Ferie. Ferie?

Endelig har den tiden kommet igjen. Denne herlige tiden, da man kan legge føttene på bordet og nyte en kopp kaffe om morgenen, uten stress og mas. Endelig senker stillheten seg og man får tid til noen egne tanker, uten å låse seg inn på do.

Jeg har, med lett hjerte, ordnet bilen for en ny årstid. Barnestoler og seter er rigget for formålet, og gjort klare. DVD-spillere, tegneblokker, sugerør og tomflasker er tatt ut, og nå er vi endelig klare. Nå skal barna i skole og barnehage, hver eneste hverdag. Vi voksne skal på jobb, gjerne ti minutter før tiden, slik at vi kan legge føttene høyt. Og nyte en kopp kaffe uten mas og stress.

Så drar vi oss gjennom arbeidsdagen, dens utfordringer og rutiner, før vi til slutt skal hente barna i barnehagen igjen. Men først drøyer vi ti minutter, og koser oss med en kaffekopp og litt småprat med andre i samme båt.

Det er ikke slik at vi ikke liker barna, eller det å være sammen med dem. Av og til er det faktisk det hyggeligste man gjør. Men fire hundre mil i en varm bil, lange fergeturer og mye lediggang gjør mye med en familie. På godt og vondt, men kanskje mest vondt. Vi har blitt preget av surmulingen, kranglingen, sand i bilen, våkenetter på grunn av solbrenthet, skrikingen fra den minste, den utrettelige masingen, utakknemligheten, og løpingen i butikker.

Men heldigvis er vi satt sammen på den måten, at det er det gode vi husker. På lang sikt, når vi får årets ferie litt på avstand, vil vi huske Legoland, vannsklier, stranden, vindmøllene, isen, sola, bassenget, ølet, de seine kveldene, latteren og nye bekjentskaper. Og det er når de gode minnene tas fram, at vi begynner å planlegge neste ferie. Heldigvis.

Nå er altså denne ferien over. Nå starter den virkelige virkeligheten igjen, der vi skal delta i samfunnsbygging og innfri krav fra omgivelsene. Vi må reetablere rutiner, hjemmelogistikk og døgnrytme. Både leggetid, tv-tid, leksetid og leketid, skal justeres til passe porsjoner for hvert enkelt familiemedlem. Det blir morgenstell med strømpebukser, regnjakker, sko, støvler og bleier. Brødskiver i og utenfor bokser, termoser, grillpinner, pølser og sitteunderlag. Og en vedkubbe. Yttergangen hjemme hos oss kaller vi ”helvetes-slusa”. Og når alle seks har klart å presse seg noenlunde helskinnet gjennom denne, sendes den eldste av gårde på sykkel mens jeg stapper resten inn i bilen. Så fordeles hele banden utover bygda, der de skal tilbringe dagen.

Ettermiddagen fylles opp av våte regnklær, lekser, bokpapir, fotballtrening, strutteskjørt, korsang, bursdager, barne-tv, møter, dugnader og alt annet jeg har glemt i løpet av en lang ferie. Men det er kjent, og faktisk litt kjærkomment. I alle fall akkurat nå etter ferien.

Og hver dag skal jeg på jobb, unntatt hvis jeg må være sammen med syke barn. Man får gjerne noen sånne, like etter skolestart. Men ellers skal jeg på jobb. Hver dag. Sammen med opplagte og blide kolleger skal jeg undervise glade og takknemlige ungdommer. Fortsatt mette på ferie, og lettet over endelig å treffe likesinnede.

Inntil det går over. Om en uke eller to. Da begynner vi alle å strekke på halsen, for å se om høstferien nærmer seg. Og ikke minst juleferien. Og allerede da begynner vi å glede oss til neste års sommerferie.

(Publisert som "Dagens Gjest" i Nationen, 20. august 2013.) 

Mitt liv som bjørn.

