodter, eser utover med gull i rødt og glitter og stas, inntil hele lokalet ser ut som innsiden av en indisk skolebuss. Det er ikke så mye Jesus, siden han ofte tar fokus bort fra julebutikkens egentlige budskap: ”Kjøp det du trenger nå! Ikke vent til jul”.

For min egen del har jeg alltid hatt et avslappet forhold til jula. Jula kommer, og jeg tar i mot den. Hun jeg er gift med, er min rake motsetning. Hun har planlagt jula siden debrifingen etter forrige jul. Etter hvert som barna har blitt tenkende vesener, har hun klart å gjøre dem til julianere også, og jeg er derfor den eneste i familien med en velregulert psyke i denne tiden. Jeg har derfor pålagt meg selv å ta ansvar for fire viktige ting, slik at familien forstår at jeg også er viktig for å få jula til å gå rundt. 

Oppgave 1. Jeg har hørt at det skal være konjakk i fattigmann, og jeg sørger derfor for å handle inn konjakk til husholdningen allerede i oktober. Jeg gjør det samme i november, før jeg etter hvert finner ut at det ikke skal bakes fattigmann, og går over til å handle akevitt. 

Oppgave 2. Selv om jeg gjennom året har funnet ut nøyaktig hva hun trenger, eller ønsker seg, er jeg helt blank i desember. Jeg går gjennom det som finnes av butikker, de siste dagene før jul, for å finne det helt spesielle, som hun fortjener. Jeg blir aldri helt fornøyd med resultatet. Men det blir hun. Alle de andre gavene under treet, har jeg bare sporadisk kjennskap til. 

Oppgave 3. Det er min jobb å lage pinner til pinnekjøttgryta. Dette er ikke en oppgave jeg tar lett på. Jeg skal finne ferske bjørkepinner i skogen og kappe dem i passende lengder noen dager før julaften. På selve julaften smir jeg av barken, og gjør dem gryteklare. Det er en behagelig og koselig tradisjon, som gir anledning til å komme seg ut i dagslys. I tillegg får jeg hvilt ører og øyne litt, før det store slaget.

Oppgave 4. Jeg har vokst opp med tilgang på egen skog, hvor vi høstet både bær, ved og juletre. Juletreet hentet vi under høyspentlinja, siden det likevel ikke kunne bli tømmer av det. Juletreet bar preg av å være det treet som var minst skjevt det året, men vi klarte alltid å overbevise hverandre om at det var mye finere enn det i fjor. Da jula ble satt under konas administrasjon ble det nye tider. Første året var hun høflig overbærende med et tre som var like bredt som det var høyt. Året etter ga hun klar beskjed om hvordan et juletre skulle se ut, og jeg listet meg stille forbi høyspenten, og over til plantefeltet.

Men forrige jul kom det store skiftet. Kona skulle tilbringe jula fødende på sykehuset, og jeg og barna dro til svigers. For å unngå å komme hjem til en haug med brune nåler og en naken stamme på nyttårsaften, begikk jeg den store synden: Jeg kjøpte plasttre. Helt rett, rundt, høyt, tett og med riktige proporsjoner.

Jeg trodde vi kunne bruke treet igjen i år. Det var så vidt jeg gadd å ta julepynten av, før jeg pakket det ned i januar. Så sikker var jeg på treet. Men nei. Det er noe galt med dette også. Jeg tror det er for bredt. Eller var det for høyt? Jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg har tross alt andre ting å tenke på. Jeg har tre oppgaver, som jeg skal ta meg av. Bare tre. Ikke fire.

(Publisert i Nationen 11. 12. 2012)