Dritt-Ivar

Ivar Aasen, din jævel, er du klar over hva du har gjort? Mye tyder på at du har føkka opp generasjoner med norsk lærelysten ungdom. Uten nynorsken ville vi hatt det så mye bedre. Det tenkte du nok ikke på da du kavet rundt i steinrøysa på jakt etter språkleg røynsle og nasjonal særheit.

For let’s face it: Nynorsk er vanskelig, rart og helt unyttig. I alle fall for sånne som er vokst opp utenfor nynorge, altså i hus med innlagt strøm, varmt vann og velfungerende wifi.
Så hvordan kan det ha seg at man bruker så mye tid på noe som man aldri har bruk for?
Hva er det med dette gammeldagse språket, som ingen prater, som gjør at elever skal bli plaget med dette i mange år?

Jeg vet ikke.

Det er jo ikke sånn, at man plutselig får bruk for nynorsk.

Og det tar tid fra andre ting. En time i uka i løpet av ungdomsskolen, som man kunne brukt til å lære andre ting.

Nei, la oss fjerne nynorsken fra skolen. Kanskje gjøre den frivillig, så kan alle de som liker nynorsk, velge dette selv. Og det blir nok mange.

Og med det samme vi er i gang, kan vi kanskje ta fatt på andre ting også.

Hvem har egentlig bruk for å kunne lage film? Unntatt de som skal lage film, og de lærer det sikkert uansett.

Hvem har egentlig bruk for geometri? Når kommer vi til å bruke geometri? Eller ligninger?

Og kassadama på Rimi er sikkert kjempelykkelig for at hun en gang lærte om jorderosjon, klimasoner og sur nedbør? Yeah right.

Og nordsjøarbeidere kan takke kunstlæreren sin for den nyttige kunnskapen om figurativ og nonfigurativ kunst, som anvendes ute på feltet.

Og hvordan skal man kunne røkte laks og kyr, uten kjennskap til sjangertrekk og et solid ordforråd i engelsk?

Nei, kanskje vi skulle fjerne alt dette som vi ikke får bruk for. All denne vanskelige, unyttige, ekle og irriterende kunnskapen som tres ned over hodet på ungdommen. Bruk heller tiden på nyttige ting i skolen. Ting som man virkelig kan få bruk for. For eksempel ting som man kan fra før, og som man ikke trenger å jobbe for.  Ting som ikke byr på motstand, krav om innsats og utvikling.

Vi kunne hatt en timeplan full av nyttige saker i stedet. Saker som ungdom er opptatt av, som de liker og behersker og som de tror de skal drive med resten av livet: «Musikk uten basslyd», «kontantkortøkonomi», pokemonjakt, gaming, chatting, chilling, snapping, blogging, clogging, sagging, ying og yang. Det hadde vel vært noe det

Da hadde man fått tilpasset den Norske Skole til virkeligheten, om ikke fremtiden. Men sånn er det vel i dag også: Tenk at man går ti år på skolen, uten å ha lært å fylle ut et skjema fra NAV.

Hyttebyggere

Vi var notoriske hyttebyggere da vi var små. Vi sprang rundt i skogen, med ball, sprettert og speiderkniv, og når vi fant noen trær som stod i passende forhold til hverandre, så tenkte vi på hytte. Å bygge hytte i skogen var noe vi alltid holdt på med. Delvis fordi vi aldri ble ferdige med hytta, men også fordi vi alltid fant en bedre plass, halvveis i prosjektet.

Men en sjelden gang lyktes vi. Hytta tok form, og sammen med den formet vi drømmer om hva den skulle brukes til. Vi dannet et fellesskap, basert på egne regler, møbler, verdifulle skatter og store hemmeligheter. Vi laget passord for å gå inn, ut og ved siden av hytta, og ikke minst laget vi regler for hvem som IKKE fikk være med. For eksempel jenter. Det var vel like greit å ekskludere disse, siden de likevel holdt seg langt unna. Og så skulle vi møtes til avtalt tid, og bare være der. Men mest av alt skulle vi bygge ut. Det skulle bli større, bedre og finere. Finere enn alle andres hytter.