For mange år siden led jeg av et grenseløst ungdommelig overmot. Dette ga seg utslag i handlinger, prosjekter og tanker som ikke egner seg til verken å minnes, skrive om eller skryte av. Men blant alle rare påfunn, er det også enkelte som tar seg fram i hukommelsen, og rammer meg når jeg minst venter det.

En av disse handlingene ble påfunnet og gjennomført sammen med en venn av meg: Vi skulle på en skikkelig villmarkstur. Vi bestemte oss på en onsdag formiddag, planla turen på kvelden, og dro dagen etter. Men først måtte vi pakke og handle inn for fem-seks dager i marka, langt fra folk, hus og vei. Vi kjøpte tørrmelk, dypfryst høne, pølser, myggmelk, potetgull, fiskesnøre og noen andre nødvendige saker. Så pakket vi ned slikt man må ha med seg på tur, som sovepose, genser, sokker, tau, kniv, fyrstikker og annet småtteri. Så var vi klare.

Etter å ha kjørt et par mil på namdalsk skogsbilvei, parkerte vi bilen, og la av gårde. Vi hadde satt oss som mål å campe den første natta ved Svartvatnet, kun et par timers gange fra der vi parkerte. Vi fikk etter hvert problemer med å gå i luftlinje, og kartet var mye flatere enn virkeligheten, så etter fire timers kamp mot hogstfelt og myr, endte vi opp ved et vann. Vi døpte vannet for Svartvatnet der og da, og etablerte base camp der. Vi laget en liten gapahuk av to stokker og en medbragt signaloransje presenning. Presenningen hadde flere hull enn en myggnetting, så vi tettet hele greia med å slenge masse bregner over den. Så laget vi et fint lite bål i enden av åpningen, mellom to trestammer. Vi tok fram en rå høne fra sekken, og hang den over varmen. Så lente vi oss tilbake, godt fornøyd med vår debut som villmenn.

Etter tre timers grilling, smakte vi på høna som hadde blitt svart. Den ble erklært som ”nesten tint”, og uhyggelig seig. Vi fant ut at det var like greit å fiske litt, mens vi prøvde å tygge det rå fuglekjøttet. Vi greide å dra i land en flott ørret, som min venn tilberedte på det mest perfekte vis, med kryddersmør, bjørkelauv og folie. Det er fortsatt den beste fisken jeg har smakt. Etter denne særdeles vellykkede avslutningen på dagen, var det godt å pakke seg inn i soveposen for å sove. Og da begynte levenet.

Det startet som et kling her og et klang der, men etter hvert tiltok lydene, og ble et sammenhengene orkester av bjeller og litt breking. Og ut fra lydene å dømme var det ingen tvil om hvilken vei ulyden kom. Etter en times tid, var jeg sikker på at alle landets håndballsupportere hadde samlet seg i området, for å øve. Jeg kravlet ut av soveposen min, for å se om jeg kunne oppdage uvesenet. Fem meter fra oss sto et tjuetalls sauer, og ristet om kapp med hver sin bjelle, mens de gliste mot oss. Jeg prøvde å jage dem unna med roping og trøndersk bannskap, men de gliste bare enda bredere.

Så fikk jeg en knallgod idé: Jeg gjorde meg om til en bjørn. Jeg hadde akkurat passe med hårvekst, både i ansikt og ellers, og med dyp og buldrende stemme gjorde jeg en perfekt bjørneimitasjon. Jeg brummet og hyttet med labben mot sauene, og til slutt lå 25 ulldotter på ryggen og lo, mens de viftet med bjellene. Og der og da skjønte jeg, at dersom jeg virkelig hadde vært en bjørn, med bjørnetenner og klør… da hadde det blitt rå lammesteik på oss i lang tid framover.

Tidlig på morgenen avtok lydene, og både jeg og sauene kunne sove litt. Og det siste jeg tenkte var at sauer er skikkelig dumme dyr. Men redde for bjørn, det er de ikke.

(Publisert som "Dagens gjest" i Nationen, 2. august 2013.)