Strøm og øl

Jeg har begynt å slå av lyset. Ikke hele tiden, for ofte er det jo allerede avslått. Men jeg tar meg selv i å slå av lyset, når jeg forlater rommet. Særlig hvis jeg er sistemann ut av rommet. Denne egenskapen tilegnet jeg meg i Danmark. På ferie, i leid feriehus. I Danmark må man nemlig betale for strømmen. Og vannet. Men særlig for strømmen. Og derfor gjorde vi det til vane å bare bruke strøm når det var nødvendig. Eller når det var behagelig eller praktisk.

Jeg er jo klar over at man betaler for strømmen i Norge også. Men i Danmark er det på en helt annen måte. I Danmark er det laget en ordning som gjør at strømforbruket merkes mye bedre. Ordningen gjelder overalt, for alle, og kalles ”strømregning”. Og denne er laget på en slik måte at danskene blir motiverte til å spare på strømmen. Derfor varmer man ikke opp rom som ikke er i bruk. Man har ikke utelyset på hele natta, man har ikke varmekabler i oppkjørselen og på plena. Og man slår av lyset når man forlater rommet.

Og dersom man sparer et par kilowatt, så kan man kjøpe seg en iskald øl. I Danmark. Og så kan man varme seg på den. I Norge må vi spare omtrent 60 kilowatt for å få den samme gevinsten, noe som forteller mer om prisen på øl enn på strøm, men likevel.

Til vinteren, når strømprisene går opp her hjemme, settes hylekoret i gang igjen. Da blir det nærmest uutholdelig dyrt å bruke strøm. Det blir syting og klaging, det rasles med sabler og tabloidavisene flommer over av elendighetsbeskrivelser.

Og så får vi forklart at strømprisen øker fordi det regner for lite, vannet fryser og vi må importere dyr kraft fra Sverige. Men det er jo ikke helt sant: Strømmen blir litt mindre billig, fordi vi bruker vanvittige mengder av den! Vi holder fast på gamle vaner. Vi skal ha lyset på når det er mørkt og vi slår det ikke av før det blir vår. Det skal være varme i alle rom, vi skal ha fire frysere, to kjøleskap, 400 liter varmt vann og ladere i alle kontakter. Matrester skal kjøles ned et par dager, før vi kaster dem.

Og jeg tror at det blir sånn en stund til. Vi har nemlig råd til å betale for strømmen, selv når den koster nesten en krone for kilowatten. Vi klager og syter over prisen, men betaler det den koster. Fordi vi kan. Selv med norske ølpriser, får vi råd til å betale for strømmen, fordi den er fryktelig billig.

Unntaket er minstepensjonister, som blir fortalt av media, at de ikke har råd til strøm i år. De slår derfor av vifteovnen, siden de har vunnet kriger og lært dette med å spare. Så sitter de og fryser en stund under et hullete pledd, siden de har glemt å kjøpe vedovn. Når det rimer på innsiden av vinduet kommer en journalist fra lokalavisa og tar bilde, og spør om det ikke er forferdelig kaldt. Etterpå slås varmen på igjen og det merkes nesten ikke på strømregninga.

Smått om senn blir det vår og varmt, og vi tenker at oi-oi-oi så fin vinter vi hadde. Det var riktig nok kaldt en stund, men du verden så fint skiføre det var.  Vi glemmer strømkrisa og snakker heller om hvilke flagg vi skal tillate i 17.mai-toget, om hundebæsj og appelsinskall som ungdommen så respektløst slenger fra seg, om russefeiring egentlig skulle vært lov, og andre viktige ting.

Når vi går lei av å snakke, tapper vi varmt vann i bassengene til barna, setter opp paviljonger med varmeovn og drikker øl på terrassen på kveldene.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 19. september 2013.)   

Vi fortjente så mye mer

Jeg hadde benket meg foran tv-apparatet, og sett frem til en heidundrende valgsending. Allerede da ungene var i seng, begynte det å krible litt, og jeg gledet meg til klokka 21.00.00, da den første prognosen, basert på forhåndsstemmene skulle komme. Til og med NRK gledet seg. De forhåndsannonserte tidspunktet uten stans i nærmere førti minutter, og de siste ti sekundene var det nedtelling. Jeg satt ytterst på stolen og ventet. Og så kom det. Akkurat som forventet.

Det kom innslag fra alle valgvaker, omtrent samtidig, der de intervjuet nestledere og konstituerte talsmenn for partiene. Og kort oppsummert var reaksjonen et avventende gjesp.

Gjesping på Løvebakken

Hva var dette? Jeg hadde forventet at helvete skulle bryte løs, at noen skulle si at dette var trist, at dette var en tragedie for nasjonen og at verden slik vi kjenner den var over. Jeg hadde ventet at noen ville sukke lettet ut og si at Nå! Nå var nasjonen reddet. Nå kunne vi løfte blikket og bli med på en suksessrik reise inn i framtiden. Men hva fikk vi? «Dette var hyggelige prognoser» eller «jaja, det ser sannelig ut til at det blir som forventet».