Og når dette begynte å bli en realitet, kom nervøsiteten og frykten. Frykten for at livsverket skulle bli ødelagt. Vi var ikke så redde for stormer, flommer og skogbrann, siden vi ikke hadde tenkt så mye på sånt… Vi hadde dessuten brukt nitomms spiker, nylontau og kolossale mengder gul- og grønnstripet isolasjonsteip i byggingen. Så konstruksjonen ble regnet som bunnsolid. Men noen kunne finne hytta, enten helt tilfeldig eller ved at noen av oss sladret. Vi laget derfor flere feller og kamuflasje, og begynte å mistenke hverandre for å være mulige angivere. Vi visste nemlig at vi hadde det bedre enn alle andre, og dette måtte vi holde kjeft om. Dermed basta.

Etter en stund trengte vi flere folk. Flere til å bygge, skaffe verdifulle skatter og til å forsvare hemmeligheten. Og til slutt var det så mange om å holde på hemmeligheten, at den ble uinteressant, og de fleste hadde allerede funnet seg nye prosjekter, sammen eller på hver sin kant.

Tre uker med planlegging og hemmelig samarbeid, ble til tomme skall, som i beste fall kunne inspirere yngre barn, dersom de snublet over samme sted noen år etterpå. Slik ble hyttene forlatt og gitt tilbake til skogen, og ble stående som et minne om tre ukers hardt og dedikert barnearbeid.

Selv vokste vi opp, og vi vokste med oppgavene. Hemmelighetene ble færre, men viktigere å holde på, og samlingsplassene ble etter hvert mer urbane.

Men hyttebyggerdriften ligger der fortsatt. Vi bygger hytter, platter, terrasser og hus… og det viktigste er ikke å bli helt ferdig. Det viktigste er at det kan bli bedre, større og finere. Og skulle man slumpe til å bli ferdig med et prosjekt, må man iverksette et nytt, så snart som mulig.

Med en viss bekymring, har jeg fått inntrykk av at hyttebyggingen i skogen ser ut til å ha avtatt veldig. Nå er det riktig nok sjelden jeg er i skogen og sjekker ståa, men jeg har hatt en klar fornemmelse av at mine barn ikke bygger noe som helst i skogen. Ikke andre steder heller, for den saks skyld. Og det synes jeg de skulle ha gjort. Jeg tror at barn har godt av å skape noe. Om ikke annet, som en motvekt til alt det de klarer å ødelegge ellers.

Men så viser det seg selvfølgelig at jeg har tatt feil. Min sønn har, i all hemmelighet, bygd en kolossal hytte. Sammen med venner har han laget en hytte med flere rom, hager og et solid forsvarsverk rundt. Det hele er gjort med ulikt verktøy som han har funnet, vunnet eller lånt, og hytta er selvfølgelig plassert på den beste plassen i verden: På internett!

På internett ligger hytta, alltid tilgjengelig for ham og vennene, men umulig å finne for eventuelle fiender og sånne som meg. Og hele formålet med prosjektet er å bygge ut, bygge finere og hindre forfall. Og slik lærer også den kommende generasjon å skape noe, samarbeide og prosjektere. Ikke med hammer og vater, men med padder og ruter. Så får de heller ringe til noen dersom de har en spiker som skal slås inn et sted. 

Bare ni år…

Jeg beklager eventuelle feil i denne teksten. Jeg beklager min forenklede retorikk, og min tilforlatelige innfallsvinkel. Den skyldes nok, i all hovedsak, manglende skolegang. Jeg er blant dem som måtte klare meg med ni års grunnskole. Ikke forvent all verden av sånne.

Av disse ni årene var det mange som ikke var fullstendige også. I første klasse gikk jeg på skole bare annenhver dag. Tre dager i uka, tror jeg det var. Senere fikk vi bare én fridag i uka, for deretter å skrumpe inn til ingenting. Så det er ikke rart jeg husker mye fritid. Vi var ferdige på skolen klokka to hver dag, og etter dette hadde vi stort sett fri. Jeg gjorde lekser innimellom, og ved store anledninger forberedte jeg meg til prøver. I ungdomskolen, vel å merke.

