Hyttebyggere

Vi var notoriske hyttebyggere da vi var små. Vi sprang rundt i skogen, med ball, sprettert og speiderkniv, og når vi fant noen trær som stod i passende forhold til hverandre, så tenkte vi på hytte. Å bygge hytte i skogen var noe vi alltid holdt på med. Delvis fordi vi aldri ble ferdige med hytta, men også fordi vi alltid fant en bedre plass, halvveis i prosjektet.

Men en sjelden gang lyktes vi. Hytta tok form, og sammen med den formet vi drømmer om hva den skulle brukes til. Vi dannet et fellesskap, basert på egne regler, møbler, verdifulle skatter og store hemmeligheter. Vi laget passord for å gå inn, ut og ved siden av hytta, og ikke minst laget vi regler for hvem som IKKE fikk være med. For eksempel jenter. Det var vel like greit å ekskludere disse, siden de likevel holdt seg langt unna. Og så skulle vi møtes til avtalt tid, og bare være der. Men mest av alt skulle vi bygge ut. Det skulle bli større, bedre og finere. Finere enn alle andres hytter.

Og når dette begynte å bli en realitet, kom nervøsiteten og frykten. Frykten for at livsverket skulle bli ødelagt. Vi var ikke så redde for stormer, flommer og skogbrann, siden vi ikke hadde tenkt så mye på sånt… Vi hadde dessuten brukt nitomms spiker, nylontau og kolossale mengder gul- og grønnstripet isolasjonsteip i byggingen. Så konstruksjonen ble regnet som bunnsolid. Men noen kunne finne hytta, enten helt tilfeldig eller ved at noen av oss sladret. Vi laget derfor flere feller og kamuflasje, og begynte å mistenke hverandre for å være mulige angivere. Vi visste nemlig at vi hadde det bedre enn alle andre, og dette måtte vi holde kjeft om. Dermed basta.

Etter en stund trengte vi flere folk. Flere til å bygge, skaffe verdifulle skatter og til å forsvare hemmeligheten. Og til slutt var det så mange om å holde på hemmeligheten, at den ble uinteressant, og de fleste hadde allerede funnet seg nye prosjekter, sammen eller på hver sin kant.

Tre uker med planlegging og hemmelig samarbeid, ble til tomme skall, som i beste fall kunne inspirere yngre barn, dersom de snublet over samme sted noen år etterpå. Slik ble hyttene forlatt og gitt tilbake til skogen, og ble stående som et minne om tre ukers hardt og dedikert barnearbeid.

Selv vokste vi opp, og vi vokste med oppgavene. Hemmelighetene ble færre, men viktigere å holde på, og samlingsplassene ble etter hvert mer urbane.

Men hyttebyggerdriften ligger der fortsatt. Vi bygger hytter, platter, terrasser og hus… og det viktigste er ikke å bli helt ferdig. Det viktigste er at det kan bli bedre, større og finere. Og skulle man slumpe til å bli ferdig med et prosjekt, må man iverksette et nytt, så snart som mulig.

Med en viss bekymring, har jeg fått inntrykk av at hyttebyggingen i skogen ser ut til å ha avtatt veldig. Nå er det riktig nok sjelden jeg er i skogen og sjekker ståa, men jeg har hatt en klar fornemmelse av at mine barn ikke bygger noe som helst i skogen. Ikke andre steder heller, for den saks skyld. Og det synes jeg de skulle ha gjort. Jeg tror at barn har godt av å skape noe. Om ikke annet, som en motvekt til alt det de klarer å ødelegge ellers.

Men så viser det seg selvfølgelig at jeg har tatt feil. Min sønn har, i all hemmelighet, bygd en kolossal hytte. Sammen med venner har han laget en hytte med flere rom, hager og et solid forsvarsverk rundt. Det hele er gjort med ulikt verktøy som han har funnet, vunnet eller lånt, og hytta er selvfølgelig plassert på den beste plassen i verden: På internett!

På internett ligger hytta, alltid tilgjengelig for ham og vennene, men umulig å finne for eventuelle fiender og sånne som meg. Og hele formålet med prosjektet er å bygge ut, bygge finere og hindre forfall. Og slik lærer også den kommende generasjon å skape noe, samarbeide og prosjektere. Ikke med hammer og vater, men med padder og ruter. Så får de heller ringe til noen dersom de har en spiker som skal slås inn et sted. 

King of the road

- Er vi framme snart, ropes det fra baksetet.

