Mitt møte med Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiet skal ha møte nå. De skal møtes og snakke om hva de skal mene. De skal juble og jubilere. For førti år siden ble partiet dannet av Anders Langes argsinne, deretter formet av Carl I. Hagens misnøye og nå ledet av Siv Jensens ambisjoner. Og plutselig husker jeg mitt første møte med Fremskrittspartiet: 

Storebroren til en kompis, var leder i det lokale Fremskrittspartiets ungdom, en gang på slutten av åttitallet. Han delte ut ballonger til alle som ville ha, og det var mange. Minst ti-femten stykker. Han hadde hvit kjeledress på seg, og snakket stort sett om hvordan svartingene kom til landet vårt, tok både jenter og jobber fra oss, slik at vi ble arbeidsledige og skjeggete sosialklienter, som bare kom til å snylte på staten fordi vi var blitt udugelige og late, og da kom vi til å bli litt kriminelle og burde settes i utrivelige fengsel, helst på Jan Mayen. Vi som var litt yngre enn ham, syntes han var litt i overkant ivrig, men at han kanskje hadde litt rett, sånn på bunn. Han hadde jo både kjeledress og stresskoffert. Og da lyver man ikke.

En dag, sikkert en stor dag for vår venn i kjeledress, fikk vi vite at selveste høvding Carl I skulle komme. Han skulle holde foredrag eller noe slikt, i kantina på yrkesskolen. Jeg og alle andre femtenåringer i området ble utstyrt med et ekstra sett ballonger, et par buttons og klar beskjed om å være til stede. Og det var klart vi kom. Vår interesse for politikk, ble overgått av det meste egentlig. Vi var mer interessert i Samantha Fox, amerikanske biler, japanske biler, mopeder, skrutrekkere, snus, jenter, filmer, ostesmørbrød fra mikrobølgeovn og fingerhekling. Når sant skal sies. Likevel hadde vi nok følelse av at vi skulle få se noe stort. Og det fikk vi.

Carl I. Hagen ankom lokalet som kongen av Carlivar-show. I hvit genser, og med henrykte lakeier rundt seg. Deriblant vår venns storebror. Carl I. Hagen snakket seg varm om hvor fryktelig vi hadde det i samfunnet, og hvor godt vi tok vare på de kriminelle. Etterpå kom advarslene: Hva ville vi følt dersom vi ikke fikk en jobb, fordi en pakistaner gjorde den for halve lønna? Hvordan ville vi reagert dersom søsteren, eller kjæresten ble voldtatt av en innvandrer? Han brukte ord vi kjente oss igjen i, om situasjoner vi aldri hadde tenkt på. Og som vi aldri kunne forestille oss. Men vi skjønte såpass, at landet var oversvømt av innvandrere, kriminelle og snyltere. Og byråkrater. Og at Fremskrittspartiet kunne fri oss fra alt dette.

Alle nikket og smilte høflig, unntatt én. En rødhåret liten gutt, helt bakerst, protesterte mildt mot noen av Hagens uttalelser. Han fortalte at han bodde på et lite småbruk ved kysten, og at med Fremskrittspartiets politikk ville de miste alt av tilskudd og muligheter for videre drift. Som svar fikk han da at enkelte ulønnsomme bedrifter, ikke hadde livets rett, og at de da fikk flytte til byen, og at det kom nok til å gå bra, bare man fikk seg en forståelig dialekt. Det ble humring i salen, og alle kikket rart på den rødhårete med det store motet.

Det var ikke før etterpå jeg skjønte poenget. Etter at de hvite kjeledressene hadde plukket ned flaggene, og alle hadde gått hver til sitt. På tur hjem alene skjønte jeg det: At Carl I. Hagen mønstret en politisk bølge, en slags turné som skulle skape begeistring og stemmer. Jeg skjønte også at han kom til å klare det.