Men ellers hadde vi fri. Og da spilte vi fotball, helt til mørket gjorde det umulig å se ballen. Det ble noen slitsomme sommerhalvår.

Men det er selvfølgelig ikke bare den manglende mengden grunnskole som har gjort meg til den jeg er. Det skal også nevnes at de aller fleste av våre lærere, hadde bare tre års lærerutdanning. Bare TRE år! Hvor god kan man bli med bare tre års lærerutdanning, liksom? Jeg blir nesten litt lei meg, når jeg tenker på hva jeg kunne lært, hvis læreren min i tredje klasse hadde gjort en liten ekstra innsats, og tatt hovedfag i norsk. Eller i o-fag. Jeg husker ham som en flink norsklærer. Han satte R’er og V’er på riktig sted, og fikk meg til å sette skråstreken i Ø’ene riktig vei. I tillegg hadde vi mange diktater, som gjorde at jeg lærte å skrive «professor» med enkel f og dobbel s. Men hva om han hadde hatt hovedfag? Eller i det minste mellomfag? Gjerne med fordypning i middelalderlitteratur? Hva kunne jeg ikke lært da?

Det verste var likevel valgfagene. På ungdomskolen hadde vi bortimot en hel dag med valgfag i uka. Og denne dagen brukte mange av oss til fint lite. Vi høvlet og snekret og lagde barskap, nattbord og kniver. Noen lærte seg å skrive på maskin, og noen lærte seg å jobbe i en bedrift. Dette tok naturligvis fokuset bort fra de virkelige fagene, og gjorde oss både avslappet og lykkelige. Heldigvis har dette blitt borte nå, slik at elevene har blitt mer effektive og prestasjonsorienterte.

Så det er i grunnen ikke rart at ting har blitt som de har blitt. Vi som gikk på skole i sytti- og åttiåra har ikke drevet det til noe særlig etterpå… Vi har gått for mange år på videregående, studert både det ene og det andre, vinglet i valgene, fått studielån, byttet jobber, bosted og ektefeller. Og så har vi fått makt og meninger. Selv om vi har blitt blant verdens mest produktive voksne, de mest omstillingsdyktige arbeidstakerne og de best utdannede og lojale ekspertene, har vi blitt de mest misfornøyde av alle.

Som en anorektisk ungjente står vår generasjon og ser inn i speilet, og det eneste vi ser er problemer.

Det er ikke annet å vente. Når slike som meg, altså uten full barnehage, med bare niårig grunnskole – med sparsomt utdannede lærere, skal bestemme over neste generasjon... Ja, da må det komme mye rart. Vi vet ikke helt hva problemet er, men vi reparerer som bare faen, og håper det går greit. Denne gangen også. Vi fjerner lek og tøys og annet uproduktivt fjas fra skolen. Vi krever mer av våre barn enn vi noen gang ble avkrevd selv, og vi trygler lærerne om å bli enda mer utdannet, fordi vi tror det gjør dem flinkere. Vi har bare ni års grunnskole, inkludert valgfag. Så det er ikke rart vi ikke skjønner bedre.

Dyr språkopplæring

Jeg er ikke så veldig lettlurt. Det er i alle fall det jeg lurer meg selv til å tro, sånn i det daglige. Og så prøver jeg å overbevise meg selv om at jeg må handle deretter. Men når to stykker rotter seg sammen og over tid overtaler meg til å tro at de har løsningen på mine problemer… Ja da kan jeg gå i fella. For noen år siden ble jeg utsatt for et slikt komplott. Den ene lurendreieren var en bruktbilselger, på alle måter. Den andre var meg selv. Begge var relativt desperate.

Jeg hadde et desperat behov for en bil som kunne romme mange personer, og den bagasjen disse har med seg. Han hadde et desperat behov for å bli kvitt en stor fransk plastbil. Vi møttes på halvveien, og da jeg kjørte sørover over Saltfjellet, tror jeg han lå og veltet seg i latter mens han skøyt champagnekorker rundt seg.

