Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på den andre siden av kateteret. Han står der og svaier et øyeblikk, med feberblanke øyne og rennende nese. Han snufser og surkler, mens han presser fram et heltemodig smil. Han rekker meg den grønne meldingsboken sin, mens han støtter seg til kateteret med den ene hånden. Jeg vet allerede hva som står der: ”Frank var syk på mandag og tirsdag. Han er fortsatt ikke helt frisk, så han må få slippe gym og må få være inne i friminuttene. Han har halsdrops med seg i dag.” Jeg kvitterer med ”OK” og motstår fristelsen til å skrive ”God bedring”.

Det går sikkert bra, tenker jeg, mens Frank sleper seg tilbake til plassen sin. Han siger ned på stolen, og med skjelvende hender tar han opp bøkene han trenger for å støtte opp hodet. Med litt flaks, smitter han ikke alle de andre i klassen, tenker jeg. Med litt mer flaks blir han faktisk bedre selv også, og om en liten uke er han sikkert i stand til å konsentrere seg om skolearbeidet, og delta i lek og alvor med de andre igjen. Det bruker som regel å gå bra. Og dessuten er han ikke rammet av noe alvorlig. Influensa, tette bihuler, lett ørebetennelse eller farang sorterer under vanlige folkelidelser. Det er slike ting ”som går”, og kommer tilbake med ujevne mellomrom. Ingen grunn til å være hjemme og tære på foreldrenes egenmeldingsdager med andre ord.

Da er det noe helt annet dersom eleven rammes av tung skyts. Og da tenker jeg ikke på epidemier, ulykker og andre bagateller som tyfus, difteri eller vannkopper. Jeg mener langt alvorligere saker: Det dreier seg om billig sydentur utenfor sesong, en oval weekend på hestesenter, Justin Bieber-konsert i Göteborg eller juleshopping i en storby i nærheten. Blir man rammet av slike ting, kan man forvente øyeblikkelig og konsekvent uteblivelse, med grundig forhåndsvarsel og ettermelding. Og du kan forbanne deg på at eleven ikke kommer tilbake, før opplevelsen er både gjennomført og bearbeidet.

Og når eleven endelig er tilbake igjen, har han ikke med seg halsdrops og basiller på skolen. I stedet stiller han opp med ny t-skjorte hvor det står «Hard Rock Café Ibiza» eller med et bilde av trynet til en eller annen pop-fjortis på fronten. Eller de er brune, fine og så opplagte at det tar flere uker før de er tilbake i den kjedelige grå hverdagen. Og alle de andre står og ser på. Slitne, bleke og misunnelige må de høre fortellinger om alt det de selv har gått glipp av. Og da ender det selvfølgelig med at denne fraværsårsaken er like smittsom, som stakkars Frank som hoster til han blør ut av øynene.

Men det verste av alt er at det ikke gjør noe. Jeg har til gode å se at elever har tatt skade av å reise, oppleve og erfare verden utenfor sin egen sandkasse. Man bør selvfølgelig ikke reise bort under tentamen, eksamen eller i starten på et skoleår da man skal finne sin plass i klassen. Men utenom dette, er det ikke noe problem. Ikke får man fravær heller, siden man kan søke om å få slettet inntil ti dager av fraværet dersom det er en reise. Frank derimot, får ikke slettet sitt høyst nødvendige fravær, med mindre tilstanden blir varig og kan defineres som kronisk. Og det blir den ikke, selv om han sleper seg tilbake til skolen, to dager for tidlig.

Dritt-Ivar

Ivar Aasen, din jævel, er du klar over hva du har gjort? Mye tyder på at du har føkka opp generasjoner med norsk lærelysten ungdom. Uten nynorsken ville vi hatt det så mye bedre. Det tenkte du nok ikke på da du kavet rundt i steinrøysa på jakt etter språkleg røynsle og nasjonal særheit.

For let’s face it: Nynorsk er vanskelig, rart og helt unyttig. I alle fall for sånne som er vokst opp utenfor nynorge, altså i hus med innlagt strøm, varmt vann og velfungerende wifi.
Så hvordan kan det ha seg at man bruker så mye tid på noe som man aldri har bruk for?
Hva er det med dette gammeldagse språket, som ingen prater, som gjør at elever skal bli plaget med dette i mange år?

Jeg vet ikke.

Det er jo ikke sånn, at man plutselig får bruk for nynorsk.

Og det tar tid fra andre ting. En time i uka i løpet av ungdomsskolen, som man kunne brukt til å lære andre ting.

Nei, la oss fjerne nynorsken fra skolen. Kanskje gjøre den frivillig, så kan alle de som liker nynorsk, velge dette selv. Og det blir nok mange.

Og med det samme vi er i gang, kan vi kanskje ta fatt på andre ting også.

Hvem har egentlig bruk for å kunne lage film? Unntatt de som skal lage film, og de lærer det sikkert uansett.

Hvem har egentlig bruk for geometri? Når kommer vi til å bruke geometri? Eller ligninger?

Og kassadama på Rimi er sikkert kjempelykkelig for at hun en gang lærte om jorderosjon, klimasoner og sur nedbør? Yeah right.

