Hyttebyggere

Vi var notoriske hyttebyggere da vi var små. Vi sprang rundt i skogen, med ball, sprettert og speiderkniv, og når vi fant noen trær som stod i passende forhold til hverandre, så tenkte vi på hytte. Å bygge hytte i skogen var noe vi alltid holdt på med. Delvis fordi vi aldri ble ferdige med hytta, men også fordi vi alltid fant en bedre plass, halvveis i prosjektet.

Men en sjelden gang lyktes vi. Hytta tok form, og sammen med den formet vi drømmer om hva den skulle brukes til. Vi dannet et fellesskap, basert på egne regler, møbler, verdifulle skatter og store hemmeligheter. Vi laget passord for å gå inn, ut og ved siden av hytta, og ikke minst laget vi regler for hvem som IKKE fikk være med. For eksempel jenter. Det var vel like greit å ekskludere disse, siden de likevel holdt seg langt unna. Og så skulle vi møtes til avtalt tid, og bare være der. Men mest av alt skulle vi bygge ut. Det skulle bli større, bedre og finere. Finere enn alle andres hytter.

Og når dette begynte å bli en realitet, kom nervøsiteten og frykten. Frykten for at livsverket skulle bli ødelagt. Vi var ikke så redde for stormer, flommer og skogbrann, siden vi ikke hadde tenkt så mye på sånt… Vi hadde dessuten brukt nitomms spiker, nylontau og kolossale mengder gul- og grønnstripet isolasjonsteip i byggingen. Så konstruksjonen ble regnet som bunnsolid. Men noen kunne finne hytta, enten helt tilfeldig eller ved at noen av oss sladret. Vi laget derfor flere feller og kamuflasje, og begynte å mistenke hverandre for å være mulige angivere. Vi visste nemlig at vi hadde det bedre enn alle andre, og dette måtte vi holde kjeft om. Dermed basta.

Etter en stund trengte vi flere folk. Flere til å bygge, skaffe verdifulle skatter og til å forsvare hemmeligheten. Og til slutt var det så mange om å holde på hemmeligheten, at den ble uinteressant, og de fleste hadde allerede funnet seg nye prosjekter, sammen eller på hver sin kant.

Tre uker med planlegging og hemmelig samarbeid, ble til tomme skall, som i beste fall kunne inspirere yngre barn, dersom de snublet over samme sted noen år etterpå. Slik ble hyttene forlatt og gitt tilbake til skogen, og ble stående som et minne om tre ukers hardt og dedikert barnearbeid.

Selv vokste vi opp, og vi vokste med oppgavene. Hemmelighetene ble færre, men viktigere å holde på, og samlingsplassene ble etter hvert mer urbane.

Men hyttebyggerdriften ligger der fortsatt. Vi bygger hytter, platter, terrasser og hus… og det viktigste er ikke å bli helt ferdig. Det viktigste er at det kan bli bedre, større og finere. Og skulle man slumpe til å bli ferdig med et prosjekt, må man iverksette et nytt, så snart som mulig.

Med en viss bekymring, har jeg fått inntrykk av at hyttebyggingen i skogen ser ut til å ha avtatt veldig. Nå er det riktig nok sjelden jeg er i skogen og sjekker ståa, men jeg har hatt en klar fornemmelse av at mine barn ikke bygger noe som helst i skogen. Ikke andre steder heller, for den saks skyld. Og det synes jeg de skulle ha gjort. Jeg tror at barn har godt av å skape noe. Om ikke annet, som en motvekt til alt det de klarer å ødelegge ellers.

Men så viser det seg selvfølgelig at jeg har tatt feil. Min sønn har, i all hemmelighet, bygd en kolossal hytte. Sammen med venner har han laget en hytte med flere rom, hager og et solid forsvarsverk rundt. Det hele er gjort med ulikt verktøy som han har funnet, vunnet eller lånt, og hytta er selvfølgelig plassert på den beste plassen i verden: På internett!