Bilen dekket de behovene jeg hadde, og i tillegg var den utstyrt med det ypperste av fransk teknologi fra begynnelsen av 2000-tallet. Den hadde elektriske vindusheiser, automatgir, kjørecomputer, fjernkontroll til stereoen (i fall man skulle sitte i baksetet å kjøre?), sentrallås, alarm, skinnseter, feilmeldingsvarsler, termometer, justerbare sidespeil, kruskontroll og koppholder. Alt opplevdes som luksus etter å ha kjørt en gammel Toyota Hiace i mange år. Og jeg må innrømme at jeg beundret franskmennene for at de turte å ta i bruk ny teknologi, så snart denne var tilgjengelig. Selv om jeg etter hvert inderlig ønsket at de hadde latt være. Eller i det minste ventet til teknologien var utprøvd. Dessuten hadde den nye bilen min instruksjonsbok. På nederlandsk selvfølgelig.

Dermed lå alt til rette for å lære nye språk. I løpet av min tid med bilen tilegnet jeg meg et solid forråd av fransk bannskap, og jeg ble rimelig stø på å lese nederlandsk. I tillegg fikk jeg hyppige møter med folk som snakket et annet språk jeg ikke skjønte. Bilmekanikersk.

For jeg må innrømme at min evne til å skru bil, er enda dårligere enn evnen til å kjøpe bil. Og da stiller man ikke godt rustet i konversasjon med bilmekanikere. Når de snakker om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser nikker jeg bare tilbake. Og smiler høflig. Jeg har nemlig ingen grunn til å anta at de spøker, selv om det er det jeg håper de gjør. I det daglige liv har jeg ikke hatt problemer med dette, siden jeg har hatt begrenset omgang med slike. Å pleie sosial omgang med en bilmekaniker i arbeidstiden, koster mer enn å tilbringe tid med tvilsomme damer med overdreven sminke. Selv om disse damene sikkert også kan snakke om slitte slarkeflenser, varmgang i midtlansetten og nedkjølte hyrekneiser, vil jeg ikke trekke ytterligere sammenligninger.


Men med min nygamle, grønne og franske bil fikk jeg etter hvert rikelig anledning til å omgås fagfolk i skitne klær. Altså bilmekanikere. Og etter hvert som jeg kom på fornavn med dem, ble samtalene mer og mer dystre. Når de skulle fortelle meg hva som var feil, trakk de meg til sides, og med alvorlig stemme og triste øyne kunne de fortelle meg at grensekardangen antakelig var så slitt at det kanskje ikke var lang tid igjen. Jeg hikstet tilbake og kjente hvordan lommeboka snørte seg sammen.
- Dere får gjøre det som er nødvendig, hvisket jeg tilbake.
Og det gjorde de.

Etter fem år var bilen endelig nedbetalt. Da var også det meste av den opprinnelige bilen byttet, reparert og forbannet med franske gloser. Verksmesteren og to av mekanikerne på det lokale verkstedet hadde bygd seg hytte og kjøpt seg seilbåter. De la julebordet i 2013 til Dubai og det varte i fjorten dager. Selv hadde jeg jobbet så mye overtid det siste året, at barna begynte å kalle meg onkel. Bilen hadde tilbrakt mer tid sammen med velbeslåtte mekanikere enn med meg, og til slutt tok jeg en enkel avgjørelse: Det var den eller meg. Mitt forhold til lunefull fransk teknologi og nederlandsk faglitteratur måtte opphøre. Jeg ringte bergingsbil, og fikk dem til å hente bilen, som hadde stått tre måneder på verksted, med brev- og besøksforbud.  Tiden var kommet, og bilen skulle stedes til hvile. Sørgehøytiden ble avsluttet ved bergingsbilen, og minnestunden ble kort og verdig.

