All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler jeg rundt i såkalte all-værs-sko, laget med pustende og pesende materialer, vanntette og med moderat demping. Disse skoene bruker jeg når det regner og snør, på sand, vann, slaps og is, på tørr asfalt og på myke stier. Og når de er utslitt kjøper jeg nye. De kan med andre ord brukes til all slags vær, og er per definisjon all-værs sko.

Kona har også all-værs-sko. Det vil si så mange par sko, at hun alltid har ett par som passer til akkurat dette været eller denne anledningen. Hun kan plutselig mangle «vår-sko-til-sakte-tørkende-asfalt-etter-en-liten-regnskur-og-omtrent-åtte-grader». Jeg vet at hun fant skoene i en butikk eller på nett først, og både værtype og behov dannet seg etterpå.

Og jeg er ikke det minste misunnelig. Hver dag kan jeg nemlig ta på meg skoene mine i gangen, for deretter å gå ut i verden, klar for all slags vær og hva som ellers måtte møte meg i løpet av dagen. Kona må først ut å se på været, undersøke underlaget, sjekke værmeldingen for de neste timene og vurdere hvem hun skal møte. Så velger hun et par sko til føttene, og gjerne ett par til å ha med seg.

Og det er i grunnen helt greit, sånn til vanlig. Men når takboks og bagasjerom skal fylles til ferieturen, blir dette et problem. For hvilket vær kan man forvente seg på fjorten dagers bilferie i Trøndelag og Nord-Sverige? Stort sett all slags vær og minst tre årstider. Og når enkelte av barna har begynt å få samme tilbøyeligheter som kona, endte vi opp med sko i alle bilens hulrom i tillegg til to poser på taket.

Vel hjemme igjen, kunne jeg le både sist og best. Ferieturen ble velsignet av varmt og godt vær hele veien, slik at jentene kunne gå med bare føtter og lufte tærne. Selv gikk jeg med plastsandaler til jeg begynte å blø, slik jeg alltid gjør om sommeren, og skoposene på taket fikk ligge i fred stort sett gjennom hele turen. Likevel var vi «bedre skodd» etter ferien enn da vi startet. Med i lasten hadde vi fire-fem par «begynne-på-skolen-sko», ett par «midt-mellom-høst-og-sommer-sko» og «flipp-flopper» som erstatter barføtter på stranda.

Så nå er familiens skoskap, skohyller, skoposer, esker og sekker fylt opp til nytt år, og i min hylle står fortsatt ett par all-værs-sko som passer til alt.

(Petit i Framtia, 16. august 2017)

Fraværsterskelen

Frank reiser seg sakte, og subber ustøtt over gulvet, de få meterne fra pulten sin og bort til kateteret mitt. Han stiller seg foran meg, på den andre siden av kateteret. Han står der og svaier et øyeblikk, med feberblanke øyne og rennende nese. Han snufser og surkler, mens han presser fram et heltemodig smil. Han rekker meg den grønne meldingsboken sin, mens han støtter seg til kateteret med den ene hånden. Jeg vet allerede hva som står der: ”Frank var syk på mandag og tirsdag. Han er fortsatt ikke helt frisk, så han må få slippe gym og må få være inne i friminuttene. Han har halsdrops med seg i dag.” Jeg kvitterer med ”OK” og motstår fristelsen til å skrive ”God bedring”.

Det går sikkert bra, tenker jeg, mens Frank sleper seg tilbake til plassen sin. Han siger ned på stolen, og med skjelvende hender tar han opp bøkene han trenger for å støtte opp hodet. Med litt flaks, smitter han ikke alle de andre i klassen, tenker jeg. Med litt mer flaks blir han faktisk bedre selv også, og om en liten uke er han sikkert i stand til å konsentrere seg om skolearbeidet, og delta i lek og alvor med de andre igjen. Det bruker som regel å gå bra. Og dessuten er han ikke rammet av noe alvorlig. Influensa, tette bihuler, lett ørebetennelse eller farang sorterer under vanlige folkelidelser. Det er slike ting ”som går”, og kommer tilbake med ujevne mellomrom. Ingen grunn til å være hjemme og tære på foreldrenes egenmeldingsdager med andre ord.

Da er det noe helt annet dersom eleven rammes av tung skyts. Og da tenker jeg ikke på epidemier, ulykker og andre bagateller som tyfus, difteri eller vannkopper. Jeg mener langt alvorligere saker: Det dreier seg om billig sydentur utenfor sesong, en oval weekend på hestesenter, Justin Bieber-konsert i Göteborg eller juleshopping i en storby i nærheten. Blir man rammet av slike ting, kan man forvente øyeblikkelig og konsekvent uteblivelse, med grundig forhåndsvarsel og ettermelding. Og du kan forbanne deg på at eleven ikke kommer tilbake, før opplevelsen er både gjennomført og bearbeidet.

Og når eleven endelig er tilbake igjen, har han ikke med seg halsdrops og basiller på skolen. I stedet stiller han opp med ny t-skjorte hvor det står «Hard Rock Café Ibiza» eller med et bilde av trynet til en eller annen pop-fjortis på fronten. Eller de er brune, fine og så opplagte at det tar flere uker før de er tilbake i den kjedelige grå hverdagen. Og alle de andre står og ser på. Slitne, bleke og misunnelige må de høre fortellinger om alt det de selv har gått glipp av. Og da ender det selvfølgelig med at denne fraværsårsaken er like smittsom, som stakkars Frank som hoster til han blør ut av øynene.

Men det verste av alt er at det ikke gjør noe. Jeg har til gode å se at elever har tatt skade av å reise, oppleve og erfare verden utenfor sin egen sandkasse. Man bør selvfølgelig ikke reise bort under tentamen, eksamen eller i starten på et skoleår da man skal finne sin plass i klassen. Men utenom dette, er det ikke noe problem. Ikke får man fravær heller, siden man kan søke om å få slettet inntil ti dager av fraværet dersom det er en reise. Frank derimot, får ikke slettet sitt høyst nødvendige fravær, med mindre tilstanden blir varig og kan defineres som kronisk. Og det blir den ikke, selv om han sleper seg tilbake til skolen, to dager for tidlig.

All-værs-besvær

Jeg har ett par sko. Jeg har noen andre sko også, slik at jeg er rustet til bryllup, begravelse, strand og julebord. Men til hverdags rusler...