Og nordsjøarbeidere kan takke kunstlæreren sin for den nyttige kunnskapen om figurativ og nonfigurativ kunst, som anvendes ute på feltet.

Og hvordan skal man kunne røkte laks og kyr, uten kjennskap til sjangertrekk og et solid ordforråd i engelsk?

Nei, kanskje vi skulle fjerne alt dette som vi ikke får bruk for. All denne vanskelige, unyttige, ekle og irriterende kunnskapen som tres ned over hodet på ungdommen. Bruk heller tiden på nyttige ting i skolen. Ting som man virkelig kan få bruk for. For eksempel ting som man kan fra før, og som man ikke trenger å jobbe for.  Ting som ikke byr på motstand, krav om innsats og utvikling.

Vi kunne hatt en timeplan full av nyttige saker i stedet. Saker som ungdom er opptatt av, som de liker og behersker og som de tror de skal drive med resten av livet: «Musikk uten basslyd», «kontantkortøkonomi», pokemonjakt, gaming, chatting, chilling, snapping, blogging, clogging, sagging, ying og yang. Det hadde vel vært noe det

Da hadde man fått tilpasset den Norske Skole til virkeligheten, om ikke fremtiden. Men sånn er det vel i dag også: Tenk at man går ti år på skolen, uten å ha lært å fylle ut et skjema fra NAV.

Godt nyttår

Ja, for det er nå det nye året starter. I alle fall i vår familie. Vår gjerning er sterkt knyttet opp til skolens og barnehagens skjeve rytme. Derfor begynner vi det nye året i slutten av august. Og ikke i januar. I januar kaster vi ut juletreet og de siste gjestene, vasker av oss ribbefettet og tar med oss en ny kalender fra Prix. Og så er det bare å stange seg videre i vintermørket.
Det er nå vi står i begynnelsen av et nytt år. Vi tar fatt på 2016/2017 nå, og legger det gamle året bak oss. Takk for det gamle, forresten.

Og det er i grunnen best å starte et nytt år nå, på denne tiden. I januar føles det bare rart å starte på ny frisk, mens man fortsatt har sure oppstøt etter fjorten middager på elleve dager. Musklene verker etter to timer snømåking, og hodet henger som et pungtert sommerdekk på skuldrene. Da blir det ikke mye ”godt nyttår”.

Nei,  da er det bedre å ha en to måneders nyttårsfeiring, hvor man har badet i havet, seilt litt, vært en tur i syden, to uker på hytta, campet i Sverige, kost seg i Legoland, solt seg på terassen, grillet i hagen, festet med naboer, klagd på været, spist is og løst kryssord. Da er man endelig klar til å ta fatt igjen. Da er det virkelig ”Godt nyttår”!

Og i år blir alt veldig nytt på mange måter. Kona og tre av barna har byttet skole, siden deres egen skole skal rives, før den bygges opp igjen. Det er litt skummelt, men siden barna er så fornøyde, later vi voksne også som at vi tror det går greit. Og vi vet at det er barna som får rett, sånn egentlig, til tross for at de ikke lenger får lov til å sykle til skolen, men må ta buss. I all slags vær.

Minsta har blitt «klok kanin» i barnehagen. Det betyr ikke, som jeg først trodde, økt satsing på et ekstremt sunt kosthold med tyggemotstand. «Kloke kaniner» er de aller eldste og klokeste barna, og de vil nå få kjedelige leker som krever konsentrasjon, og evne til å tenke mer enn én tanke om gangen. De skal nemlig forberedes på skolegangen, noe jeg synes er veldig rart siden jeg fortsatt mener hun er rimelig nyfødt og fersk i verden.

Men i følge minsta selv, er hun klar for verden nå. Hun er nesten voksen, og hun krever de samme rettigheter som alle andre. Hun har med andre ord blitt umulig å legge om kvelden og umulig å vekke om morgenen.  Bare i helgene er alt som før, når hun stiller seg bredbent i soveromsdøra og roper at hun vil se på TV. Da er klokka kvart over fem, og hun har tatt lørdagen inn over seg.

Jeg derimot, skal fortsette der jeg slapp. Samme jobb, samme sted og samme folk rundt meg. Og nå setter alt annet i gang igjen også; med sin velkjente rytme kommer fotballtreninger og kamper, korpsøvelser, bursdager, andeslipp, møter, forkjølelser, smøring av ski og sykkelkjeder, ull innerst, lusepanikk, votter, ut-midt-på-natta-for-å-sikre-løse-gjenstander, snømåking, og i det hele tatt alt annet som til sammen blir et anker i virkeligheten. De kjedelige og hyggelige tingene man kjenner igjen fra år til år, og gjør oss i stand til å se på forandringer med nysgjerrighet og glede. I stedet for med frykt og forargelse.

Så da er det bare å krumme nakken, og gå på et nytt år. Med håp om at ting ordner seg litt etter hvert: At Trumpen i USA går på en smell, at regjeringen ødelegger minst mulig her hjemme og at jeg rekker å ta ned trampolinen før høststormen gjør det for meg.