Mitt møte med Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet skal ha møte nå. De skal møtes og snakke om hva de skal mene. De skal juble og jubilere. For førti år siden ble partiet dannet av Anders Langes argsinne, deretter formet av Carl I. Hagens misnøye og nå ledet av Siv Jensens ambisjoner. Og plutselig husker jeg mitt første møte med Fremskrittspartiet: 

Storebroren til en kompis, var leder i det lokale Fremskrittspartiets ungdom, en gang på slutten av åttitallet. Han delte ut ballonger til alle som ville ha, og det var mange. Minst ti-femten stykker. Han hadde hvit kjeledress på seg, og snakket stort sett om hvordan svartingene kom til landet vårt, tok både jenter og jobber fra oss, slik at vi ble arbeidsledige og skjeggete sosialklienter, som bare kom til å snylte på staten fordi vi var blitt udugelige og late, og da kom vi til å bli litt kriminelle og burde settes i utrivelige fengsel, helst på Jan Mayen. Vi som var litt yngre enn ham, syntes han var litt i overkant ivrig, men at han kanskje hadde litt rett, sånn på bunn. Han hadde jo både kjeledress og stresskoffert. Og da lyver man ikke.

En dag, sikkert en stor dag for vår venn i kjeledress, fikk vi vite at selveste høvding Carl I skulle komme. Han skulle holde foredrag eller noe slikt, i kantina på yrkesskolen. Jeg og alle andre femtenåringer i området ble utstyrt med et ekstra sett ballonger, et par buttons og klar beskjed om å være til stede. Og det var klart vi kom. Vår interesse for politikk, ble overgått av det meste egentlig. Vi var mer interessert i Samantha Fox, amerikanske biler, japanske biler, mopeder, skrutrekkere, snus, jenter, filmer, ostesmørbrød fra mikrobølgeovn og fingerhekling. Når sant skal sies. Likevel hadde vi nok følelse av at vi skulle få se noe stort. Og det fikk vi.

Carl I. Hagen ankom lokalet som kongen av Carlivar-show. I hvit genser, og med henrykte lakeier rundt seg. Deriblant vår venns storebror. Carl I. Hagen snakket seg varm om hvor fryktelig vi hadde det i samfunnet, og hvor godt vi tok vare på de kriminelle. Etterpå kom advarslene: Hva ville vi følt dersom vi ikke fikk en jobb, fordi en pakistaner gjorde den for halve lønna? Hvordan ville vi reagert dersom søsteren, eller kjæresten ble voldtatt av en innvandrer? Han brukte ord vi kjente oss igjen i, om situasjoner vi aldri hadde tenkt på. Og som vi aldri kunne forestille oss. Men vi skjønte såpass, at landet var oversvømt av innvandrere, kriminelle og snyltere. Og byråkrater. Og at Fremskrittspartiet kunne fri oss fra alt dette.

Alle nikket og smilte høflig, unntatt én. En rødhåret liten gutt, helt bakerst, protesterte mildt mot noen av Hagens uttalelser. Han fortalte at han bodde på et lite småbruk ved kysten, og at med Fremskrittspartiets politikk ville de miste alt av tilskudd og muligheter for videre drift. Som svar fikk han da at enkelte ulønnsomme bedrifter, ikke hadde livets rett, og at de da fikk flytte til byen, og at det kom nok til å gå bra, bare man fikk seg en forståelig dialekt. Det ble humring i salen, og alle kikket rart på den rødhårete med det store motet.

Det var ikke før etterpå jeg skjønte poenget. Etter at de hvite kjeledressene hadde plukket ned flaggene, og alle hadde gått hver til sitt. På tur hjem alene skjønte jeg det: At Carl I. Hagen mønstret en politisk bølge, en slags turné som skulle skape begeistring og stemmer. Jeg skjønte også at han kom til å klare det.

