Det bratte året

Vi har tatt fatt på et nytt år, og så langt ser det ikke så verst ut. Det er viktig å ta vare på de gode dagene og alt det der. For når sant skal sies, og det skal det innimellom, så klarte ikke 2016 å innfri. For mange av oss ble dette et år i motbakke, uten at det gikk oppover på noen måte. Jeg tillater meg derfor å komme med en svært subjektiv oppsummering av det gamle året, for å legge det skikkelig bak meg:

Januar
Elendigheten i 2016 starter allerede før nyttårsrakettene går til værs. Vi får beskjed om at Sylvi Listhaug har blitt så upopulær hos landets matprodusenter, at hun forfremmes til integreringsminister. Innvandringspolitikken trenger en sjelløs leder med et hjerte av stein, og hun er tydeligvis rett mann for jobben. Hun gjør etter hvert en fabelaktig jobb med å få folk til å forstå at integrering og innvandring ikke handler om flyktninger og lokalsamfunn; det handler om hvordan det er å være Sylvi Listhaug.

I tillegg kommer Per Sandberg inn i regjeringen og kystnorge skjelver. Siden har han kalt en journalist for «drittsekk» og mener forskere er tullinger. Ellers har han reist rundt omkring i det store utlandet og spist norsk laks, for å øke salget litt. Mye det samme som før altså.

Middelaldrende menn med alle slags legninger gråter en skvett da David Bowie gir ut sin siste plate, og dør med det samme. Verden står stille et øyeblikk, og Bowie blir selvfølgelig mer populær enn noen gang, og er det vel fortsatt.

Februar
NSB varsler rekordoverskudd på 2,8 milliarder. Alt går på skinner og regjeringen synes det er for godt til å være bra. De bestemmer seg for å stikke kjepper i toghjulene, ved å dele opp selskapet og selge ut de delene som går med mest overskudd.

April
Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag blir til Trøndelag. Hele Sør-Trøndelag er enige i tillegg til 23 nord-trøndere. Disse 23 sitter alle i fylkestinget, og da blir det sånn.

AC/DC bytter vokalist. En illsint, syk og hes gamling med alkoholproblemer byttes ut med Axl Rose; en illsint, hes og syk gamling med stoffproblemer. Det låter ikke så verst, men føles helt forferdelig. Middelaldrende menn får et nytt slag i trynet.

Mai
Posten slutter å gå på lørdager. Nå går de hverken med overskudd eller med posten. Men avisutdelingen skal ikke rammes, siden dette blir overtatt av åtte kvikkaser fra Ålesund.

Juni
Det stemmes i mange norske kommuner, og de aller fleste sier NEI. Altså nei til å slå seg sammen med andre kommuner. Dette gjør folk til tross for at kommunen har blitt for liten for Jan Tore Sanners hode. Sanner mener at det er viktig AT folk får si det de mener, men ikke så viktig HVA de mener, siden de fleste ikke skjønner sitt eget beste. Det gjør derimot Jan Tore Sanner og i alle fall varaordføreren i Steigen, som ignorerer folkeviljen og fortsetter som om ingen ting har skjedd.

August
Landslaget i fotball spiller mange kamper. De vinner over San Marino, Trinidad og oldboyslaget til Kleiva. Per Mathias Høgmo synes forberedelsene har vært svært gode, og ser en god utvikling med god stemning i gruppa og lovende utvikling. Det blir etter hvert ryddet opp i disse hallusinasjonene.

Oktober
Bodø/Glimt rykker ned til Obos-ligaen. Etter grundige analyser og evalueringer kommer man fram til at årsaken til nedrykket er at de har tapt for mange kamper. Og vunnet for få. Dermed har man løsningen klar foran neste år.

November
Donald Trump vinner presidentvalget, og USA viser verden at de kan tilgi både idioti, overgrep, uforskammethet og mangel på folkeskikk. De kan imidlertid ikke tilgi at du er dyktig og kvinne. En hel verden, og amerikanere flest får sjokk og angst, med god grunn.