På internett ligger hytta, alltid tilgjengelig for ham og vennene, men umulig å finne for eventuelle fiender og sånne som meg. Og hele formålet med prosjektet er å bygge ut, bygge finere og hindre forfall. Og slik lærer også den kommende generasjon å skape noe, samarbeide og prosjektere. Ikke med hammer og vater, men med padder og ruter. Så får de heller ringe til noen dersom de har en spiker som skal slås inn et sted. 

Deling - på nettet og i livet

Svigerfar var en hardt arbeidende mann, og kunne virkelig kunsten å se ting i perspektiv. Derfor var han en lykkelig mann. Han samlet på «milepæler» som konfirmasjoner, bryllup, fødsler til barn og barnebarn og opplevelser av små og store øyeblikk sammen med alle han satte pris på. Og det var de aller fleste.

Men for å kunne nyte øyeblikkene og opplevelsene, måtte han dele dem med noen. Og ikke hvem som helst. Jeg var sammen med min svigerfar på en reise en gang for mange år siden. På denne reisen fikk vi sett unike ting, både triste og storslåtte, og han knipset bilder og skrev ned ting han opplevde. Selv om turen i seg selv var helt utmerket, merket jeg på ham at ikke alt var som det skulle være.

Det var ikke før en del senere at jeg oppdaget hvorfor. Når han satt hjemme i stua, sammen med kona, min svigermor, og fortalte andre om det han hadde opplevd. Han la ut om middagen på michelin-restauranten, om katedralen som lå tre hundre meter under bakken, om det flate landskapet, de hyggelige folkene, de rene fortauene og de hyggelige ungdommene. Han glødet, mens han fortalte. Og svigermor nikket. Da gikk det plutselig opp for meg, at det han fortalte hadde han opplevd enda en gang når han kom hjem. Når han kunne dele opplevelsene med sin kjære, kunne han ta de inn over seg. Og først da ble de til virkelige minner.

Og det er i grunn ganske elementært: Opplevelse blir sterkere når de deles.  Og der ligger vel mye av grunnen til at vi omfavner sosiale medier som Facebook, Instagram og andre.

Da min nest yngste datter debuterte på fotballbanen, sto jeg på sidelinjen. Jeg var stolt som en hane der jeg heiet fram jenta mi og hennes lag. I en sammensveiset klynge stormet de etter ballen og absolutt alle prøvde å sparke ballen samtidig, i en eller annen retning. Jeg tok fram telefonen og fikk knipset et helt greit bilde av henne, der hun smilte stolt til meg. Så delte jeg det: «Endelig er sesongen i gang», skrev jeg, og tilføyde «#stoltpappa #barnefotball».

Mens jeg skrev meldingen til Facebook hørte jeg andre ivrige foreldre som heiet på sine døtre, og laget. De ropte ivrig og engasjert, og plutselig klappet de. Jeg løftet blikket, og så min egen datter komme stormende fra motstanderens mål. Hun strålte, hun lo, hun løp uten å røre bakken, hun var en vinner og hun hadde scoret sitt aller første mål. Og nå løp hun rett mot meg, for å dele dette store øyeblikket med meg. Jeg satte meg på kne og tok i mot henne med åpne armer. Hun hoppet av glede, mens hun ropte «jeg scoret, jeg scoret, så du det?». Jeg svelget tungt og sa at hun var veldig flink, og hun løp tilbake til laget og stilte seg i klynge igjen.

Jeg skammet meg som en hund. Jeg holdt fortsatt telefonen i hånden, men lot være å trykke «Send». Datteren min hadde scoret sitt første mål, noensinne. Og jeg hadde ikke fått det med meg. Jeg kunne ikke dele opplevelsen med henne, fordi jeg var for opptatt med å dele mine tanker med resten av verden. Jeg lot telefonen gli ned i lomma, sukket over min egen idioti og konsentrerte meg om det viktigste i verden: Å dele små og store opplevelser sammen med de viktigste personene som finnes.

(Publisert i Nationen og "Folk flest"/Framtia 2015)