Spørsmålet setter meg ut et øyeblikk. Jeg har akkurat kommet inn, og kona står foran meg med et forventningsfullt uttrykk i fjeset. Jeg ser meg, litt usikkert, rundt i rommet, og vet ikke helt hva jeg skal svare. Så ser jeg den: På stuebordet er det noe som jeg ikke har lagt merke til før.
- Jo, den er veldig fin sier jeg. Ansiktet hennes slapper av, og jeg kan se at svaret var det hun ønsket. Jeg blir veldig fornøyd med meg selv, og fortsetter:
- Men den trenger kanskje litt vann?
Ansiktet hennes endrer seg igjen, og ikke i positiv forstand. Jeg får et fryktelig behov for å rette opp skaden, og legger til at joda-den-er-veldig-fin-og-sånt-men-bladene-henger-kanskje-litt-og-det-blir-kanskje-litt-bedre-med-litt-vann-og-i-det-hele-tatt-føler-jeg-at-noe-er-veldig-veldig-feil-med-alt-jeg-sier-akkurat-nå…

- Du vet ikke hva en tunika er, du? Spør hun bestemt.
- Klart jeg vet det. Men jeg er ikke helt sikker på hvordan den ser ut, svarer jeg nervøst. Det er så vanskelig å skille den ene blomsten fra den andre.
Hun vet om min manglende evne til å skille ulike planter fra hverandre. Jeg kan kjenne igjen roser og løvetann. Resten er bare «blomster». Så hun vil nok tilgi at jeg egentlig ikke vet hvordan en tunika ser ut, tenker jeg. Jeg synes det ser ut som hun ler, men hun himler med øynene.
Det er ikke før et par år senere, når min eldste datter er rundt to år gammel, at denne delen av vokabularet mitt faller på plass. Da går det plutselig opp for meg at jeg har veldig mye å lære når det gjelder kvinneklær. Det går dessuten opp for meg at jeg har klart meg bra i nesten førti år uten elementære kunnskaper om klær. Og det føles faktisk litt betryggende.
Nå har jeg skjønt at en tunika er en bluse som ønsker å bli en kjole. Jeg vet også at en bolero er mer enn en dans, at pumps ikke er skulderputer og at et anheng ikke er en knagg. Og jeg er sikker på at jeg har masse snadder i vente. Jeg har tre døtre, og det hender seg at jeg legger sammen klær som jeg ikke vet hva er, eller hvordan de brukes. Jeg bretter de fint, og legger dem i hylla til en av dem. Hvem som helst av dem egentlig, og håper at de kan foreta riktig fordeling på egen hånd. Og det gjør de, men ikke uten å bemerke pappaens utilstrekkelighet.
- Åååååhhhh, nå har sikkert pappa lagt feil igjen, brøles det fra loftet innimellom. Jeg smiler litt for meg selv, og tenker at det tar nok ikke lang tid før de overtar akkurat denne delen av jobben. Jeg burde kanskje tatt rev i seilene, og lært meg det jeg trenger å vite om temaet. Det hadde nok ført til enklere logistikk, og bedre flyt i klesskapet. Men jeg kan ikke. Eller, jeg vil ikke. Det har tatt meg førti år å forstå at jeg ikke kan, og det vil sikkert ta meg førti år å lære det.
Da blir det lettere for sønnen i familien. Å vokse opp med tre søstre, har nok sine klare fordeler. Han kommer til å kunne navnet på klær han aldri skal bruke, på tusjer og stifter til ansiktsbruk og på ulike typer sko. Og når nok blir nok, skal han få krype inn i min enkle verden. Der sorteres klær i få kategorier som underklær, genser, bukse og ytterklær. Skoene er enten finsko, joggesko eller vintersko, og kvinner ses på som vanskelige å forstå eller umulige å forstå. Det er noe forenklet, men det holder lenge. Helt til den dagen en jente står foran ham, og lurer på hva han synes om den nye tunikaen.
(Publisert i Nationen, 17. desember 2014)