Men aller mest skjønte jeg dette: Politikere bør ikke latterliggjøre små gutter med rødt hår, som tør å ta sin egen gård og bygd i forsvar. Ingen av oss på dette møtet stemte på Fremskrittspartiet den høsten. Litt fordi vi ikke hadde stemmerett, men mest fordi en liten gutt med rødt hår og rar dialekt knuste Carl I. Hagen på et mønstringsmøte i Namsos. 

(Publiset i Nationen, 21. mai 2013)

Hverdag og vår

Det er godt å ha kort vei til jobben igjen. Å kjenne litt på været, nyte dagslyset og puste den reine lufta på vei til jobb. Særlig akkurat nå, når jeg ser store forandringer fra dag til dag. For noen uker siden var det mørkt da jeg dro til jobb, og mørkt da jeg dro hjem. Utendørs dagslys kunne bare så vidt oppfattes, der jeg befant meg på kontoret eller et klasserom. Nå er det så vidt jeg oppdager at det blir mørkt. Det lysner lenge før jeg skal stå opp. Noe jeg vet fordi det alltid er en av ungene som oppdager at ”det er morgen”.

For snart to år siden flyttet jeg. Nordover, mot mørket og lyset. Jeg bodde på mange måter allerede ”nordover”. På en liten øy, med få, hyggelige mennesker, og ferjeforbindelse til fastlandet. Hver morgen dro jeg hjemmefra med bil, tok ferge i tjue minutter, og kjørte deretter i femten minutter før jeg endelig kunne stemple inn den andre kaffekoppen. Det var en strålende jobb, egentlig. Når sant skal sies så satte jeg pris på pendlingen også. Tjue minutters fergetur var akkurat nok til en kopp ferjekaffe og litt prat med naboer og andre kjente. Da ble det utvekslet meninger, nyheter og generelle uviktigheter. Vi snakket om kommunen som truet med å legge ned skolen vår, om fylket som truet fergeforbindelsen, om staten som truet distriktsnorge og om bygdedyrene som truet nyskaping og engasjement. Og så drakk vi svart kaffe fra hvite isoporbeger. På tur hjem var det mye det samme. Venting i ferjekø, spenningen om alle kom seg med ferga, om russertrailerne kom seg opp landgangen, og endelig nytt isoporbeger, oppdateringer på store nyheter om bitte små ting, kanskje en vaffel med jordbær og rømme, og til slutt var man hjemme igjen. I det lille huset, med utsikt til havet og De Syv Søstre. Det er vel sånn jeg betrakter det. I etterpåklokskapens lys.

 

For midt oppe i det, var det mye venting. Opp én time tidligere hver morgen for å stå i kø, mens slapset spyttet sidelengs mot vinduene. Med stadig dårlig samvittighet for å ha kjeftet for mye på ungene i morgenstellet, så jeg lyset fra fergen som stanget seg gjennom mørket, fullastet med laks på trailere på vei til Russland eller Polen, med sommerdekk og råtten diesel. Besk kaffe og elever som lå og sov på hver benk, og stille mumling rundt bordene. De siste tjue minuttene foran meg bød på holke og tilnærmet ingen sikt, før jeg satte fra meg bilen og kunne gå inn i et godt og varmt kommunehus, og henge fra meg den våte jakka på stumtjeneren på kontoret. Den eneste trøsten var at man kunne klage på været, noe jeg også gjorde. I Nord-Norge er det veldig mye vind, og mesteparten av den, kommer som motvind.

Derfor setter jeg pris på den korte veien til jobben nå. Men jeg står opp like tidlig, basker med morgenstell og unger, skraper is av bilen og kjører innom barnehagen og konas jobb. Så drar jeg til jobb, alene. I stillhet. Ingen nyheter om små ting, ingen klaging på været, ingen meninger om kommune, fylke og stat. Ingen kaffe i isoporbeger. Bare stillhet. Og 95 sekunders stillhet bør man kunne sette pris på, i en dag som ellers er fylt av ungdomskoleelever og ungdomskolelærere. 

Men man går glipp av nyheter. De store uviktige nyhetene om bitte små ting. Og kaffe i isoporbeger.

(Publisert i Nationen 12. april 2013)