I utakt med verden

Det er bare å innrømme det med en gang: Jeg er ikke den mest morgenfriske personen jeg kjenner. Morgenstund har sjelden rent mel i posen, og det er ikke før i nitiden, etter en dusj, en liter kaffe og generelle forberedelser at jeg kan regnes som noen lunde tilregnelig. Til gjengjeld kan jeg holde det gående lenge. Gjerne til langt på natt. Noe som kanskje er en del av problemet. Det byr derfor på en del utfordringer å leve i utakt med et samfunn som er designet for haner, bønder og a-mennesker på lykkepiller.

Et av de største problemene er å komme seg opp om morgenen. Jeg er uhyre effektiv, så snart jeg er ute av dusjen, men alt før dette går utrolig sakte. Jeg er desillusjonert, desorientert, demotivert og dehydrert. Og om jeg hadde hatt evne til å kjenne etter, så hadde jeg nok vært klar for innleggelse for det aller meste.

Jeg har derfor skaffet meg en vekkerklokke på mobilen, som tvinger meg til å løse matematikkoppgaver før den kan slås av. Jeg har på forhånd satt innstillingene til «vanskelig», for å forsikre meg om at jeg må starte hjernen, i løpet av oppvåkningen. Og det som er «vanskelig» klokken ti om kvelden, er ikke så langt unna «umulig» klokka 06.45.

Telefonens intense uling og piping sliter meg etter hvert ut av dypt koma, og over i en tilstand hvor bare instinkter og reflekser virker. Etter å ha trykket på klokkeradioen, slått på klokkeradioen og feid brillene i gulvet, begynner jeg etter hvert å forstå hva som er på ferde. Jeg famler etter mobilen, og leser på displayet. Det står 16x5-17.

- Er det virkelig mulig? tenker jeg. - Hvem kan vite sånt?

Jeg regner og grubler etter fattig evne. Skriver inn svar som blir avvist, og etter tre minutter er jeg i ferd med å bli desperat. Telefonen uler og skriker mot meg, og jeg roper tilbake til den før jeg klarer å ta meg sammen:

- Seksten ganger ti er hundreogseksti, så da blir seksten ganger fem åtti. Og åtti minus sytten er da 53?

Jeg skriver inn svaret. Det er feil!

Jeg hører meg selv hulke. Jeg tenker igjen: Jeg trekker tjue fra åtti, og legger til tre. Det blir 63. Jeg skriver det inn, fortsatt i tvil. Men denne gangen er det riktig, og jeg blir belønnet med en ny oppgave: 15x17-39.

- Neeeeeiiii! Jeg sutrer og hikster og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg hater disse nye mobilene som man ikke kan ta batteriet ut av. Jeg forbanner meg selv, matematikken og alt dets vesen. Jeg vurderer å kaste telefonen ut gjennom vinduet, og kjøpe meg en ny. Jeg gjør det selvfølgelig ikke. Etter enda noen minutter med grubling og grining kan jeg endelig skrive inn svaret. Det blir dørgende stille, og jeg kjenner at jeg er utmattet. Inne i hodet hører jeg gjenklangen av en mobil fra helvete, som nok en gang har gjort jobben sin. Jeg faller maktesløst tilbake i senga, for å komme til hektene etter anstrengelsen. Og sovner som en stein.

(Først publisert i Framtia 11. mai 2016) 

Deling - på nettet og i livet

Svigerfar var en hardt arbeidende mann, og kunne virkelig kunsten å se ting i perspektiv. Derfor var han en lykkelig mann. Han samlet på «milepæler» som konfirmasjoner, bryllup, fødsler til barn og barnebarn og opplevelser av små og store øyeblikk sammen med alle han satte pris på. Og det var de aller fleste.

Men for å kunne nyte øyeblikkene og opplevelsene, måtte han dele dem med noen. Og ikke hvem som helst. Jeg var sammen med min svigerfar på en reise en gang for mange år siden. På denne reisen fikk vi sett unike ting, både triste og storslåtte, og han knipset bilder og skrev ned ting han opplevde. Selv om turen i seg selv var helt utmerket, merket jeg på ham at ikke alt var som det skulle være.

