I utakt med verden

Det er bare å innrømme det med en gang: Jeg er ikke den mest morgenfriske personen jeg kjenner. Morgenstund har sjelden rent mel i posen, og det er ikke før i nitiden, etter en dusj, en liter kaffe og generelle forberedelser at jeg kan regnes som noen lunde tilregnelig. Til gjengjeld kan jeg holde det gående lenge. Gjerne til langt på natt. Noe som kanskje er en del av problemet. Det byr derfor på en del utfordringer å leve i utakt med et samfunn som er designet for haner, bønder og a-mennesker på lykkepiller.

Et av de største problemene er å komme seg opp om morgenen. Jeg er uhyre effektiv, så snart jeg er ute av dusjen, men alt før dette går utrolig sakte. Jeg er desillusjonert, desorientert, demotivert og dehydrert. Og om jeg hadde hatt evne til å kjenne etter, så hadde jeg nok vært klar for innleggelse for det aller meste.

Jeg har derfor skaffet meg en vekkerklokke på mobilen, som tvinger meg til å løse matematikkoppgaver før den kan slås av. Jeg har på forhånd satt innstillingene til «vanskelig», for å forsikre meg om at jeg må starte hjernen, i løpet av oppvåkningen. Og det som er «vanskelig» klokken ti om kvelden, er ikke så langt unna «umulig» klokka 06.45.

Telefonens intense uling og piping sliter meg etter hvert ut av dypt koma, og over i en tilstand hvor bare instinkter og reflekser virker. Etter å ha trykket på klokkeradioen, slått på klokkeradioen og feid brillene i gulvet, begynner jeg etter hvert å forstå hva som er på ferde. Jeg famler etter mobilen, og leser på displayet. Det står 16x5-17.

- Er det virkelig mulig? tenker jeg. - Hvem kan vite sånt?

Jeg regner og grubler etter fattig evne. Skriver inn svar som blir avvist, og etter tre minutter er jeg i ferd med å bli desperat. Telefonen uler og skriker mot meg, og jeg roper tilbake til den før jeg klarer å ta meg sammen:

- Seksten ganger ti er hundreogseksti, så da blir seksten ganger fem åtti. Og åtti minus sytten er da 53?

Jeg skriver inn svaret. Det er feil!

Jeg hører meg selv hulke. Jeg tenker igjen: Jeg trekker tjue fra åtti, og legger til tre. Det blir 63. Jeg skriver det inn, fortsatt i tvil. Men denne gangen er det riktig, og jeg blir belønnet med en ny oppgave: 15x17-39.

- Neeeeeiiii! Jeg sutrer og hikster og synes fryktelig synd på meg selv. Jeg hater disse nye mobilene som man ikke kan ta batteriet ut av. Jeg forbanner meg selv, matematikken og alt dets vesen. Jeg vurderer å kaste telefonen ut gjennom vinduet, og kjøpe meg en ny. Jeg gjør det selvfølgelig ikke. Etter enda noen minutter med grubling og grining kan jeg endelig skrive inn svaret. Det blir dørgende stille, og jeg kjenner at jeg er utmattet. Inne i hodet hører jeg gjenklangen av en mobil fra helvete, som nok en gang har gjort jobben sin. Jeg faller maktesløst tilbake i senga, for å komme til hektene etter anstrengelsen. Og sovner som en stein.

(Først publisert i Framtia 11. mai 2016) 

Selsmak og annet snadder

Under en sjømatmesse på Ytre Helgeland fikk jeg gleden av å prøve selkjøtt. Kjøttet var både speket, røkt og tørket, så man skulle tro det meste av selsmaken var borte. Men det var den slett ikke. Fortsatt hang det igjen en underlig smak av svette og fisk i kjøttet. Han som hadde laget kjøttet (ikke selen, men selgeren) stod foran meg med et forventningsfullt uttrykk i fjeset. Jeg tygget og tygget mens jeg prøvde å komme på noe hyggelig å si til den stolte kokken. Den bitte lille kjøttbiten hadde tatt turen inn sammen med en flis av et flatbrød, og etter tre, fire tygg var munnen full. Jeg svelget og svelget, og prøvde febrilsk å dele opp biten med tennene. Etter fem minutter var jeg klar til å snakke. Jeg hadde tårer i øynene, og et falskt smil om munnen.

- Joda, sa jeg. Dette var jo interessant. Dette kan man jo ty til, dersom vi blir tomme for ku, gris, sau, elg, rein og sånt. Jeg undertrykte et grøss, og kikket meg rundt etter noe å drikke.

Kokken smilte overbærende, og antydet at mange synes smaken er litt uvant ennå. Han rallet videre om viktigheten av å utnytte ressursene i havet, om kortreist mat og bærekraftig fangst. Jeg fryktet at han skulle komme opp med flere smaksprøver, så jeg nikket ivrig og var så enig som jeg kunne.

Etterpå gikk jeg i stor bue rundt andre stands med smaksprøver. Jeg unngikk brislingburger, torsketunge’n’chips, laksepølser, røkt sjøløve og rognsmoothier. Jeg smøyg meg forsiktig ut fra det eksperimentelle matteltet, og fikk endelig kommet meg ut og vasket munnen i vann og pils. Jeg kaldsvettet ennå etter det korte men intense møtet med selskjenderen.

I dette landet er vi strengt tatt vant til å spise sære matretter. Mat som gir utlendinger serie-brekninger gjør oss utrolig stolte, og nasjonalfølelsen vokser proporsjonalt med deres avsky. Det lages tv og videoer, hvor amerikanere og andre med bedøvde og impotente smaksløker utfordrer hverandre ved å smake på helnorske matretter. Sånt som vi spiser. Altså bedervet fisk i alle varianter, tørket og skamsaltet kjøtt, hodeskaller og produksjonsavfall, skalker og skorper og til og med avløpsrenser. Og det verste er at mye av dette faktisk er godt. Kanskje mest fordi vi har blitt litt vant til det…

Det er nok derfor vi er de perfekte prøvekaniner for ny, eksperimentell mat. Ingen ting kan drepe et folk som er foret opp på myse, lut og syre. Vi har tydeligvis utviklet et fordøyelsessystem av asbestbelagt, seigt lær og vi kan bæsje asfalt uten å fortrekke en mine. Da er det ikke til å undres over at vi omfavner enhver initiativrik bonde, fisker eller fangstmann som kommer med «nyheter». Enten det er en nygammel måte å lage maten på, eller at maten kommer fra hittil ukjente kroppsdeler. Hvor sitter forresten skinka på en kalkun? Eller familieskinka?

For å kunne selge de ulike underlige påfunnene, hjelper det med en god historie og markedsstrategi. Siden vi er så glade i å se på oss selv som hardt arbeidende, bunadskledde og barske jegere, presenteres en fortelling rundt produktene. Enten at maten er laget av, eller for, slike barskinger som oss selv. I tillegg må produktene ha navn som minner om hav, seter, fjord og daler.

Dette gjør også industrien, med stor presisjon og falsk innlevelse. Og siden det egentlig smaker gamle skinnhansker av maten, tilsettes bacon – både i maten og navnet. Senehinnepostei blir da til «svinepostei med bacon», tang- og fiskebeinpulver blir til «Vesterålens favorittsuppe» og slakteavfall med soyamel blir til «pizzakjøtt».

Og skal jeg være ærlig, så setter jeg større pris på en overoptimistisk selfanger og en håpefull ostebonde enn på en blodfattig og smakløs industri som lager mat av ingenting, og må lyve på seg en fortelling.