Leonard Cohen tar en Bowie. Gir ut ny plate og dør. Hardt prøvede middelaldermenn tåler ikke så mye mer nå.

Desember
Prinsesse Leia fra StarWars-filmene dør, og sender norske halvgamle gutter ut i ny nostalgisorg. Det er bare så vidt vi får med oss at George Michael også legger mikrofonen på hylla.

Endelig 2017
Og endelig er vi ferdige med 2016. Nå kan vi brette opp ermene og bite tennene sammen, mens vi tar for oss av nye skjær i sjøen og navigerer oss videre på et humpete, men sikkert bedre 2017.

Godt nyttår!

Dørskilt for landet

Vi er rammet av to samtidige katastrofer. Den ene skyldes levekårsundersøkelser og gammelt selvskryt, og kan sikkert kalles en lykkekatastrofe. Det ulykkelige med denne er at den trekker til seg den andre katastrofen, altså en jevn strøm av flyktninger, hvor de aller fleste flykter fra noe, og sikkert også noen som flykter til noe.

Regjeringen har derfor, på vegne av oss, bestemt seg for å avbryte den første katastrofen. Vi skal snakke ned landet vårt. Vi skal fortelle at det slett ikke er så kult her i landet, at vi har litt av hvert å stri med, og at all denne velferden som alle snakker om ikke er så bra likevel. Regjeringspartiene skal med andre ord, drive valgkamp igjen.

Derfor har jeg tillatt meg å hjelpe til litt, slik at verden der ute skjønner hvilket helvete det er her hjemme. Det vil nok få de fleste flyktninger til å tenke seg grundig om. Og så deler jeg det her, før det trykkes på flygeblader og grensestolper:

Kjære flyktning. Du skal ikke tro at det er bare å komme hit. Du skal ikke tro at alt blir fryd og gammen, bare du kommer innenfor døra vår. Du skal helst ikke tro at det blir noe bedre. I hvert fall ikke så veldig. For nå må du tåle det, nå skal du få se hva vi sliter med her inne:

• Vi har verdens høyeste skattetrykk, verdens høyeste bensinpris og verdens dyreste sprit og øl.  Vi har en mørkeblå regjering, iskalde vintre og regnfulle somre. Det blåser alltid motvind og det er svart hav. Vi er riktignok verdens rikeste land, men vi sliter med kommunal armod og handlingslammelse.
   
• Langs de få farbare veiene vi har, finner vi bomveger, fartsgrenser, holkeføre, saltløsning og polakker på sommerdekk. Vi har syklister i kjørebanen, elg i veikanten og lokalsykehuset er uten akuttberedskap. Og piggfrie vinterdekk. For miljøets skyld. Dessuten må vi dele vegen med bobiler, campingvogner, rånere og folk på vei til Syden.
   
• Vi har respektløse barn og unge, uten moral, med skolemelk og skolefrukt i skoler med dårlige lærere. Vi har heldøgns barnehage, døgnkirurgi, dagplasser og ventetid hos fastlegen. Det koster to hundre kroner å spasere gjennom baksetet på en drosje. Både sykehjem, fengsler og piloter er fulle, vi har kvinnelige sjefer, kvinnelige fotballspillere og homoseksuelle prester.
   
• Det eneste vi har å kose oss med, er lutefisk, ferdigpizza, helgefyll og tran. Som vi ikke liker men later som vi tar. Vi skuler på hverandre, mens vi skremmes av andre. Som tyver, sykdommer og Dagbladet og VG. Vi gjør så godt vi kan, for å unngå dårlig selskap; alkoholikere, alenemødre, tiggere og ADHD.
   
• Vi må lære nynorsk og blokkfløyte og lytte til norsk rap. Vi må dele med andre, vi må være snille og vi får ikke lov til å skyte noen. Vi får si det vi vil, men det får også Per Sandberg og dessuten må vi betale lisens, for å få fredagskveld og TV’en til å gå sakte.
   