Det var ikke før en del senere at jeg oppdaget hvorfor. Når han satt hjemme i stua, sammen med kona, min svigermor, og fortalte andre om det han hadde opplevd. Han la ut om middagen på michelin-restauranten, om katedralen som lå tre hundre meter under bakken, om det flate landskapet, de hyggelige folkene, de rene fortauene og de hyggelige ungdommene. Han glødet, mens han fortalte. Og svigermor nikket. Da gikk det plutselig opp for meg, at det han fortalte hadde han opplevd enda en gang når han kom hjem. Når han kunne dele opplevelsene med sin kjære, kunne han ta de inn over seg. Og først da ble de til virkelige minner.

Og det er i grunn ganske elementært: Opplevelse blir sterkere når de deles.  Og der ligger vel mye av grunnen til at vi omfavner sosiale medier som Facebook, Instagram og andre.

Da min nest yngste datter debuterte på fotballbanen, sto jeg på sidelinjen. Jeg var stolt som en hane der jeg heiet fram jenta mi og hennes lag. I en sammensveiset klynge stormet de etter ballen og absolutt alle prøvde å sparke ballen samtidig, i en eller annen retning. Jeg tok fram telefonen og fikk knipset et helt greit bilde av henne, der hun smilte stolt til meg. Så delte jeg det: «Endelig er sesongen i gang», skrev jeg, og tilføyde «#stoltpappa #barnefotball».

Mens jeg skrev meldingen til Facebook hørte jeg andre ivrige foreldre som heiet på sine døtre, og laget. De ropte ivrig og engasjert, og plutselig klappet de. Jeg løftet blikket, og så min egen datter komme stormende fra motstanderens mål. Hun strålte, hun lo, hun løp uten å røre bakken, hun var en vinner og hun hadde scoret sitt aller første mål. Og nå løp hun rett mot meg, for å dele dette store øyeblikket med meg. Jeg satte meg på kne og tok i mot henne med åpne armer. Hun hoppet av glede, mens hun ropte «jeg scoret, jeg scoret, så du det?». Jeg svelget tungt og sa at hun var veldig flink, og hun løp tilbake til laget og stilte seg i klynge igjen.

Jeg skammet meg som en hund. Jeg holdt fortsatt telefonen i hånden, men lot være å trykke «Send». Datteren min hadde scoret sitt første mål, noensinne. Og jeg hadde ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke dele opplevelsen med henne, fordi jeg var for opptatt med å dele mine tanker med resten av verden. Jeg lot telefonen gli ned i lomma, sukket over min egen idioti og konsentrerte meg om det viktigste i verden: Å dele små og store opplevelser sammen med de viktigste personene som finnes.

(Publisert i Nationen og "Folk flest"/Framtia 2015)

Gratulerer med nurket.

I dag ble jeg onkel igjen. Det er alltid en stor opplevelse, som ikke er i nærheten av det aller beste: Å bli pappa. Men å bli onkel setter erindringer i sving. Jeg husker mine store opplevelser, og kan plutselig gi gode råd om det å være pappa i barsel. Jeg bør egentlig la være. Av egen erfaring vet jeg at pappaer i barsel ikke tar i mot gode råd. Ikke fra noen. Men jeg gjør noen betraktninger likevel.

Ingen ting er så mykt som en nyfødt baby.

Og det rare er, at når det verste slagget er vasket av, så er ungen like myk. Dette skyldes huden som er et par nummer for stor, og det faktum at de er lodne over hele kroppen. Bamsefabrikanter har forgjeves prøvd å etterligne #denfølelsen, men de har gitt opp alle som en. Ingen ting kan måle seg med en nyfødt baby. Særlig hvis den er din.

Shar Pei

Man skal holde babyer tett inntil kroppen. Da slipper man nemlig å se hvor rare de er. Jeg har selv blitt stolt far til noe som lignet en blanding av en Shar Pei (en hunderase. Slå det opp!) og Mike Tyson. Jeg var litt betenkt noen sekunder, mens hun gråt ut gjennom neseborene. Men da jeg la henne inntil brystkassen min og hun sukket fornøyd, så jeg henne aldri mer som noe annet enn verdens vakreste. Hun fikk komme ut av lua allerede etter et par dager.

Så du kan bære ham på strake armer, tett inntil kroppen eller hvordan du vil. Du kan sitte i tre timer og bare se på barnet, og hver gang vil du få svar. Han er svaret på alt du har gjort til nå. Han er svaret på alt slitet, strevet og gledene du har hatt. Han er kronen på verket og begynnelsen på evige bekymringer og gleder. Han er målet, og han er starten. Du kommer aldri til å slippe hånden hans helt. Ikke før han tar hånden din. Du kommer alltid til å kunne bære ham, om han blir aldri så tung, for du kan løfte med hjertet.

