Zombiesommer

Det er noe veldig feil med bildet foran meg.

Jeg har stjålet meg til litt alenetid, og sitter på en fortausrestaurant sammen med en iskald folköl og mine egne tanker. Jeg har akkurat levert bilen til reparasjon og solen er fortsatt på tur oppover på himmelen. Jeg nyter hvordan gågaten i Sollefteå sakte våkner til liv. Utenfor klesbutikkene rulles stativer ut på fortauet, noen gateselgere rigger bodene sine. En tigger kroker seg godt sammen, og forbereder seg på å se trist ut i noen timer. Det er en deilig dag, i slutten av juli, og varmen har slått inn for fullt i mitt idylliske feriesverige. Alt er som det skal være.

Men så kommer et skateboard rullende sakte nedover gaten. Det går rett fram, og oppå brettet står en ganske ustø eldre mann. Han har hvitt, tjafsete hår, som tyter fram under en alt for stor caps. En falmete joggebukse slenger seg rundt tynne bein, og en vid t-skjorte sier at han har skatet helt fra New York. På føttene har han noe som ligner ubrukte og usnørte converse og i hånden holder han en mobiltelefon. Han sparker kraftløst i asfalten, og skateboardet lirker seg sakte videre. Når han kommer nærmere ser jeg at mannen slett ikke er gammel. Han er bare en ungdom, men tydelig fremmed i denne verden. Og ansiktsfargen og de tomme øynene forteller med all tydelighet at han har vært død en stund.

Jeg reagerer som jeg alltid gjør når jeg møter en ekte zombie. Eller i alle fall slik jeg har lært på film at man skal gjøre: Jeg ser meg rundt etter et krusifiks, en bibel og en hellig dolk fra 1600-tallet som jeg kan stikke rett i hjertet på slampen. Men det eneste jeg finner er en serviett og et halvfullt glass med öl. Jeg tror ikke servietten kan utrette særlig skade, og liket ser ikke ut til å være gammel nok for en ølskvett. Det hvite ansiktet stanser rett foran meg, og øynene blir til to svarte streker i det han, med noe anstrengelse, løfter mobilen opp foran seg.
- Zombien tar faen meg bilde av meg, tenker jeg. Det får da være grenser for frekkhet. Jeg er litt ubekvem med å posere for den likbleike slampen, men mobiliserer en viss forståelse for at folkeskikken forsvant den dagen han døde. Det finnes selvsagt ingen sosiale konvensjoner man må forholde seg til, når man har blitt zombie.

Jeg prøver å unngå å glane for åpenlyst på den malplasserte fremtoningen foran meg, og ser til en annen kant. Og da ser jeg den andre zombien. Like bleik som den første, like utilpass i verden og like formålsløst til stede. Eneste forskjell var at denne var noe yngre, og lå foroverlent på en alt for stor damesykkel. Med mobilen i hånden. Den idylliske, svenske småbyen var med andre ord i ferd med å bli invadert.

Den første zombien pirker skoene i bakken, og beveger seg bort fra meg. Jeg puster lettet ut, før jeg oppdager at han som henger over sykkelstyret, plutselig bukserer det uvante kjøretøyet inn foran bordet mitt. Også denne fyren er utstyrt med den samme mangelen på ansiktsfarge, folkeskikk og livlighet. Han er helt tom i blikket, men ser faktisk ganske målrettet ut. Han løfter telefonen, og med den andre hånden trykker han på skjermen. Han smiler - mest til seg selv - men akkurat i det jeg reiser meg for å flykte fra «de dødes by» snakker han sannelig til meg.

- Du har en Dratini bredvid dig, smiler han.
- Hæ?, svarer jeg, og ser sikkert like smart ut som han er. Jeg ser rundt meg, og kan ikke se noe som ligner på en Dratini. Det er like før jeg ber guttungen drati… da han snakker til meg igjen:
- Jag tog den, triumferer han. Han legger seg over styret på sykkelen og triller rolig videre ned gaten, fortsatt stirrende i mobilskjermen. Jeg rister på hodet, men kjenner at jeg faktisk er litt lettet over at han fjernet Dratinien, som visstnok stod ved siden av meg. Hva det nå enn var…

Når jeg forlater sentrum, er jeg fortsatt litt usikker på hva som har skjedd. Det er fortsatt formiddag, det er fortsatt sol, og alt ser ganske vanlig ut. Men på tur tilbake til campingplassen ser jeg flere likbleike ansikter som myser mot det ukjente skarpe lyset. Med mobiltelefon foran seg. Som om de har krøpet fram fra kjellere, huler og andre mørke rom. De har åpenbart vært skjermet fra sollys, sosial omgang og normal oppdragelse i lang tid. De beveger seg ut i virkeligheten med ustø skritt, men med mobilen har de fortsatt kontakt med «moderskipet». I hvert fall i den grad de kan ha kontakt med noe som helst.

Godt tilbake i campingstolen får jeg forklart det hele av min sønn og noen av hans kompiser. Jeg har vært vitne til en ny bevegelse, som visstnok også har hjemsøkt moderlandet. En bevegelse som har tvunget barn og ungdom ut av stolen, bort fra gutterommet og ut i virkeligheten for å spille spill på mobilen.

Jeg kan fortsatt se for meg de to zombiene som angrep meg, og er sikker på at de var minst like redde som meg. For dem må jeg har sett underlig ut, nesten livaktig, og sikkert malplassert ved siden av deres Dratini og andre pokemons.

King of the road

- Er vi framme snart, ropes det fra baksetet.