• Når vi skal handle må det gjøres på en helt vanlig hverdag, og i ferskvaredisken finnes salt og is og fint lite annet. Det er skrutopp på melka, du må pakke inn selv, og betale det hvite ut av øya. Hvis du har. Så drar vi hjem, forbi gjengrodde skoger, nedlagte småbruk og den vakreste natur vi kjenner. Til enebolig, nabolag, garasjer og eiendomsskatt.

Så kjære flyktning, tar du sjansen på dette? Tåler du dette? For det er dette vi har, det er sånt vi sliter med. Hver eneste dag, nesten. Det eneste vi mangler er krig. Sånn ordentlig krig. Der søsken blir skutt og barna dør i bombeangrep. Der besteforeldre gråter, og byer brenner. Det har vi ikke.
Så om du er villig til å forlate det du har, og dele på våre problemer – ja, da skal du bare komme.

Men tørk av føttene først, er du snill.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. november 2015)  

Bare ni år…

Jeg beklager eventuelle feil i denne teksten. Jeg beklager min forenklede retorikk, og min tilforlatelige innfallsvinkel. Den skyldes nok, i all hovedsak, manglende skolegang. Jeg er blant dem som måtte klare meg med ni års grunnskole. Ikke forvent all verden av sånne.

Av disse ni årene var det mange som ikke var fullstendige også. I første klasse gikk jeg på skole bare annenhver dag. Tre dager i uka, tror jeg det var. Senere fikk vi bare én fridag i uka, for deretter å skrumpe inn til ingenting. Så det er ikke rart jeg husker mye fritid. Vi var ferdige på skolen klokka to hver dag, og etter dette hadde vi stort sett fri. Jeg gjorde lekser innimellom, og ved store anledninger forberedte jeg meg til prøver. I ungdomskolen, vel å merke.

Men ellers hadde vi fri. Og da spilte vi fotball, helt til mørket gjorde det umulig å se ballen. Det ble noen slitsomme sommerhalvår.

Men det er selvfølgelig ikke bare den manglende mengden grunnskole som har gjort meg til den jeg er. Det skal også nevnes at de aller fleste av våre lærere, hadde bare tre års lærerutdanning. Bare TRE år! Hvor god kan man bli med bare tre års lærerutdanning, liksom? Jeg blir nesten litt lei meg, når jeg tenker på hva jeg kunne lært, hvis læreren min i tredje klasse hadde gjort en liten ekstra innsats, og tatt hovedfag i norsk. Eller i o-fag. Jeg husker ham som en flink norsklærer. Han satte R’er og V’er på riktig sted, og fikk meg til å sette skråstreken i Ø’ene riktig vei. I tillegg hadde vi mange diktater, som gjorde at jeg lærte å skrive «professor» med enkel f og dobbel s. Men hva om han hadde hatt hovedfag? Eller i det minste mellomfag? Gjerne med fordypning i middelalderlitteratur? Hva kunne jeg ikke lært da?

Det verste var likevel valgfagene. På ungdomskolen hadde vi bortimot en hel dag med valgfag i uka. Og denne dagen brukte mange av oss til fint lite. Vi høvlet og snekret og lagde barskap, nattbord og kniver. Noen lærte seg å skrive på maskin, og noen lærte seg å jobbe i en bedrift. Dette tok naturligvis fokuset bort fra de virkelige fagene, og gjorde oss både avslappet og lykkelige. Heldigvis har dette blitt borte nå, slik at elevene har blitt mer effektive og prestasjonsorienterte.

Så det er i grunnen ikke rart at ting har blitt som de har blitt. Vi som gikk på skole i sytti- og åttiåra har ikke drevet det til noe særlig etterpå… Vi har gått for mange år på videregående, studert både det ene og det andre, vinglet i valgene, fått studielån, byttet jobber, bosted og ektefeller. Og så har vi fått makt og meninger. Selv om vi har blitt blant verdens mest produktive voksne, de mest omstillingsdyktige arbeidstakerne og de best utdannede og lojale ekspertene, har vi blitt de mest misfornøyde av alle.

