Vi fortjente så mye mer

Jeg hadde benket meg foran tv-apparatet, og sett frem til en heidundrende valgsending. Allerede da ungene var i seng, begynte det å krible litt, og jeg gledet meg til klokka 21.00.00, da den første prognosen, basert på forhåndsstemmene skulle komme. Til og med NRK gledet seg. De forhåndsannonserte tidspunktet uten stans i nærmere førti minutter, og de siste ti sekundene var det nedtelling. Jeg satt ytterst på stolen og ventet. Og så kom det. Akkurat som forventet.

Det kom innslag fra alle valgvaker, omtrent samtidig, der de intervjuet nestledere og konstituerte talsmenn for partiene. Og kort oppsummert var reaksjonen et avventende gjesp.

Gjesping på Løvebakken

Hva var dette? Jeg hadde forventet at helvete skulle bryte løs, at noen skulle si at dette var trist, at dette var en tragedie for nasjonen og at verden slik vi kjenner den var over. Jeg hadde ventet at noen ville sukke lettet ut og si at Nå! Nå var nasjonen reddet. Nå kunne vi løfte blikket og bli med på en suksessrik reise inn i framtiden. Men hva fikk vi? «Dette var hyggelige prognoser» eller «jaja, det ser sannelig ut til at det blir som forventet».

Jeg ble lovet kaos!

I to måneder har jeg blitt tutet ørene fulle av elendighetsbeskrivelser. Jeg har fått vite at det skulle bli helt fryktelig, forferdelig, uholdbart, elendig. Kaos! Det er det eneste alle partiene har vært enige om. Kaos! Rødgrønt har lovet meg dette, dersom blågrønt eller blåblått vinner. Blåaktig har lovet meg dette dersom rødgrønt vinner. Så jeg mente det var en sikker vinner. Kaos! Og så får jeg bare smil, tapperhet og skuldertrekk i valgsendingene.
Folk oppfører seg som om landet fortsatt vil bestå. Selv etter valget.

Den eneste som viste et snev av tapt selvkontroll var faktisk Siv Jensen. Etter å ha gått tilbake mest av alle og mistet tolv mandater, jublet hun over det fantastiske valget de hadde gjort. Som en gammel dame som har blitt hjulpet over veien, jubler hun som om hun har vunnet et maratonløp. Og sånn føles det sikkert også. For nå får hun være med. Og den gleden overgås bare av at Jens må søke avskjed for sin regjering.

Men ikke en gang Siv klarer å gire opp de andre. Kvelden og natten fylles av høflige gratulasjoner, skulderklapp og seierstaler. Fra alle. Alle har vunnet valget, og jeg gjesper i stolen.

Det eneste som skapte litt spenning i løpet av kvelden var hvorvidt SV skulle få 3,999% eller 4,001%, uten at det ville få noe særlig å si. Dessuten var det litt spennende å finne ut om NRK klarte å finne personen fra MDG som hadde lurt seg inn i Stortinget. Det klarte de ikke, men de fant en annen fyr som også sa han hadde vunnet valget.

Til slutt, når valgpilsen har blitt doven og varm, og Jens og Erna drar hjem for å treffe flere journalister, da tusler jeg skuffet i seng.

Vi hadde fortjent så mye mer. Vi som hadde sett frem til dramatikken, bortforklaringene, samling i bånn og takk for sist. Vi fikk bare tja og ha, lykke til og behersket avmålthet. Vi fikk ikke noe av det som vi var lovet. Politikerne tror ikke på det de selv har sagt. De tror ikke på kaos. Eller så tar de alt for lett på det. Og jeg vet ikke hva som er verst.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 12. september 2013.)  

Gratulerer med nurket.

I dag ble jeg onkel igjen. Det er alltid en stor opplevelse, som ikke er i nærheten av det aller beste: Å bli pappa. Men å bli onkel setter erindringer i sving. Jeg husker mine store opplevelser, og kan plutselig gi gode råd om det å være pappa i barsel. Jeg bør egentlig la være. Av egen erfaring vet jeg at pappaer i barsel ikke tar i mot gode råd. Ikke fra noen. Men jeg gjør noen betraktninger likevel.

Ingen ting er så mykt som en nyfødt baby.

Og det rare er, at når det verste slagget er vasket av, så er ungen like myk. Dette skyldes huden som er et par nummer for stor, og det faktum at de er lodne over hele kroppen. Bamsefabrikanter har forgjeves prøvd å etterligne #denfølelsen, men de har gitt opp alle som en. Ingen ting kan måle seg med en nyfødt baby. Særlig hvis den er din.

Shar Pei

Man skal holde babyer tett inntil kroppen. Da slipper man nemlig å se hvor rare de er. Jeg har selv blitt stolt far til noe som lignet en blanding av en Shar Pei (en hunderase. Slå det opp!) og Mike Tyson. Jeg var litt betenkt noen sekunder, mens hun gråt ut gjennom neseborene. Men da jeg la henne inntil brystkassen min og hun sukket fornøyd, så jeg henne aldri mer som noe annet enn verdens vakreste. Hun fikk komme ut av lua allerede etter et par dager.

Så du kan bære ham på strake armer, tett inntil kroppen eller hvordan du vil. Du kan sitte i tre timer og bare se på barnet, og hver gang vil du få svar. Han er svaret på alt du har gjort til nå. Han er svaret på alt slitet, strevet og gledene du har hatt. Han er kronen på verket og begynnelsen på evige bekymringer og gleder. Han er målet, og han er starten. Du kommer aldri til å slippe hånden hans helt. Ikke før han tar hånden din. Du kommer alltid til å kunne bære ham, om han blir aldri så tung, for du kan løfte med hjertet.

Sånn er det bare. Det er det grunnleggende og uforanderlige. Ikke en gang virkeligheten kan endre på dette, men det kan holde hardt noen ganger.

Etter et par uker, når ungen har vokst så mye at huden passer, vil den se helt fantastisk ut. Og da må man bare nyte synet, for nå er det like før han begynner å ligne på sin far. Riktignok en bedre utgave enn originalen, men likheten er slående. Det vil alle si, selv om du ikke ser det selv. Du vil mene at han ligner mest på sin mor, for du vil jo bare det beste for ham. Det er imidlertid ingen grunn til panikk, for dette retter seg vanligvis av seg selv. Og dersom det ikke skulle skje, kan man alltids ty til kirurgi.

Det er lett og tro at alt du gjør, gjør du egentlig for å få fred. All matingen, alle bleieskift, påkledningen, smøringen, kosingen og dullingen: Alt for å få det lille mennesket til å sove. For et sovende barn er verdt alt. Ingen ting vil kunne gi deg så dårlig samvittighet som ditt sovende barn. Fordi det er vakkert, uskyldig, trygt og rolig. Alt det du ikke er.

Men det er smilet som er betalingen. Ut gjennom dagens første smil skinner sola, og framtiden ser lys og lovende ut. Det smilet tørker bort alt du måtte ha av trøtthet, irritasjon og oppgitthet. Og en liten stund er du akkurat som det sovende barnet: Vakker, uskyldig, trygg og rolig. Og da er du klar for å erobre verden. Du, og din lille familie!

Lykke til!

(Til Harald Arnt, Torunn og lille Harald)