Men aller mest skjønte jeg dette: Politikere bør ikke latterliggjøre små gutter med rødt hår, som tør å ta sin egen gård og bygd i forsvar. Ingen av oss på dette møtet stemte på Fremskrittspartiet den høsten. Litt fordi vi ikke hadde stemmerett, men mest fordi en liten gutt med rødt hår og rar dialekt knuste Carl I. Hagen på et mønstringsmøte i Namsos. 

(Publiset i Nationen, 21. mai 2013)

Vil ta skogen tilbake.

Norsk foredling av norsk trevirke har møtt veggen. De norske trærne, avlet fram gjennom nitidig planting og skjøtsel i generasjoner, ender som eksport til utlandet. Og den slags emigrering liker vi dårlig. Dette er trær som har nytt det beste vi har å by på her i landet. De er fostret opp på norsk mold og humus, med sildrende friskt og reint vann rundt røttene, norsk hvit snø har pakket det inn om vinteren, og det har stort sett alltid blitt beundret av norske barn på skitur med røde kinn og kakaobart. Og dette er takken? 

 

Men nå har Arbeiderpartiet fått nok. Man skulle kanskje tro at de setter ned foten, men neida. De setter ned en skoggruppe. Intet mindre. Jeg ser for meg at skoggruppa består av elleve staute karer, utstyrt med målebånd, øks og myndighet. Denne gruppas store oppgave er å hindre det norske trevirkets emigrasjon, og tvinge det tilbake til nærmeste sag og høvleri. Der andre staute karer, av begge kjønn, med sixpence og skjeggbust lager plank og flis av det. Så takker de hverandre for vel utført samarbeid, før skoggruppa setter av gårde på jakt etter mer. Lederen av gruppa, den stauteste av alle, har sikkert et kallenavn tenker jeg. Alle ”gutta på skauen” bør ha et skikkelig kallenavn. Og siden Kjakan er oppbrukt, ser jeg for meg at han kalles ”Barken” eller ”Stubben”, eller noe sånt. 

Det viser seg nesten å stemme. Skoggruppa består av fem staute karer, og seks staute kvinner. Lederen virker likevel å være en staut kar, som sikkert har berget opp til flere favn trevirke fra å ende som billig tremasse i Utlandet. Og de har ikke målebånd, øks eller myndighet heller. Men pågangsmot og gode hensikter har de. I bøtter og spann.

Skoggruppa har nemlig arbeidet i det skjulte, og lanserer en plan så listig og genial, at selveste Kjakan ville tatt bereten av seg. Planen har fem hovedpunkter og haugevis av underpunkter, med lure tiltak, som til sammen skal få norske planker opp å gå igjen. Og her kommer en kort oppsummering av innovative og nye tiltak: Skog skal nå betraktes som en ressurs, det skal benyttes virkemidler, Statskog skal bidra i norsk skogbruk, skog kan bli til energi og skogbruket trenger infrastruktur. Så genialt og så enkelt. Det er nesten så man spør seg selv: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

Og denne planen har selvfølgelig fått et eget navn: Woods of Norway. Så da er det bare å sette i gang. Økt satsing på kunnskap og planting, avvirking og foredling. Trær inn og plank og flis ut, til å bygge hus med og fyre ovner med. Det lyder så vakkert. Og litt gammeldags og kjent. 

Men Skoggruppa har laget seg en nødutgang, i tilfelle det ikke blir så bra likevel. Eller i tilfelle planen blir vedtatt. Nødutgangen kalles ”Nasjonal tømmertransportplan”. Når man ser tempoet i en vanlig transportplan, vil det være rart om en ”nasjonal tømmertransportplan”, blir gjennomført over natta. Først skal man gruse tre kilometer i Snåsa, deretter sette av noen kroner til snuplass på en gammel skogsbilveg i Fiplingdal. Og så kommer kravene om stikkrenner her og skuterløyve der, og alle skal selvfølgelig få sitt, men vi må prioritere hvilke prosjekter som kommer inn på ”NTTP 2018-2027”. 