Som en anorektisk ungjente står vår generasjon og ser inn i speilet, og det eneste vi ser er problemer.

Det er ikke annet å vente. Når slike som meg, altså uten full barnehage, med bare niårig grunnskole – med sparsomt utdannede lærere, skal bestemme over neste generasjon... Ja, da må det komme mye rart. Vi vet ikke helt hva problemet er, men vi reparerer som bare faen, og håper det går greit. Denne gangen også. Vi fjerner lek og tøys og annet uproduktivt fjas fra skolen. Vi krever mer av våre barn enn vi noen gang ble avkrevd selv, og vi trygler lærerne om å bli enda mer utdannet, fordi vi tror det gjør dem flinkere. Vi har bare ni års grunnskole, inkludert valgfag. Så det er ikke rart vi ikke skjønner bedre.

Sånt gjør man bare ikke

BarOslo er et passe populært skjenkested. Som navnet tyder ligger det i Oslo, eller det kan i alle fall gjøre det. Tre dager i uka, hver helg og onsdager dannes det en passe lang, men gemyttlig kø utenfor døra, men alle slipper inn innen rimelig tid. Det koster ikke all verden å komme inn, og ølet har overkommelig pris. På fredager hender det at det spilles levende musikk der. Da er det gjerne et lokalt band som ingen har hørt om, men som spiller helt greie coverlåter, i tillegg til de to låtene de har laget selv. BarOslo er et trivelig sted, med noen stamkunder og en hyggelig dørvakt. BarOslo har en jevn stab med svensker som gjør sitt beste for at folk skal trives. Jentene serverer, tapper øl og vasker bord, mens Patrik håndterer smilende køen utenfor.

Etter hvert tyder ting på at BarOslo blir mer og mer populært. Køen utenfor blir lang og tung, og Patrik har et svare strev med å holde folk fornøyde. Innenfor løper jentene skoene av seg for å rekke alle de tørste og slitne kundene, som maser og forventer et større utvalg enn BarOslo noen gang har hatt. Det blir dårlig plass og dårlig stemning, og levende musikk er ikke lenger nødvendig for å trekke folk. Stamkundene blir det færre av, eller de blir usynlige blant alle andre. Mye tyder på at absolutt ALLE vil til nettopp dette skjenkestedet. Patrik får flere med seg på vaktholdet, jentene blir flere, det hyres inn DJ fra Reykjavik, halvliteren blir mindre og glassene enklere. BarOslo må bygge ut, men det er fortsatt ikke plass til alle.

Siden støy, trengsel, svette og kjefting ikke har negativ virkning på tilstrømmingen av folk, ender det med at BarOslo setter opp prisene. Høy inngangspris, kombinert med astronomisk pris på øl. Prisen overgår alt man har sett tidligere, og folk begynner å protestere.

Man kunne jo tro at noen av kundene ville finne seg andre utesteder, billigere og triveligere. Men nei. De går til politikerne og krever mer rettferdig ølpris. Ingen vil betale 150 kroner for fire desiliter øl lenger, og det blir et politisk ansvar å sørge for økonomiske modeller som kan holde prisene nede. For å finne et annet sted å nyte sin øl, det er selvfølgelig alt for mye forlangt.

Og politikerne blir glade for å bistå. Endelig en sak som kan få de unge til å stemme på dem. Politikerne foreslår makspris på øl, storstilt utbygging av BarOslo, med flere barer, toaletter og utganger. Politikerne foreslår å lage ulike avdelinger, slik at de imøtekommer kundenes ulike behov for uteliv. Politikerne krangler litt om hvem som har de beste løsningene, hvem som var først ute og hvor fort dette kan fikses.

Men ingen tør å nevne at det går an å gå til et annet utested. Det finnes jo fortsatt andre steder med det samme tilbudet, det samme ølet og hyggelig og dyktig betjening. De har fortsatt åpent, og god plass. Der slipper man å stå i kø, albue seg fram til disken, rope for å bli hørt og sloss for å bli sett. Og det er mye billigere.

