Deilig med is i vårsola

Det er så utrolig deilig og endelig kunne se sola igjen. Den er så fin der den prøver å dra seg over fjelltoppene, stange gjennom skylaget og piske mitt blåhvite ansikt med varme stråler. Det svir så godt i huden, når jeg kjenner at det endelig begynner å strømme blod gjennom kinn og pannebrask. Jeg myser lykkelig mot den gule kula, og løfter hodet mot himmelen. Det burde jeg ikke gjort.

For under meg ligger vinteren som et blått belegg ennå. To meter med puddersnø er hardpakket ned til ti centimeter blå stålis. Og med det samme jeg drar blikket opp fra bakken, er jeg utenfor all form for kontroll. Jeg kjenner at jeg glir litt med den ene skoen, sikkert ikke mer enn et par centimeter. Jeg justerer litt med å flytte på den andre foten, og da kjenner jeg det. Underlaget trekker seg unna meg, og blir på en måte borte.

Jeg faller ikke ned. Jeg faller oppover, slik at kroppen ligger i perfekt vater, en kroppslengde unna bakken, før jeg deiser ned. Jeg lander som en vedsekk, og kjenner hvordan knoklene gir etter for det harde underlaget, etter hvert som kroppen smøres utover og går i ett med vinteren. Jeg mister alt jeg har; briller, mobilen, småpenger, pusten og stoltheten forlater en slagen mann, og det siste jeg tenker er: «Herregud, håper ingen ser meg nå».

Så kommer smerten. Og det er først da jeg oppdager at jeg fortsatt lever. Lungene, som åpenbart kollapset i møte med bakken, utvider seg sakte og urytmisk, mens jeg prøver å gjenvinne oksygenopptaket. Jeg hikster og sikler, og lurer på om jeg virkelig ropte de ordene som jager gjennom hodet. Et ekko av all kjent bannskap og fordømmelse tyter ut gjennom alle åpninger, og jeg prøver så godt jeg kan og ikke gråte, i tilfelle noen skulle komme. Jeg er tross alt mann, selv om jeg føler meg som en hjelpeløs sjøstjerne akkurat nå.

Jeg samler sammen lemmer og muskler så godt som det lar seg gjøre. Underarmen knirker og knærne protesterer, og jeg vurderer om det er mulig å åle seg tilbake til huset, ved hjelp av tennene. Jeg puster tungt og smertefullt i det jeg, samler alt av krefter, og reiser meg opp. Jeg beveger meg som en zombie, og skjønner at de tre meterne til trappa kommer til å fortone seg som et birkebeinerløp.

Men jeg føler meg langt i fra som noen birkebeiner, i det jeg klorer meg fast til det første trinnet i trappa. Med stivfrosne fingre og grenseløs selvmedlidenhet karrer jeg til meg kosten, som typisk nok ligger i nærheten. Jeg mobiliserer det siste jeg har av treffsikkerhet, og styrer enden av kosteskaftet inn på ringeknappen. Jeg ringer på døra. Hjemme hos meg selv.

Etter tjue minutter, eller tjue sekunder, åpnes døra av min nest yngste datter. Hun ser forskrekket på liket av sin far som ligger i trappa og ynker seg. Jeg skjønner tegninga og later som om alt er normalt:
- Pappa har bare mistet noe, kan du hente mamma? NÅ!» stønner jeg, med tilgjort rolig stemme.
Hun lar seg imidlertid ikke lure og brøler inn i huset:
- Maaaaammmmmmaaaaa! Du må komme på trappa. Pappa er lam!

Ikke lenge etter kommer redningen. Min kjære kone kommer til unnsetning, slik at hun kan se på, mens jeg bukserer den forslåtte kroppen innover i huset. Hun snur seg høflig bort når hun ler, og omsorgen oser av henne. Jeg tenker at dersom dette havner på instagram, så flytter jeg.

En halv time senere sitter jeg i godstolen og har varetelling. Resultatet viser null knekte bein, sju gryende blåflekker og et hovent kne, og en havarert selvfølelse. Jeg priser meg lykkelig for at jeg fortsatt kan gå, og forbanner den nordnorske glarholka, den lumske sola og min åpenbart lave smerteterskel. Så priser jeg meg lykkelig over at fallet ikke skjedde i selve trappa. Totalt uvitende om at nettopp denne skal kveste resten av meg, neste dag.

Været er den siste utpost.

Jeg har alltid latt meg fascinere av været. Særlig det dårlige været. Slikt vær som får egne fornavn er en ting, men også kraftige regnskyll, enorme snømengder, langvarig hete og ekstrem kulde fascinerer meg. Jeg liker at vi blir kollektivt satt ut. Jeg liker ikke det faktum at enkeltpersoner rammes av dårlig vær, enten det er fatalt eller problematisk. Men jeg har sansen for den kollektive irritasjonen, frustrasjonen og indignasjonen.

Siden vi har klart å beseire enhver art, ethvert kontinent og etter hvert alle mysterier, står vi fortsatt på bar bakke når det kommer til været. Vi klarer ikke å kontrollere det, styre det eller bruke det slik vi vil. Været ligger utenfor vår kontroll, selv i ”verdens rikeste land”. Og dette føles som er fryktelig fornærmelse. Det kan virke som om været ikke tar hensyn i det hele tatt, og uten blygsel ignoreres alle våre vedtak og gode intensjoner.

I ”verdens rikeste land” er vi for så vidt vant til og hanskes med vær. Vi kan mye om vindstyrker, bølgehøyder, snømengder, rasfare, regnskyll og andre skumle værgreier. Det eneste som ”tar oss på sengen” er vinteren. Vinteren kommer som regel når vi aller minst venter det, med tre centimeter snø i slutten av oktober, hvert eneste år. Og dette fører til enorme problemer for oss. Resten av året tar vi på strak arm, med sammenbitte tenner og krum nakke. Vi har tross alt lært oss å dimensjonere. Både vegger og tak, drenering og avløp er laget for å kunne holde unna været. Til og med klær har vi, slik at vi kan gå ut og ta bilder av det dårlige været. Og om det skulle røyne på har vi både offentlige og organiserte helter som kommer og henter oss, samme hvor vi er.

Derfor kan vi smile litt overbærende når alle ”de andre” rammes av været. Når det blir stiv kuling i en amerikansk storby, eller brøytekanter i Kristiansand, vet vi at dette ikke ville affisert oss, erfarne og vante som vi er med den slags. Vi ler av Hollywood-filmer der de ikke vet forskjell på lyden av gange i kram snø og kald snø, og den manglende frostrøyken når helten peser rundt i minus tretti. 

Selv om vi kan alt dette blir vi lurt av været. Riksdekkende media, for eksempel, stikker hodet ut av vinduet for å lage en beskrivelse av været i hele landet. Alle utendørsarrangementer er planlagt på godværsdager, uten evne til å forestille seg at været kan endre seg. Påsketurister tror alltid at sol betyr sommer og at snø betyr pudder og kos. Sydenturister tror ”all inclusive” betyr at arrangøren garanterer godt, varmt vær. Søringer tror vinden river malingen av husene i nord, og nordlendinger har ingen forståelse for søringers prat om ”effektive kuldegrader”. 

Men vi er like sure, når været ikke står oss bi. Vi tåler skikkelig ruskevær, av alle typer. Vi har som regel det verste været i manns minne, flere ganger i året. Siden manns minne er omtrent tre uker, så stemmer dette forbausende godt. Og tre uker med samme vær vil ingen ha. Samme hvor bra det er. 

(Publisert i Nationen, 4. april 2013)