Den nest yngste av barna er en smule utålmodig, og synes ikke det er noe gøy å få ferien sin oppdelt av nødvendige bilturer. Vi har akkurat brutt opp fra campingplasseni Arjeplog, og satt kursen for neste destinasjon. Foran oss ligger knappe tre timers kjøring, og vi har gjort alt klart for å ta turen i ett strekk. GPS’en er innstilt på raskeste vei til Lycksele. Vi har drikkeflasker, blader, bøker, spyposer, solbriller, smokker, våtservietter, vann, kjeks, smågodt og alt mulig annet, som skal bidra til at vi overlever turen. Vi mangler bare diesel, og det skal jeg fylle på første og beste Statoilstasjon.

Når man kjører bil i Nord-Sverige må man la seg fascinere av utsikten. Ellers vil man rett og slett besvime av akutt kjedsomhet. Milevis med monoton furuskog kan drive sterke mennesker fra sans og samling, og i verste fall fordrive lysten til å leve. Og da er det viktig å snakke om det man ikke ser isteden for. Folk for eksempel. Man kan snakke om at man ser lite folk ute, noe som for så vidt er forståelig, siden det heller ikke finnes hus langs vegen. Så ler vi litt av veiskilt, som viser avstanden til steder med morsomme og underlige navn som alle slutter på –sele eller –viken. Etter å ha ignorert både Fluttsele, Stora Lilleviken og Märsöfläsksele begynner jeg å lure på om vi er på rett veg. Ikke bare fordi vägskiltene ikke nevner Lycksele med ett ord, men også fordi veiene er fullstendig fri for trafikk. At vi ikke har sett hus eller mennesker på halvannen time, tilskriver jeg tjue år med feilslått svensk sentraliseringspolitikk. Verre er det at det ikke finnes antydning til bensinstasjoner. Og behovet for å fylle tanken øker raskt med to tonn campingvogn hengende etter.

Etter to timer, i ensom majestet på nordsvensk grov asfalt, tar jeg til venstre. Tilsynelatende rett inn i skogen. Jeg krangler litt med GPS’en, men den insisterer på at dette er riktig. Kona antyder at vi burde hatt med oss et kart, og et par av barna lurer på om de kan få is når vi stopper for å fylle bensin. Jeg forteller kona at vi tross alt befinner oss i 2014, og at kart på papir er et tilbakelagt kapittel. Gjennom sammenbitte tenner gir jeg barna beskjed om at vi ikke skal fylle bensin, siden bilen går på diesel. I hvert fall inntil det blir tomt. Og det er ikke lenge til.

Så jeg setter bilen i gir, og klemmer både bil og campingvogn inn mellom svenske furutrær på en stripe av grus, fullstendig uten plass for møtende trafikk. Som om noen andre ville valgt å kjøre her… Det aner meg at sannsynligheten for å treffe på en velutstyrt Statoilstasjon er enda mindre midt inne i villmarken, enn ute på asfaltbelagt vei. Men uten mulighet for å snu, dundrer vi videre inn i skogen og oppover fjellet.

Etter en liten stund kommer vi til en klynge av hus, og noe som minner om sivilisasjon. Det slår meg at det er på slike steder mange svenske filmer har hentet inspirasjon, og at dersom det bor folk her, kalles de sikkert «gjenlevende». De drikker seg fulle i sommarnatten, skyter hverandre litt og synger i kor en gang i uka. Husklyngen viser seg å være to boliger og fire garasjer. Jeg ser en mann i hagen som roper på barna sine. Han sier sikkert noe sånt som «Kolla barnen! Där kommer en bil, och jäklar… den har även husvagn efter sig. Vell, nu er det dags at fika».

Og det er en bensinstasjon der. Men den har ikke vært åpen siden Abba var på topp. Jeg kjenner panikken begynne å bygge seg opp, mens humøret daler faretruende. Vi aner ikke hvor vi er, og har begynt å miste tilliten til TomTom som henger fast i frontruta og kommanderer oss videre på støvete, smale og øde veier.

Når vi endelig finner asfalt igjen, kommer et snev av optimisme tilbake. Jeg er sikker på at tanken er tom, men at bilen går videre på gammel vane. Vi finner en rasteplass, hvor jeg kan hekta av vogna, for å kunne kjøre videre på lukten av diesel. Kona krangler seg til å bli igjen for å passe på, og jeg og barna setter kursen mot det ukjente intet, på jakt etter diesel. Jeg holder farten og turtallet nede, slår av klimaanlegget, hever vindusrutene og senker antennen. Alt skal visstnok begrense forbruket av drivstoff. Jeg knuger meg til rattet, mens svetten begynner å sile. Jeg har blikket stivt rettet forover, og barna, som har skjønt alvoret i pappas humør, er mistenkelig stille. Plutselig er vi midt inne i Lycksele, og en statoilstasjon har aldri sett vakrere ut. Jeg klemmer åttien liter diesel på tanken. Nøyaktig en liter mer enn den faktisk rommer. Så kjøper jeg iskald brus til barna og kona, og kjører tilbake for å finne henne.