Nå har jeg gjenvunnet pappatittelen, verdigheten og selvrespekten. I en japansk stålkasse, kjører jeg rundt, og savner ikke annet enn skinnsetene fra den gamle bilen. Verkstedet har permittert tre ansatte, og den ene bergingsbilen er solgt. Det er godt å vite at man har bidratt til vekst og utvikling i næringslivet i en periode, og at man har lært noe nytt. Jeg kan ennå banne på fransk og lese manualer på nederlandsk. Men jeg snakker fortsatt ikke bilmekanikersk.

(Først publisert i Folk Flest, bilag til Framtia 27. mai 2015)  

Utdanning for trygghet

Jeg har tatt fatt på fedrekvoten. Den lille biten av foreldrepermisjonen som er forbeholdt pappaen til barnet. Det er en fin tid. Akkurat den tiden da jenta prøver å si sine første ord, reise seg på kne for å krype, smiler gjenkjennende til meg og spytter ut den maten hun ikke liker. Hun må holdes fast på stellebordet for ikke å rotere ut av bleien og ned på gulvet, og hun må overvåkes på stua for å kjøre klar av ledninger, vedovn og andre farligheter. Så synger vi litt, kjefter litt på hverandre og står og kikker ut av vinduet når Hurtigruta legger til kai hver morgen. Jeg med kaffekoppen i hånden, og hun med klissete pulvergrøt fra øre til øre.

Men tre måneder er fryktelig lang tid å være borte fra jobben. Særlig når jeg nettopp hadde to måneder sommerfri. Før jul skal jeg så vidt innom jobben, sette terminkarakterer på elevene, og så er det juleferie. Når den er ferdig har jeg hatt et halvt år med bare gjesteopptredener på jobb. Det er nesten så jeg må læres opp på nytt.

Jeg trenger imidlertid ikke å bekymre meg for elevene mine. Etter å ha lest Astrid Melands artikkel i VG, skjønner jeg at vikarer uten pedagogisk kompetanse er like bra som en adjunkt, og dersom det ikke skulle holde, kan man la være å sette inn vikar. Det siste er faktisk å foretrekke, siden elever på skoler med mange lærere, gjør det dårligere. Å lære pedagogikk fører, i følge henne, like gjerne til at man blir en dårligere lærer. Hun sammenligner med at man ikke trenger journalisthøgskole for å bli en god journalist, og at media derfor slipper til halvstuderte røvere. Jeg vet ikke om hun er en halvstudert røver selv, eller en helt vanlig røver. Men jeg forstår altså at formell kompetanse er oppskrytt, og at man kan stole på talent, interesse eller flaks.

Men likevel føles det tryggere når jeg tror at det formelle er på stell. Da jeg var til kontroll med min datter nylig, følte jeg meg sikker på at øyelegen var lege. Med øyer og syn som spesialitet. Og ikke en halvstudert røver som syntes øyer var litt kult. Jeg sjekket ikke om hun virkelig kunne sine ting, men tar for gitt at helsevesenet sjekker dette for meg. Jeg tror nok at noen kan bli skikkelig flinke på øyer, uten å studere medisin, men jeg synes det er fint med tryggheten som systemet for godkjenning gir.  Jeg synes også det er fint å vite at barna mine har kompetente voksne i barnehagen og skolen og at bussjåføren har førerkort. Jeg har ikke kapasitet til å sjekke alle, så det er fint at noen gjør det for meg. En kirurg og en slakter gjør jo litt av det samme, men gjerne med litt forskjellig resultat. Når jeg trenger hjelp i livet, vil jeg ha kvalifisert, tilpasset og riktig hjelp, og rigide krav til formell kompetanse er med på trygge dette.

På andre områder, må jeg innrømme at jeg ikke er like kravstor. Når det verste som kan skje er en dårlig frisyre, en dårlig middag, en dårlig musikkopplevelse eller en dårlig artikkel tar jeg lett på det. Jeg rister av meg skuffelsen, og rusler videre, kanskje litt misfornøyd men like frisk og like levende. Men når det står om liv og helse, eller framtidsmuligheter, forventer jeg at den jeg overlater oppgaven til, er kompetent. Og at det kan dokumenteres.

(Publisert i Nationen, oktober 2012)