Sånn er det bare. Det er det grunnleggende og uforanderlige. Ikke en gang virkeligheten kan endre på dette, men det kan holde hardt noen ganger.

Etter et par uker, når ungen har vokst så mye at huden passer, vil den se helt fantastisk ut. Og da må man bare nyte synet, for nå er det like før han begynner å ligne på sin far. Riktignok en bedre utgave enn originalen, men likheten er slående. Det vil alle si, selv om du ikke ser det selv. Du vil mene at han ligner mest på sin mor, for du vil jo bare det beste for ham. Det er imidlertid ingen grunn til panikk, for dette retter seg vanligvis av seg selv. Og dersom det ikke skulle skje, kan man alltids ty til kirurgi.

Det er lett og tro at alt du gjør, gjør du egentlig for å få fred. All matingen, alle bleieskift, påkledningen, smøringen, kosingen og dullingen: Alt for å få det lille mennesket til å sove. For et sovende barn er verdt alt. Ingen ting vil kunne gi deg så dårlig samvittighet som ditt sovende barn. Fordi det er vakkert, uskyldig, trygt og rolig. Alt det du ikke er.

Men det er smilet som er betalingen. Ut gjennom dagens første smil skinner sola, og framtiden ser lys og lovende ut. Det smilet tørker bort alt du måtte ha av trøtthet, irritasjon og oppgitthet. Og en liten stund er du akkurat som det sovende barnet: Vakker, uskyldig, trygg og rolig. Og da er du klar for å erobre verden. Du, og din lille familie!

Lykke til!

(Til Harald Arnt, Torunn og lille Harald) 

Avledningsmanøver

Hver dag i det siste har min fantasi blitt satt alvorlig på prøve. Gjerne to til tre ganger om dagen. Grunnen er at jeg har vært den i familien, som har hatt hovedansvar for å tilføre næring til minstejenta på elleve måneder. Når kona hadde dette ansvaret, tror jeg det var enklere. Hun har nemlig en evne til å forvandle ingredienser til god mat, og i tillegg kan hun forvandle god mat til barnemat. Hvis noen tror at det er barnemat (altså enkelt) å lage barnemat, må de gjerne tro det, men de tar altså feil. Barnemat skal nemlig ikke ha så mye sukker i seg, eller salt. Men det må gjerne være godt. Og når kona klarer å kombinere disse kriteriene, så er det faktisk en liten bragd.

Jeg kan ikke gjøre dette. Jeg er i stand til å lage noe som minner om mat, og innimellom slumper det til å smake bra også, men derfra til å mose det ned til noe som er spiselig for små unger… Nei, nei og atter nei. Så løsningen på problemet ligger i butikkhylla. På små pakker med pulver, eller små uhåndterlige glass, ligger raskeste vei til overlevelse for ungen. 

Siden dette er mitt fjerde barn, har jeg for lengst sluttet å bruke albuen, eller et sterilt termometer, for å finne ut om maten er passe varm. Jeg bare smaker på den, og dersom jeg ikke brenner meg, så går det (oftest) bra. Det er i den forbindelse jeg har utviklet dyp og ektefølt sympati med barnet mitt. Barnemat smaker i all hovedsak plast eller isolasjon, og den frenetiske hoderystingen hun bedriver under måltidet, skyldes ikke på noen måte at hun er mett. Det er rett og slett en bønn om hjelp. Jeg har prøvd alle tenkelige varianter av glassmat, men alt smaker det samme, og jenta mi reagerer på samme vis.

Derfor har jeg blitt nødt til å tenke, og har kommet fram til en løsning som fungerer bra for oss begge: Panserdame! Eller avledning, som det også kalles. Dersom produktet er skikkelig dårlig, kan man skjule det ved å henlede oppmerksomheten på noe man liker. Biler, verktøy, politiske ungdomspartier, deodoranter og lignende akkompagneres av lettkledde damer, mens sjampo, miksmastere, gardiner og sko går sammen med påkledde, lykkelige damer. 

Datteren min får derfor servert middag, sammen med sirkus. Sirkuset må variere i innhold, og kan bestå av alt fra et syltetøylokk til traktor som hyler ”Old McDonal had a farm” når du trykker på den. Så snart hun gjør antydning til å åpne munnen, smetter jeg en skje med isolasjon i munnen hennes, og gjentar så fort, og så ofte jeg klarer, inntil skåla er tom. Etterpå tror jeg hun merker at hun er mett, men hun har ingen erindring av å ha spist.