Jeg finner henne i skyggen bak vogna, hvor hun har kjempet mot varmen og kleggen og holdt landeveisrøvere unna. Jeg gir henne en duggfrisk cola, og med blikket senket gir jeg henne også en nydelig, men dyr, kartbok over Sverige, som jeg fant på stasjonen. Hun ser på kartet, og vi tilgir hverandre ved å veksle blikk.

Etter denne hendelsen har «full tank» blitt like viktig som lys, dekk og solbriller på tur i Sverige. Her hjemme sier vi gjerne at «plassen er så liten – at det bare er ett veikryss og en bensinstasjon der». Så har vi i alle fall det.

Vil ta skogen tilbake.

Norsk foredling av norsk trevirke har møtt veggen. De norske trærne, avlet fram gjennom nitidig planting og skjøtsel i generasjoner, ender som eksport til utlandet. Og den slags emigrering liker vi dårlig. Dette er trær som har nytt det beste vi har å by på her i landet. De er fostret opp på norsk mold og humus, med sildrende friskt og reint vann rundt røttene, norsk hvit snø har pakket det inn om vinteren, og det har stort sett alltid blitt beundret av norske barn på skitur med røde kinn og kakaobart. Og dette er takken? 

 

Men nå har Arbeiderpartiet fått nok. Man skulle kanskje tro at de setter ned foten, men neida. De setter ned en skoggruppe. Intet mindre. Jeg ser for meg at skoggruppa består av elleve staute karer, utstyrt med målebånd, øks og myndighet. Denne gruppas store oppgave er å hindre det norske trevirkets emigrasjon, og tvinge det tilbake til nærmeste sag og høvleri. Der andre staute karer, av begge kjønn, med sixpence og skjeggbust lager plank og flis av det. Så takker de hverandre for vel utført samarbeid, før skoggruppa setter av gårde på jakt etter mer. Lederen av gruppa, den stauteste av alle, har sikkert et kallenavn tenker jeg. Alle ”gutta på skauen” bør ha et skikkelig kallenavn. Og siden Kjakan er oppbrukt, ser jeg for meg at han kalles ”Barken” eller ”Stubben”, eller noe sånt. 

Det viser seg nesten å stemme. Skoggruppa består av fem staute karer, og seks staute kvinner. Lederen virker likevel å være en staut kar, som sikkert har berget opp til flere favn trevirke fra å ende som billig tremasse i Utlandet. Og de har ikke målebånd, øks eller myndighet heller. Men pågangsmot og gode hensikter har de. I bøtter og spann.

Skoggruppa har nemlig arbeidet i det skjulte, og lanserer en plan så listig og genial, at selveste Kjakan ville tatt bereten av seg. Planen har fem hovedpunkter og haugevis av underpunkter, med lure tiltak, som til sammen skal få norske planker opp å gå igjen. Og her kommer en kort oppsummering av innovative og nye tiltak: Skog skal nå betraktes som en ressurs, det skal benyttes virkemidler, Statskog skal bidra i norsk skogbruk, skog kan bli til energi og skogbruket trenger infrastruktur. Så genialt og så enkelt. Det er nesten så man spør seg selv: Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

Og denne planen har selvfølgelig fått et eget navn: Woods of Norway. Så da er det bare å sette i gang. Økt satsing på kunnskap og planting, avvirking og foredling. Trær inn og plank og flis ut, til å bygge hus med og fyre ovner med. Det lyder så vakkert. Og litt gammeldags og kjent. 

Men Skoggruppa har laget seg en nødutgang, i tilfelle det ikke blir så bra likevel. Eller i tilfelle planen blir vedtatt. Nødutgangen kalles ”Nasjonal tømmertransportplan”. Når man ser tempoet i en vanlig transportplan, vil det være rart om en ”nasjonal tømmertransportplan”, blir gjennomført over natta. Først skal man gruse tre kilometer i Snåsa, deretter sette av noen kroner til snuplass på en gammel skogsbilveg i Fiplingdal. Og så kommer kravene om stikkrenner her og skuterløyve der, og alle skal selvfølgelig få sitt, men vi må prioritere hvilke prosjekter som kommer inn på ”NTTP 2018-2027”. 

