Idrett og dop

Jeg er sterk tilhenger av idrett. Jeg synes det er morsomt å se på når barn, og voksne, prøver å bli skikkelig flinke til noe, og konkurrerer med andre som prøver å bli skikkelig flinke i det samme. Jeg velger side, og heier på mitt lag, min utøver eller min deltaker. Hvem jeg heier på avgjøres ofte av hvilken relasjon jeg har til vedkommende. Det kan være en i familien, en jeg kjenner, en som har gitt ett positivt inntrykk gjennom media, eller bare en som kommer fra samme land eller landsdel som meg.

Jeg skal ikke påberope meg å vite mye om idrett generelt. Jeg er ingen ekspert, og har knapt nok vært en dyktig utøver i noe som helst. Likevel slår det meg, at mange av de mest populære idretter sannsynligvis har en opprinnelse i hverdagslige gjøremål. 

Jeg tror all form for løping, med og uten staver og ski, kommer fra behovet for å forflytte seg langt eller fort. All form for hopping og kasting kommer fra behovet for å flykte eller drepe, og all form for akrobatikk kommer fra behovet for å imponere det motsatte kjønn, altså kvinnene.

Men så har man noen idretter, som åpenbart kommer fra andre, litt mindre dagligdagse hendelser. Jeg tenker blant annet på idretter der poenget er å skade et annet menneske, slik som boksing, karate og ishockey. Eller idretter hvor man skal skade seg selv, men helst ikke dø, slik som fallskjermhopping, stup og bedriftsfotball.  Noen øvelser må rett og slett ha kommet opp som en reaksjon på kjedsomhet. Det er altså moderne idretter, siden man kjedet seg mindre før i tiden. Før i tiden var man alt for opptatt med å forflytte seg, flykte eller drepe noe, til å kunne finne på rare idretter.

Og de som kjedet seg, og ikke orket å lage nye idretter, samlet seg heller på et egnet sted for å drikke seg fulle. Uten at dette hjalp noe særlig. For når man hadde drukket lenge og vel, og passert et hvert snev av godt humør, seksualdrift og god moral, stod man igjen med en ting: Konkurranseinstinktet. Blottlagt for fornuft og HMS-tanker laget man altså nye idretter, egnet for tilstanden man befant seg i.

Noen idretter er tydeligvis oppfunnet under kraftig påvirkning av øl og peanøtter. Det satt nok langt inne for det etablerte idrettsveldet å anerkjenne disse idrettene, men lysten på å kontrollere og regulere aktiviteten, gjør at de blir tatt inn i varmen. For en stund siden leste jeg at verdensmesteren i strandbryting ble fratatt sin tittel, på grunn av doping. Og det er litt rart, for når voksne menn barker sammen til slagsmål på stranda, så er jo det som regel nettopp på grunn av doping, eller rus. Hadde det ikke vært for seine kvelder på puben, og en plutselig mangel på noe å prate om, ville vi vel ikke hatt darts heller? For ikke å snakke om pardans, bowling, quiz og håndbak. Alt sammen et resultat av at folk stimler sammen rundt en tappekran, blir fulle og glade for så å se seg om etter noe å gjøre. 

I min ungdomstid var jeg delaktig i, eller undrende tilskuer til mange nye idretter. Alle ble oppfunnet i desperat kjedsomhet, men de var fullstendig uten utviklingspotensial. De ville vært veldig ulovlige eller rett og slett farlige. Litt som utfor og skihopping altså. Men hvis de hadde fått utvikle seg, ville de fått navn som bilpansertubing, sjåførbytting, treskosliding, spontanhaiking, kantskrens og sandbrett. Men vi drev selvfølgelig også med strandbryting, svømming, stuping, (des)orientering, kappgang, trial og mange andre morsomme ting. Men vi visste ikke at det var idrett. Og når vi skjønte det, var toget gått, og vi hadde vokst fra ugjerningene.

 (Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 25. mars 2015)  

Naiv. Uredd.

Jeg er blant de som passerer avisstativet i butikken, mens jeg leser overskriftene. Det er sjelden jeg plukker med meg et eksemplar, med unntak av den tynne lokalavisen. Men likevel får jeg dekket mitt behov for nyheter, artikler og underholdning ved hjelp av tv, radio og internett. Når lokalavisen og den rosa lørdagsavisen også skal leses har jeg rett og slett ikke mer tid til å lese aviser.

Men jeg sitter altså med en gnagende følelse av at jeg burde lest tabloidene også. Jeg er nemlig ikke redd nok! Av de overskriftene jeg har lest, har jeg skjønt at jeg burde være redd. 

I følge riksdekkende media har jeg, bare det siste halvåret, sannsynligvis hatt hjerneslag, blitt avhengig av alkohol, blitt ranet, blitt rundlurt av både stat og næringsliv, blitt overvåket, feilbehandlet, neglisjert og tråkket på. Som nasjon har vi blitt invadert av både mordersnegler, romfolk og fulle svensker. I tillegg sliter vi kolossalt med å betjene husleia siden polakkene sender barnetrygden hjem der ungene velter seg i luksus.

Men jeg, som det naive, godtroende fjols jeg er, er ganske fornøyd.

Jeg rusler rundt i min enfoldighet og parkerer bilen ulåst, med nøklene i. Og når jeg kommer tilbake, finner jeg den akkurat som jeg forlot den. Jeg snakker med fremmede når de snakker til meg, uten å bli slått ned og banket opp. Jeg våkner om morgenen og tror jeg har sovet, men har sannsynligvis hatt hjerneslag. Jeg tar en pils, fordi jeg vil, og forstår ikke at det er fordi jeg MÅ. Jeg ser at veier bygges og brøytes, at sykepleiere går på jobb, og tenker at der blir skattepengene mine brukt. Jeg hører at noen av de som snekrer på nabohuset snakker polsk, og er glad for at naboen slapp å vente til neste år med å få skiftet østveggen. I tillegg betaler jeg lykkelig på huslånet i trygg forvissning om at en kompis i Oslo betaler dobbelt så mye, for under halvparten så stort, og har samme lønn som meg.

Så kanskje jeg burde kjøpt disse avisene, i stativet, slik at jeg kunne fordype meg i frykten? Da kunne jeg sett døden i hvitøyet rundt hvert hjørne, og vært litt mer på vakt. For det er sikkert mye å passe seg for, som jeg ikke vet om. Jeg burde være glad for at media forteller meg om det. Om de store farlige dyrene, eller de små ufarlige som blir dødelige i flokk, at alt det grusomme som har skjedd, like gjerne kan skje igjen og at det som har skjedd noen, like gjerne kan skje meg. Hadde jeg bare skjønt dette, kunne jeg tatt ansvar og beskyttet meg mot alt.

Men det høres ikke særlig gøy ut. Å gå rundt armert, bevæpnet og forkledd som en festning, med en lege i lomma, og koffeinhøy årvåkenhet. Jeg vil heller bli overrasket, forbannet eller lei meg når det butter i mot.  Jeg tror ikke det er sunt å gå rundt som en spent buestreng, og ubevisst kikke seg over skuldra, og låse seg inne sammen med det man måtte ha av verdi. Jeg tror det rett og slett er litt farlig, jeg. Så jeg vil holde litt slapt i roret, naivt godtroende og fornøyd. Bare passe kritisk, skeptisk og litt irritert innimellom. Tabloidene kan fortsette å selge frykt, i mangel på agurker, men jeg kjøper det ikke. Det kommer sikkert til å ta livet av meg, for jeg vet at pessimistene alltid får rett. Til slutt.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)