Jeg ble lovet kaos!

I to måneder har jeg blitt tutet ørene fulle av elendighetsbeskrivelser. Jeg har fått vite at det skulle bli helt fryktelig, forferdelig, uholdbart, elendig. Kaos! Det er det eneste alle partiene har vært enige om. Kaos! Rødgrønt har lovet meg dette, dersom blågrønt eller blåblått vinner. Blåaktig har lovet meg dette dersom rødgrønt vinner. Så jeg mente det var en sikker vinner. Kaos! Og så får jeg bare smil, tapperhet og skuldertrekk i valgsendingene.
Folk oppfører seg som om landet fortsatt vil bestå. Selv etter valget.

Den eneste som viste et snev av tapt selvkontroll var faktisk Siv Jensen. Etter å ha gått tilbake mest av alle og mistet tolv mandater, jublet hun over det fantastiske valget de hadde gjort. Som en gammel dame som har blitt hjulpet over veien, jubler hun som om hun har vunnet et maratonløp. Og sånn føles det sikkert også. For nå får hun være med. Og den gleden overgås bare av at Jens må søke avskjed for sin regjering.

Men ikke en gang Siv klarer å gire opp de andre. Kvelden og natten fylles av høflige gratulasjoner, skulderklapp og seierstaler. Fra alle. Alle har vunnet valget, og jeg gjesper i stolen.

Det eneste som skapte litt spenning i løpet av kvelden var hvorvidt SV skulle få 3,999% eller 4,001%, uten at det ville få noe særlig å si. Dessuten var det litt spennende å finne ut om NRK klarte å finne personen fra MDG som hadde lurt seg inn i Stortinget. Det klarte de ikke, men de fant en annen fyr som også sa han hadde vunnet valget.

Til slutt, når valgpilsen har blitt doven og varm, og Jens og Erna drar hjem for å treffe flere journalister, da tusler jeg skuffet i seng.

Vi hadde fortjent så mye mer. Vi som hadde sett frem til dramatikken, bortforklaringene, samling i bånn og takk for sist. Vi fikk bare tja og ha, lykke til og behersket avmålthet. Vi fikk ikke noe av det som vi var lovet. Politikerne tror ikke på det de selv har sagt. De tror ikke på kaos. Eller så tar de alt for lett på det. Og jeg vet ikke hva som er verst.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 12. september 2013.)  

Gratulerer med nurket.

I dag ble jeg onkel igjen. Det er alltid en stor opplevelse, som ikke er i nærheten av det aller beste: Å bli pappa. Men å bli onkel setter erindringer i sving. Jeg husker mine store opplevelser, og kan plutselig gi gode råd om det å være pappa i barsel. Jeg bør egentlig la være. Av egen erfaring vet jeg at pappaer i barsel ikke tar i mot gode råd. Ikke fra noen. Men jeg gjør noen betraktninger likevel.

Ingen ting er så mykt som en nyfødt baby.

Og det rare er, at når det verste slagget er vasket av, så er ungen like myk. Dette skyldes huden som er et par nummer for stor, og det faktum at de er lodne over hele kroppen. Bamsefabrikanter har forgjeves prøvd å etterligne #denfølelsen, men de har gitt opp alle som en. Ingen ting kan måle seg med en nyfødt baby. Særlig hvis den er din.

Shar Pei

Man skal holde babyer tett inntil kroppen. Da slipper man nemlig å se hvor rare de er. Jeg har selv blitt stolt far til noe som lignet en blanding av en Shar Pei (en hunderase. Slå det opp!) og Mike Tyson. Jeg var litt betenkt noen sekunder, mens hun gråt ut gjennom neseborene. Men da jeg la henne inntil brystkassen min og hun sukket fornøyd, så jeg henne aldri mer som noe annet enn verdens vakreste. Hun fikk komme ut av lua allerede etter et par dager.

Så du kan bære ham på strake armer, tett inntil kroppen eller hvordan du vil. Du kan sitte i tre timer og bare se på barnet, og hver gang vil du få svar. Han er svaret på alt du har gjort til nå. Han er svaret på alt slitet, strevet og gledene du har hatt. Han er kronen på verket og begynnelsen på evige bekymringer og gleder. Han er målet, og han er starten. Du kommer aldri til å slippe hånden hans helt. Ikke før han tar hånden din. Du kommer alltid til å kunne bære ham, om han blir aldri så tung, for du kan løfte med hjertet.

Sånn er det bare. Det er det grunnleggende og uforanderlige. Ikke en gang virkeligheten kan endre på dette, men det kan holde hardt noen ganger.