Den eneste måten man kan få tømmeret ut av skogen, før det visner, er å søke om bompengefinansiering av vegen. Og da er helvete løst. Da vil hele bygda reise seg i erigert protest. For hvem vil vel betale for å kjøre rundt i skogen, på humpete veger med tungtransport, sauer og elg? Men, etter femten års sammenhengende tømmerkjøring er veien nedbetalt og lokalbefolkningen kan kjøre på skogstur. Med hemningsløs jubel og nedrullete vinduer kan vi kjøre på tur til fjerne fiskevann, til jakt og rekreasjon. Eller på bærtur.

(Publisert i Nationen, 3. mai 2013)

Fire oppgaver til jul.

Nå er det sannelig i gang igjen. Handelsstanden har ristet av seg halloween-juggelet, og ringer jula inn. Butikkene som i september bare hadde én hylle med julegodter, eser utover med gull i rødt og glitter og stas, inntil hele lokalet ser ut som innsiden av en indisk skolebuss. Det er ikke så mye Jesus, siden han ofte tar fokus bort fra julebutikkens egentlige budskap: ”Kjøp det du trenger nå! Ikke vent til jul”.

For min egen del har jeg alltid hatt et avslappet forhold til jula. Jula kommer, og jeg tar i mot den. Hun jeg er gift med, er min rake motsetning. Hun har planlagt jula siden debrifingen etter forrige jul. Etter hvert som barna har blitt tenkende vesener, har hun klart å gjøre dem til julianere også, og jeg er derfor den eneste i familien med en velregulert psyke i denne tiden. Jeg har derfor pålagt meg selv å ta ansvar for fire viktige ting, slik at familien forstår at jeg også er viktig for å få jula til å gå rundt. 

Oppgave 1. Jeg har hørt at det skal være konjakk i fattigmann, og jeg sørger derfor for å handle inn konjakk til husholdningen allerede i oktober. Jeg gjør det samme i november, før jeg etter hvert finner ut at det ikke skal bakes fattigmann, og går over til å handle akevitt. 

Oppgave 2. Selv om jeg gjennom året har funnet ut nøyaktig hva hun trenger, eller ønsker seg, er jeg helt blank i desember. Jeg går gjennom det som finnes av butikker, de siste dagene før jul, for å finne det helt spesielle, som hun fortjener. Jeg blir aldri helt fornøyd med resultatet. Men det blir hun. Alle de andre gavene under treet, har jeg bare sporadisk kjennskap til. 

Oppgave 3. Det er min jobb å lage pinner til pinnekjøttgryta. Dette er ikke en oppgave jeg tar lett på. Jeg skal finne ferske bjørkepinner i skogen og kappe dem i passende lengder noen dager før julaften. På selve julaften smir jeg av barken, og gjør dem gryteklare. Det er en behagelig og koselig tradisjon, som gir anledning til å komme seg ut i dagslys. I tillegg får jeg hvilt ører og øyne litt, før det store slaget.

Oppgave 4. Jeg har vokst opp med tilgang på egen skog, hvor vi høstet både bær, ved og juletre. Juletreet hentet vi under høyspentlinja, siden det likevel ikke kunne bli tømmer av det. Juletreet bar preg av å være det treet som var minst skjevt det året, men vi klarte alltid å overbevise hverandre om at det var mye finere enn det i fjor. Da jula ble satt under konas administrasjon ble det nye tider. Første året var hun høflig overbærende med et tre som var like bredt som det var høyt. Året etter ga hun klar beskjed om hvordan et juletre skulle se ut, og jeg listet meg stille forbi høyspenten, og over til plantefeltet.

Men forrige jul kom det store skiftet. Kona skulle tilbringe jula fødende på sykehuset, og jeg og barna dro til svigers. For å unngå å komme hjem til en haug med brune nåler og en naken stamme på nyttårsaften, begikk jeg den store synden: Jeg kjøpte plasttre. Helt rett, rundt, høyt, tett og med riktige proporsjoner.

Jeg trodde vi kunne bruke treet igjen i år. Det var så vidt jeg gadd å ta julepynten av, før jeg pakket det ned i januar. Så sikker var jeg på treet. Men nei. Det er noe galt med dette også. Jeg tror det er for bredt. Eller var det for høyt? Jeg vet ikke. Jeg bryr meg ikke. Jeg har tross alt andre ting å tenke på. Jeg har tre oppgaver, som jeg skal ta meg av. Bare tre. Ikke fire.

(Publisert i Nationen 11. 12. 2012)