En tid var jeg bekymret for om hun skulle få senskader av denne snikinnføringen av mat, men har etter hvert skjønt at dette er vanlig, og varig praksis. Selv liker jeg å lese avisen når jeg spiser, eller å prate med andre. Noen leser reklamen på melkekartongen og noen spiller på mobilen. Alt er avledning fra det du egentlig gjør. Enkelte produsenter har tatt konsekvensen av at produktet egentlig ikke bør spises i bevisst tilstand, og legger derfor ved en leke i eska. Etter som jenta mi vokser til, vil mer og mer av maten være importert, frossen og klar for servering. Om smakssans, og kritisk sans er borte, er det kanskje mer en egenskap enn en ulempe. Avledning er vanlig praksis, og det starter med barnemat på glass.

(Publisert i Nationen 28.11.2012)

Utdanning for trygghet

Jeg har tatt fatt på fedrekvoten. Den lille biten av foreldrepermisjonen som er forbeholdt pappaen til barnet. Det er en fin tid. Akkurat den tiden da jenta prøver å si sine første ord, reise seg på kne for å krype, smiler gjenkjennende til meg og spytter ut den maten hun ikke liker. Hun må holdes fast på stellebordet for ikke å rotere ut av bleien og ned på gulvet, og hun må overvåkes på stua for å kjøre klar av ledninger, vedovn og andre farligheter. Så synger vi litt, kjefter litt på hverandre og står og kikker ut av vinduet når Hurtigruta legger til kai hver morgen. Jeg med kaffekoppen i hånden, og hun med klissete pulvergrøt fra øre til øre.

Men tre måneder er fryktelig lang tid å være borte fra jobben. Særlig når jeg nettopp hadde to måneder sommerfri. Før jul skal jeg så vidt innom jobben, sette terminkarakterer på elevene, og så er det juleferie. Når den er ferdig har jeg hatt et halvt år med bare gjesteopptredener på jobb. Det er nesten så jeg må læres opp på nytt.

Jeg trenger imidlertid ikke å bekymre meg for elevene mine. Etter å ha lest Astrid Melands artikkel i VG, skjønner jeg at vikarer uten pedagogisk kompetanse er like bra som en adjunkt, og dersom det ikke skulle holde, kan man la være å sette inn vikar. Det siste er faktisk å foretrekke, siden elever på skoler med mange lærere, gjør det dårligere. Å lære pedagogikk fører, i følge henne, like gjerne til at man blir en dårligere lærer. Hun sammenligner med at man ikke trenger journalisthøgskole for å bli en god journalist, og at media derfor slipper til halvstuderte røvere. Jeg vet ikke om hun er en halvstudert røver selv, eller en helt vanlig røver. Men jeg forstår altså at formell kompetanse er oppskrytt, og at man kan stole på talent, interesse eller flaks.

Men likevel føles det tryggere når jeg tror at det formelle er på stell. Da jeg var til kontroll med min datter nylig, følte jeg meg sikker på at øyelegen var lege. Med øyer og syn som spesialitet. Og ikke en halvstudert røver som syntes øyer var litt kult. Jeg sjekket ikke om hun virkelig kunne sine ting, men tar for gitt at helsevesenet sjekker dette for meg. Jeg tror nok at noen kan bli skikkelig flinke på øyer, uten å studere medisin, men jeg synes det er fint med tryggheten som systemet for godkjenning gir.  Jeg synes også det er fint å vite at barna mine har kompetente voksne i barnehagen og skolen og at bussjåføren har førerkort. Jeg har ikke kapasitet til å sjekke alle, så det er fint at noen gjør det for meg. En kirurg og en slakter gjør jo litt av det samme, men gjerne med litt forskjellig resultat. Når jeg trenger hjelp i livet, vil jeg ha kvalifisert, tilpasset og riktig hjelp, og rigide krav til formell kompetanse er med på trygge dette.

På andre områder, må jeg innrømme at jeg ikke er like kravstor. Når det verste som kan skje er en dårlig frisyre, en dårlig middag, en dårlig musikkopplevelse eller en dårlig artikkel tar jeg lett på det. Jeg rister av meg skuffelsen, og rusler videre, kanskje litt misfornøyd men like frisk og like levende. Men når det står om liv og helse, eller framtidsmuligheter, forventer jeg at den jeg overlater oppgaven til, er kompetent. Og at det kan dokumenteres.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)