Den nest yngste av barna er en smule utålmodig, og synes ikke det er noe gøy å få ferien sin oppdelt av nødvendige bilturer. Vi har akkurat brutt opp fra campingplasseni Arjeplog, og satt kursen for neste destinasjon. Foran oss ligger knappe tre timers kjøring, og vi har gjort alt klart for å ta turen i ett strekk. GPS’en er innstilt på raskeste vei til Lycksele. Vi har drikkeflasker, blader, bøker, spyposer, solbriller, smokker, våtservietter, vann, kjeks, smågodt og alt mulig annet, som skal bidra til at vi overlever turen. Vi mangler bare diesel, og det skal jeg fylle på første og beste Statoilstasjon.

Når man kjører bil i Nord-Sverige må man la seg fascinere av utsikten. Ellers vil man rett og slett besvime av akutt kjedsomhet. Milevis med monoton furuskog kan drive sterke mennesker fra sans og samling, og i verste fall fordrive lysten til å leve. Og da er det viktig å snakke om det man ikke ser isteden for. Folk for eksempel. Man kan snakke om at man ser lite folk ute, noe som for så vidt er forståelig, siden det heller ikke finnes hus langs vegen. Så ler vi litt av veiskilt, som viser avstanden til steder med morsomme og underlige navn som alle slutter på –sele eller –viken. Etter å ha ignorert både Fluttsele, Stora Lilleviken og Märsöfläsksele begynner jeg å lure på om vi er på rett veg. Ikke bare fordi vägskiltene ikke nevner Lycksele med ett ord, men også fordi veiene er fullstendig fri for trafikk. At vi ikke har sett hus eller mennesker på halvannen time, tilskriver jeg tjue år med feilslått svensk sentraliseringspolitikk. Verre er det at det ikke finnes antydning til bensinstasjoner. Og behovet for å fylle tanken øker raskt med to tonn campingvogn hengende etter.

Etter to timer, i ensom majestet på nordsvensk grov asfalt, tar jeg til venstre. Tilsynelatende rett inn i skogen. Jeg krangler litt med GPS’en, men den insisterer på at dette er riktig. Kona antyder at vi burde hatt med oss et kart, og et par av barna lurer på om de kan få is når vi stopper for å fylle bensin. Jeg forteller kona at vi tross alt befinner oss i 2014, og at kart på papir er et tilbakelagt kapittel. Gjennom sammenbitte tenner gir jeg barna beskjed om at vi ikke skal fylle bensin, siden bilen går på diesel. I hvert fall inntil det blir tomt. Og det er ikke lenge til.

Så jeg setter bilen i gir, og klemmer både bil og campingvogn inn mellom svenske furutrær på en stripe av grus, fullstendig uten plass for møtende trafikk. Som om noen andre ville valgt å kjøre her… Det aner meg at sannsynligheten for å treffe på en velutstyrt Statoilstasjon er enda mindre midt inne i villmarken, enn ute på asfaltbelagt vei. Men uten mulighet for å snu, dundrer vi videre inn i skogen og oppover fjellet.

Etter en liten stund kommer vi til en klynge av hus, og noe som minner om sivilisasjon. Det slår meg at det er på slike steder mange svenske filmer har hentet inspirasjon, og at dersom det bor folk her, kalles de sikkert «gjenlevende». De drikker seg fulle i sommarnatten, skyter hverandre litt og synger i kor en gang i uka. Husklyngen viser seg å være to boliger og fire garasjer. Jeg ser en mann i hagen som roper på barna sine. Han sier sikkert noe sånt som «Kolla barnen! Där kommer en bil, och jäklar… den har även husvagn efter sig. Vell, nu er det dags at fika».

Og det er en bensinstasjon der. Men den har ikke vært åpen siden Abba var på topp. Jeg kjenner panikken begynne å bygge seg opp, mens humøret daler faretruende. Vi aner ikke hvor vi er, og har begynt å miste tilliten til TomTom som henger fast i frontruta og kommanderer oss videre på støvete, smale og øde veier.

Når vi endelig finner asfalt igjen, kommer et snev av optimisme tilbake. Jeg er sikker på at tanken er tom, men at bilen går videre på gammel vane. Vi finner en rasteplass, hvor jeg kan hekta av vogna, for å kunne kjøre videre på lukten av diesel. Kona krangler seg til å bli igjen for å passe på, og jeg og barna setter kursen mot det ukjente intet, på jakt etter diesel. Jeg holder farten og turtallet nede, slår av klimaanlegget, hever vindusrutene og senker antennen. Alt skal visstnok begrense forbruket av drivstoff. Jeg knuger meg til rattet, mens svetten begynner å sile. Jeg har blikket stivt rettet forover, og barna, som har skjønt alvoret i pappas humør, er mistenkelig stille. Plutselig er vi midt inne i Lycksele, og en statoilstasjon har aldri sett vakrere ut. Jeg klemmer åttien liter diesel på tanken. Nøyaktig en liter mer enn den faktisk rommer. Så kjøper jeg iskald brus til barna og kona, og kjører tilbake for å finne henne.

Jeg finner henne i skyggen bak vogna, hvor hun har kjempet mot varmen og kleggen og holdt landeveisrøvere unna. Jeg gir henne en duggfrisk cola, og med blikket senket gir jeg henne også en nydelig, men dyr, kartbok over Sverige, som jeg fant på stasjonen. Hun ser på kartet, og vi tilgir hverandre ved å veksle blikk.

Etter denne hendelsen har «full tank» blitt like viktig som lys, dekk og solbriller på tur i Sverige. Her hjemme sier vi gjerne at «plassen er så liten – at det bare er ett veikryss og en bensinstasjon der». Så har vi i alle fall det.