Etter et par uker, når ungen har vokst så mye at huden passer, vil den se helt fantastisk ut. Og da må man bare nyte synet, for nå er det like før han begynner å ligne på sin far. Riktignok en bedre utgave enn originalen, men likheten er slående. Det vil alle si, selv om du ikke ser det selv. Du vil mene at han ligner mest på sin mor, for du vil jo bare det beste for ham. Det er imidlertid ingen grunn til panikk, for dette retter seg vanligvis av seg selv. Og dersom det ikke skulle skje, kan man alltids ty til kirurgi.

Det er lett og tro at alt du gjør, gjør du egentlig for å få fred. All matingen, alle bleieskift, påkledningen, smøringen, kosingen og dullingen: Alt for å få det lille mennesket til å sove. For et sovende barn er verdt alt. Ingen ting vil kunne gi deg så dårlig samvittighet som ditt sovende barn. Fordi det er vakkert, uskyldig, trygt og rolig. Alt det du ikke er.

Men det er smilet som er betalingen. Ut gjennom dagens første smil skinner sola, og framtiden ser lys og lovende ut. Det smilet tørker bort alt du måtte ha av trøtthet, irritasjon og oppgitthet. Og en liten stund er du akkurat som det sovende barnet: Vakker, uskyldig, trygg og rolig. Og da er du klar for å erobre verden. Du, og din lille familie!

Lykke til!

(Til Harald Arnt, Torunn og lille Harald) 

Matpakkeønsket

Jeg har akkurat lest fra Doktor Proktors Prompepulver, og sunget for eldstejenta mi. Jeg realitetsorienterer henne, og forsikrer at hun ikke vil fare til værs i natt heller, selv om hun promper. Ikke har hun spist prompepulver, og dessuten er det ikke sikkert at Bulle i boka finnes på ordentlig. Hun godtar denne forklaringen, og glipper med øynene.

Så spør hun om jeg vet «hva», og jeg sier at det gjør jeg ikke. Da forteller hun meg om matpakken sin. Den hun skal ha i morgen. Hun vil ha en liten boks druer, som er delt i to. Og så vil hun ha én brødskive med hvitost, som hun kan legge druene på. Og så vil hun ha én brødskive med kaviar, og da må hun ha en liten boks med fire agurkskiver som er skjært akkurat passe tynne, som hun kan legge på skivene. Dessuten vil hun gjerne ha med et salatblad, eller to, som hun kan legge under osten og salamiskiven, i fall det skulle dukke opp en slik også. Og er det for mye å be om at hun kan få en liten kniv, slik at hun kan dele skivene i to like store biter?

Jeg smiler med hele meg, og kikker ned på den fine lille jenta mi. Og så lurer jeg på hvilken verden hun kommer fra. Hun må da på et eller annet tidspunkt ha sett på når jeg lager matpakke:
1. Brød skjæres i skiver
2. Ost skjæres i skiver
3. Skive, ost, skive, ost, skive, ost i matboksen
4. Ferdig!
Og her ligger hun og fantaserer om at pappaen skal iverksette en matpakke med estetisk, aromatisk og kulinarisk klang. Noe hun kan glede seg til, vise fram og nyte i lange drag. Milde himmel!

Det har blitt konstruert matpakker av lignende karakter i hjemmet. Det har også blitt laget kunstferdige oppsatser av fletter og hårstrikk til jentene. Men ikke av meg. Så hvorfor spør hun meg om dette? Ligger det en slags forventning om at jeg skal vokse inn i rollen? Jeg blir nesten litt redd ved tanken på dette, så jeg blunker litt lurt til henne, og svarer som så ofte før: «Vi får se, hva vi får til». Og når jeg sier «vi», er det selvfølgelig for å ha ryggen fri. Jeg sa nemlig ikke «jeg».

Når jeg går ned trappa, tenker jeg at jeg må prøve å huske hva hun ba om, slik at jeg får overbragt ønsket til «avdeling for unødvendig garnityr og staffasje». Da vet jeg at ønsket blir gjenstand for interessert behandling, og i alle fall vurdert opp mot tilgang på råstoff, tid og overskudd. I tillegg skal man balansere godt på rettferdighetslinjen, slik at man unngår å bli stående til langt på formiddagen for å lete etter den perfekte fordelingen som alle barna synes er rettferdig. Den har vi lett etter før, og den er rett og slett ikke-eksisterende tidlig på morgenen.

Nå har det seg sånn, at denne kvelden har kona innvilget seg permisjon, for å lete etter en fjelltopp. Og siden dette er skjellig grunn til å befinne seg utenfor huset, kan ikke ønsket overbringes. Jeg tenker at jenta mi vil ha forståelse for dette, og at vanlige brødskiver med ustrukturert pålegg også metter. Men jeg tenker også at ønsket var usedvanlig vakkert, både ernæringsmessig og gastronomisk. Så hvorfor kan jeg ikke innfri dette, score noen voksenpoeng og pappapoeng? Så jeg går på kjøkkenet, biter tennene sammen og bretter opp ermene.

Og en vakker dag, blir jeg sikkert også tvunget til å ordne henne fint på håret. Stakkars jente.


(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 4. september 2013.)