Den eneste måten man kan få tømmeret ut av skogen, før det visner, er å søke om bompengefinansiering av vegen. Og da er helvete løst. Da vil hele bygda reise seg i erigert protest. For hvem vil vel betale for å kjøre rundt i skogen, på humpete veger med tungtransport, sauer og elg? Men, etter femten års sammenhengende tømmerkjøring er veien nedbetalt og lokalbefolkningen kan kjøre på skogstur. Med hemningsløs jubel og nedrullete vinduer kan vi kjøre på tur til fjerne fiskevann, til jakt og rekreasjon. Eller på bærtur.

(Publisert i Nationen, 3. mai 2013)

Været er den siste utpost.

Jeg har alltid latt meg fascinere av været. Særlig det dårlige været. Slikt vær som får egne fornavn er en ting, men også kraftige regnskyll, enorme snømengder, langvarig hete og ekstrem kulde fascinerer meg. Jeg liker at vi blir kollektivt satt ut. Jeg liker ikke det faktum at enkeltpersoner rammes av dårlig vær, enten det er fatalt eller problematisk. Men jeg har sansen for den kollektive irritasjonen, frustrasjonen og indignasjonen.

Siden vi har klart å beseire enhver art, ethvert kontinent og etter hvert alle mysterier, står vi fortsatt på bar bakke når det kommer til været. Vi klarer ikke å kontrollere det, styre det eller bruke det slik vi vil. Været ligger utenfor vår kontroll, selv i ”verdens rikeste land”. Og dette føles som er fryktelig fornærmelse. Det kan virke som om været ikke tar hensyn i det hele tatt, og uten blygsel ignoreres alle våre vedtak og gode intensjoner.

I ”verdens rikeste land” er vi for så vidt vant til og hanskes med vær. Vi kan mye om vindstyrker, bølgehøyder, snømengder, rasfare, regnskyll og andre skumle værgreier. Det eneste som ”tar oss på sengen” er vinteren. Vinteren kommer som regel når vi aller minst venter det, med tre centimeter snø i slutten av oktober, hvert eneste år. Og dette fører til enorme problemer for oss. Resten av året tar vi på strak arm, med sammenbitte tenner og krum nakke. Vi har tross alt lært oss å dimensjonere. Både vegger og tak, drenering og avløp er laget for å kunne holde unna været. Til og med klær har vi, slik at vi kan gå ut og ta bilder av det dårlige været. Og om det skulle røyne på har vi både offentlige og organiserte helter som kommer og henter oss, samme hvor vi er.

Derfor kan vi smile litt overbærende når alle ”de andre” rammes av været. Når det blir stiv kuling i en amerikansk storby, eller brøytekanter i Kristiansand, vet vi at dette ikke ville affisert oss, erfarne og vante som vi er med den slags. Vi ler av Hollywood-filmer der de ikke vet forskjell på lyden av gange i kram snø og kald snø, og den manglende frostrøyken når helten peser rundt i minus tretti. 

Selv om vi kan alt dette blir vi lurt av været. Riksdekkende media, for eksempel, stikker hodet ut av vinduet for å lage en beskrivelse av været i hele landet. Alle utendørsarrangementer er planlagt på godværsdager, uten evne til å forestille seg at været kan endre seg. Påsketurister tror alltid at sol betyr sommer og at snø betyr pudder og kos. Sydenturister tror ”all inclusive” betyr at arrangøren garanterer godt, varmt vær. Søringer tror vinden river malingen av husene i nord, og nordlendinger har ingen forståelse for søringers prat om ”effektive kuldegrader”. 

Men vi er like sure, når været ikke står oss bi. Vi tåler skikkelig ruskevær, av alle typer. Vi har som regel det verste været i manns minne, flere ganger i året. Siden manns minne er omtrent tre uker, så stemmer dette forbausende godt. Og tre uker med samme vær vil ingen ha. Samme hvor bra det er. 

(Publisert i Nationen, 4. april 2013)