Men ingen nevner at det går an å gå dit.

Det blir som å be folk om å finne seg billigere leiligheter, studere andre steder i landet, løfte blikket og se seg litt rundt. Og sånt gjør man bare ikke.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 28. oktober 2014)

Vi fortjente så mye mer

Jeg hadde benket meg foran tv-apparatet, og sett frem til en heidundrende valgsending. Allerede da ungene var i seng, begynte det å krible litt, og jeg gledet meg til klokka 21.00.00, da den første prognosen, basert på forhåndsstemmene skulle komme. Til og med NRK gledet seg. De forhåndsannonserte tidspunktet uten stans i nærmere førti minutter, og de siste ti sekundene var det nedtelling. Jeg satt ytterst på stolen og ventet. Og så kom det. Akkurat som forventet.

Det kom innslag fra alle valgvaker, omtrent samtidig, der de intervjuet nestledere og konstituerte talsmenn for partiene. Og kort oppsummert var reaksjonen et avventende gjesp.

Gjesping på Løvebakken

Hva var dette? Jeg hadde forventet at helvete skulle bryte løs, at noen skulle si at dette var trist, at dette var en tragedie for nasjonen og at verden slik vi kjenner den var over. Jeg hadde ventet at noen ville sukke lettet ut og si at Nå! Nå var nasjonen reddet. Nå kunne vi løfte blikket og bli med på en suksessrik reise inn i framtiden. Men hva fikk vi? «Dette var hyggelige prognoser» eller «jaja, det ser sannelig ut til at det blir som forventet».

Jeg ble lovet kaos!

I to måneder har jeg blitt tutet ørene fulle av elendighetsbeskrivelser. Jeg har fått vite at det skulle bli helt fryktelig, forferdelig, uholdbart, elendig. Kaos! Det er det eneste alle partiene har vært enige om. Kaos! Rødgrønt har lovet meg dette, dersom blågrønt eller blåblått vinner. Blåaktig har lovet meg dette dersom rødgrønt vinner. Så jeg mente det var en sikker vinner. Kaos! Og så får jeg bare smil, tapperhet og skuldertrekk i valgsendingene.
Folk oppfører seg som om landet fortsatt vil bestå. Selv etter valget.

Den eneste som viste et snev av tapt selvkontroll var faktisk Siv Jensen. Etter å ha gått tilbake mest av alle og mistet tolv mandater, jublet hun over det fantastiske valget de hadde gjort. Som en gammel dame som har blitt hjulpet over veien, jubler hun som om hun har vunnet et maratonløp. Og sånn føles det sikkert også. For nå får hun være med. Og den gleden overgås bare av at Jens må søke avskjed for sin regjering.

Men ikke en gang Siv klarer å gire opp de andre. Kvelden og natten fylles av høflige gratulasjoner, skulderklapp og seierstaler. Fra alle. Alle har vunnet valget, og jeg gjesper i stolen.

Det eneste som skapte litt spenning i løpet av kvelden var hvorvidt SV skulle få 3,999% eller 4,001%, uten at det ville få noe særlig å si. Dessuten var det litt spennende å finne ut om NRK klarte å finne personen fra MDG som hadde lurt seg inn i Stortinget. Det klarte de ikke, men de fant en annen fyr som også sa han hadde vunnet valget.

Til slutt, når valgpilsen har blitt doven og varm, og Jens og Erna drar hjem for å treffe flere journalister, da tusler jeg skuffet i seng.

Vi hadde fortjent så mye mer. Vi som hadde sett frem til dramatikken, bortforklaringene, samling i bånn og takk for sist. Vi fikk bare tja og ha, lykke til og behersket avmålthet. Vi fikk ikke noe av det som vi var lovet. Politikerne tror ikke på det de selv har sagt. De tror ikke på kaos. Eller så tar de alt for lett på det. Og jeg vet ikke hva som er verst.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 12. september 2013.)